Blogg

Vår foringsrutine på Vom og hundemat

Innlegget inneholder sponsede produkter. 

Ute på markedet er det et hav av forskjellig hundemat. Det er vanskelig å vite hva som er best for sin hund og hva man skal velge.

 

Her er det jeg ser etter i et hundefor:

  • Fett.
  • Proteiner.
  • Næringskilder.

Alle disse kravene oppfyller hundeforet jeg bruker. Jeg forer hundene mine på Vom og Hundemat.

36434305_1699020923543873_3941281695566659584_n

«En normalvektig hund har 50 ganger mer kalorier lagret på kroppen som fett enn som karbohydrat»

Fett er en næringskilde som er avgjørende for at aktive hunder skal kunne yte maks. For mine konkurransehunder sier det seg selv at dette har innvirkning i våre prestasjoner. Proteiner er sammen med fett solide byggeklosser som inngår i hundens hud, hår, muskler, organer, enzymer og blod. Råvarene som brukes i VOM er norske animalske produkter.

Etter bytte fra tørrfor til råfor har jeg merket disse forskjellene på hundene mine:

  • Bedre pels.
  • Mer våken og mindre sløvhet.
  • Bedre energinivå.
  • I godt hold – stabil vekt.

Blant mine følgere har jeg fått en del spørsmål om hvordan min foringsrutine ser ut. «æsj, jeg orker ikke å fore med rå mat», «herregud, så grisete det er».
For jeg tror det som setter en stopper for å fore rått er at mange tror at det er grisete. Derfor har jeg lagd en film til dere hvor jeg viser hvordan jeg gir hundene mine mat.

Vom og hundemat har også andre produkter enn pølser og kjøttboller, nemlig smartpack som er ferdig kappede biter med vom.

Jeg håper at du nå har fått et bedre tips på hvordan man kan fore rått uten å bli grisete på fingrene. Det er vell ikke din mening som skal sette en stopper for hva slags næring du putter i hunden din?

Informasjon hentet fra:

https://vomoghundemat.no/produkter/rafor/

https://vomoghundemat.no/produkter/vom-active/

Reklamer

En utfordring

Nå byr agilitykarrieren min på en utfordring.

«Hjertet dunker og pulsen er høy. Jeg har akkurat løpt Windy sitt første feilfrie hopp3 løp. Jeg vil belønne hun, på akkurat den måten hun fortjener. Masse lek og kos. Jeg er så stolt!

Nei, vent.

Jeg har enda en hund inn til start. Pust rolig. Vi tar en rask seanse med belønning og inn i buret. Pulsen min må ned. Bea kan ikke kjenne på den gleden jeg har ovenfor Windy: da øker stresset til Bea enda mer. Jeg må konsentrere meg, ikke kjenne på gleden fra Windy, men vise styrke og gi Bea den strukturen hun trenger»

Ikke nok med at man konkurrerer mot andre utøvere, men man konkurrerer også mot seg selv.

To hunder i klasse 3 large.

Dette betyr:

Mindre breefing-tid pr. hund:
Enkelte ganger, stort sett alltid,  på stevner her i Norge så kjører arrangører en breefing og det kan by på utfordringer. Dette krever enda mer av meg. Enda mer fokus og tunga rett i munnen på hvordan banen skal løses. Ikke minst hvordan banen skal løses i forhold til hvilken hund. Bea og Windy er ganske så forskjellige hunder.

Endring i start-/belønnings-rutiner:
To hunder inn til start gjør at rutinene må gjøres om. For det å lufte, varme opp, inn til start og ut av banen med to hunder krever organisering. Enn så lenge er det kun luftingen før og etter løp jeg kan gjøre felles for både Windy og Bea. For Bea sin del med stresset sitt er det viktig å holde rutinen så lik som den alltid har vært. Windy krever ikke samme rutine slik som Bea gjør.

Høyere stressnivå på både hund og fører:
Jeg har fått erfare på de to stevnene jeg har konkurrert med to hunder i klasse 3 at pulsen min stiger. Spesielt hvis den første hunden jeg har gått inn til start med har gått feilfritt. Jeg kjenner virkelig på viljen om å klare å få det til med begge jentene mine. Jeg vil vise de frem på best mulig måte.

Nå byr agilitykarrieren min på en utfordring og jeg er klar! 

Jeg gleder meg til å ta steget videre og utfordre meg selv. Det er det som gjør denne sporten så innmari morsom. Med over 10 år i hundesporten er det nesten som at det er tent en ny glede ved denne utfordringen.

52475693_247405172862418_7010091100492791808_n

 

Det er noen av dere som tenker:  «Herregud, så heldig du er da: som får to sjanser til å gå banen» Bare slutt å si det. Det er tull.

Det er ingen fordel å løpe banen flere ganger. Iallfall ikke for meg, med to så ulike hunder. Det krever mye mer av føreren. Bare les det som kan ansees som utfordringer ovenfor.

Så svare mitt til dere som syntes at jeg er så heldig som får flere sjanser på banen: «Jo, takk. Det er bare å skaffe seg flere hunder så får du også være like heldig».

Motivasjonen min er på topp og jeg gleder meg til å den kommende sesongen. Dette blir en sesong hvor jeg, Bea og Windy skal bli bedre kjent med hverandre og finne stabiliteten i klasse 3.

Silje

Lillesøster vant over storesøster

40027576_170788923759092_7369638562486026240_n
Team VOM

Windy klatrer oppover i klassene og befinner seg nå i samme hopp-klasse som Bea. I agility mangler vi to napp for å kunne rykke opp. Den største utfordringen vi har stått ovenfor er at Windy ikke løper som seg selv på konkurranser. Hun holder litt igjen og dette merkes dermed på feltene, stigen spesielt. Vi har dermed jobbet mye med selvtillit! Nå begynner vi å se resultater og Windy har ikke vært redd siden konkurranse i juni.

I helgen var vi på stevne på Hadeland. Både Bea og Windy var i slaget! Bea tok med seg en 2. plass i hopp, mens Windy tok en 1. plass og en 2. plass! Spesielt morsomt var det at førsteplassen bestod av å slå storesøster «ned i støvlene».

Det skal sies at det var i åpen klassen og at Bea hadde et riv, men det å slå Bea med 2 sekunder er veldig bra for Windy! Når vi klokker sekvenser på trening er det flere ganger at Windy har raskere tid enn Bea, så jeg visste at det var mulighet for at lillesøster kunne slå storesøster. Bea og Windy har forskjellige kvaliteter, så dette har også en innvirkning.

 

 

Videre består høsten av et fåtall av stevner. Vi skal til Tønsberg og selvfølgelig til Norwegian Open! Målet er å ha med seg Windy sin selvtillit videre på konkurranser.

Silje

Landslagsveteran

2011 – 2012 – 2014 – 2015 – 2016 – 2017 – 2018

Det er hele syv år siden jeg og Liz stod på startstreken i vårt første internasjonale mesterskap, nordisk mesterskap i Finland.

Jeg tror på den tiden at jeg ikke forstod hvor stort det var å få være med som representant av det norske agilitylandslaget.

Enkelte mener jeg har vært bortskjemt med alle mine år på landslaget. Jeg skal si deg én ting: en blir ikke bortskjemt med deltakelse på landslaget! Det er ingen gratisbillett. Deltakelse på landslaget kan være et mål, en drøm og noe man trener for å oppnå. Poenget mitt er at det ikke er så lett som folk skal ha det til.  Jeg har vært utrolig heldig med alle våre år på landslaget og er stolt av det vi har oppnådd!

Det gikk opp for meg i helgen mens vi var på landslagssamling, at jeg & Liz faktisk er landslagsveteraner. Jeg, i en alder av 24 år og Liz i en alder av 9 år. Som landslagsveteran vil jeg gjerne komme med et par tips for de av dere som har et mål eller en drøm om å komme på landslaget i fremtiden, eller for dere som står i samme posisjon som meg i 2011, på kanten til å delta i deres første internasjonale mesterskap.

  1. PUST OG NYT ØYEBLIKKET. Once in a lifetime! Tenk at du og din bestevenn, din partner, ja – nettopp din hund: dere har klart det. Hver stolt, ha hodet hevet ❤ Det er fortjent. Dette punktet har vært krevde for meg og jeg skulle ønske jeg hadde vært bevisst på dette tidligere. Nå i de senere årene har jeg brukt å ta til meg inntrykkene ved åpningsseremonien og man kjenner seg stolt av å gå inn med landslagsdrakt og flagget på brystet.
  2. GJØR SOM DU ALLTID GJØR. Det kan være vanskelig å tenke i en mesterskapssammenheng. Du skal ut på banen å gjøre det du og hunden din kan best! I en mesterskapssituasjon vil det være lett å kunne overhandle eller «safe» hunden inn et feilfritt løp, problemet er da at vi førere stort sett oppfører oss annerledes og vil dermed vise andre tegn/signaler til hunden til det vi er vant med. Tanken er god, men kan virke mot sin hensikt.
  3. STOL PÅ DEG SELV. Det er mest sannsynlig maaaange utenfor banen som vil komme med gode råd. Alt fra hva som er best løsning i banen, til hva du bør gjøre for å forberede deg best. Mitt beste råd er: det er ingen som kjenner hunden din bedre enn deg selv, stol på deg selv og magefølelsen.
  4. IKKE OVERANALYSER. Dette er et viktig punkt som omhandler både utenfor banen og i banen. Kommentarer og gode råd, eller kommentarer som kommer fra andre etter et løp kan fort misforståes negativt fra deg selv. Jeg opplevd mange ganger å komme opp til supportene etter et løp og få høre: «åh, det var synd. Du skulle bare gjort ….» eller «ja, men det var vell bra? er du ikke fornøyd?». Mitt beste råd er at mens du er i din egen boble aksepter slik det er, hver ærlig med deg selv. Det er selvfølgelig lov å være skuffet og lei seg, men legg fra deg følelsen før du går opp til supporterne. Utspillene kan først virke skarpe, men etter bearbeidelse av egne følelser kan en forstå at kommentarene stort sett kun er gode ❤

 

Lag deg gode minner og gode opplevelser. 

Idag reiser vi til Finland. Bea i cargo og Liz in kabinen. På grunn av uttaket skal jeg og mine jenter kun gå individuelt. For Liz sin del er det absolutt en fordel, fordi da blir det mindre løp pr. dag slik at hun får nok hvile i mellom. For Bea sin del, som kom med til landslaget med poeng fra kun en dag, bør være fornøyd med at vi i det hele tatt for lov til å være med. Uansett forutsetninger skal vi gjøre vårt beste og prøve å sette inn et par gode feilfrie løp. Med feilfrie løp kan en komme langt 🙂

Silje

Agility World Championship 2017

Agility World Championship 2017: året hvor jeg fikk stille til start med både Bea & Liz #drøm

Hele VM varte en uke for oss, fra mandag til mandag. Mandagen var ganske så hektisk for hundene, iallefall for Bea som måtte mellomlande i Sverige: sjekkes ut og inn igjen til Tsjekkia. Sånn ble det da begge hundene skulle med til Tsjekkia, siden Norwegian kun tar hund i kabin innenlands og flyr direkte, mens SAS ikke flyr direkte men tar hund i både kabin og cargo på utenlandsreise.

Det er alltid å trist å sende Bea i cargo, men siden hun takler det helt fint er det greit 🙂 For første gang hadde jeg også en overraskende positiv erfaring med bakkepersonellet til SAS på Arlanda. Jeg ble nemlig ropt opp på callingen fordi det var en ansatt som hadde observert Bea og sett at hun ikke hadde vann i skåla si. Jeg ble ropt på for bakkemannskapet mente Bea måtte ha vann på reisen (jeg fyller ikke på skålene hennes ved korte flyturer fordi vannet ofte skumper over og renner inn i buret = SUR og VÅT Bea i buret). Det står i veiledningen til SAS at hundene skal ha tilgang på vann, så jeg ga de tillatelse til å fylle på. Jeg kunne se igjennom vinduet at bakkepersonellet desperat prøvde å finne vann på bakkenivå, dette fant de ikke, så en mann marsjerte opp i flyet og hentet en splitter ny og kald vannflaske til Bea. DET gjorde meg fornøyd, men kanskje ikke Bea. Noen ganger fortjener slike historier å se dagens lys, for man hører stort sett kun om de negative erfaringene folk har.

Tirsdagen bruktes til å sove og lade opp til mesterskapet. Vi var så heldige at vi fikk veterinærsjekk og trening allerede på onsdag: som fungerte utmerket for oss. Slik at hundene igjen fikk slappe av og være klare til åpningsseremoni og første start for Bea på torsdagen.

Treningen gikk VELDIG bra for Bea. Jeg prøvde å fremprovosere riv og dårlige felt slik at jeg fikk korrigert dette – men Bea var flink og gikk ikke i fellene mine. Vi tok også pølsa, hjulet og oxeren. Liz derimot var heelt ute å kjørte på treningen, hun var helt gal og ufokusert – mest sannsynlig fordi jeg også kun fokuserte på Bea. Det var som om hundene mine hadde byttet personlighet.

Bea

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.06
@KOIRAKUVAT.FI

Dette bildet er det første bildet som ble tatt av meg og Bea etter vårt første løp i VM! Jeg ønsker å bruke betegnelsen: «et bilde sier mer enn tusen ord» for ord blir fattige i en slik situasjon. Bea, mitt monster, gjennomførte sitt første løp i VM FEILFRITT ❤ Jeg er stolt, rørt og ikke minst utrolig takknemlig for at Bea ga meg følelsen av samarbeid ❤

I begge våre to agilityløp fik vi vippe-feil. Jeg VET at vippa er et svakt punkt for oss og vi har jobbet utrolig mye med det hindret i løpet av sen-sommeren og høsten. I agility lag-løpet ga jeg Bea ansvaret for hinderpasseringen, noe som ble et skikkelig avhopp og som senere ble en disk. Det blir kanskje feil å si, men med en disk i første agilityløp benyttet jeg meg av sjansen og trente felt på de resterende hindrene. Hvem trener felt i VM? Jo, vi!

22382166_10212764073969482_2376254401845840671_o

I vårt individuelle hoppløp var vi et pinneriv unna topp 20 plassering og i vårt individuelle agilityløp var vi en vippefeil unna topp 10! Ja, det er selvfølgelig kjipt å tenke på men det er gøy å se at selv med 2×2 felt har vi sjanse i toppen. 

Jeg vil ikke bare trekke frem hva vi kunne gjort bedre for i det store og hele var vår helhetlig prestasjon bedre enn forventet av Bea. Vi banket inne vanskelige slalominnganger gang på gang OG satset perfekt på oxeren, HVER gang 🙂

De fleste som har fulgt oss vet at Bea er en svært stresset hund som er avhengig av sine startrutiner. Hvordan fungerte disse i VM? 
Startrutinen var var helt perfekt inn til alle startene våre. Nå skal det sies at vi tøyde grensene til arrangørene ganske så heftig, men med en ledelse som gjør alt for utøverne sine er alt mulig. Jeg ville nemlig ha minst mulig tid i slusene og det fikk vi!

En annen ting jeg også vil trekke frem er samarbeidet jeg og Bea gjorde nede i VM. Den følelsen vi opplevde på gressmatta i Tsjekkia må jeg prøve å ta frem oftere på stevner her hjemme. #Remember !

Uansett er jeg stolt av oss ❤

22491461_10211832055089720_8236394657575554028_n

Gjør deg klar for å få gåsehud av denne filmen:

Liz

Det er ikke å legge skjul på at under det mesterskapet her var det Bea som var prioriteringen min. Liz var liksom «bare» med på lag. For oss som er vant med å gå «alt» må jeg ærlig innrømme at det var litt rart. Med tanke på Liz sin alder var nok det beste at hun kun fikk gå to løp, et hoppløp og et agilityløp for laget vårt.

Til tross for en kaos-trening var det litt nervepirrende å gå inn til første start. Det var en bane med mye løping og lite handling med vanskelig slalominn-og utgang. Slike baner krever mer av meg og når jeg gjør jobben min gjennomfører Liz feilfritt ❤ Ikke bare gjennomførte vi hopp-løpet feilfritt men som eneste hund fra Norge i small gikk vi også agility lag-løpet feilfritt. Det vil si at vi gjennomførte 100% feilfrie løp ❤

 

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.20
@KOIRAKUVAT.FI

Jeg er stolt av at jeg og Liz dro tilbake på arenaen vi debuterte i VM ❤ Liz er unik og et vidunderlig lite vesen som har fått drømmer til å gå i oppfyllelse. 

22308707_1407130876066214_7919051501211993517_n

Avslutningsvis vil jeg trekke frem hele prestasjonen av å kunne delta i verdens mesterskapet med både Bea og Liz, dette har vært en stor drøm. Dette kan være min første og siste gang noen sinne og jeg prøvde å nyte hele opplevelsen til det fulle. 

Jeg kjente på det å konkurrere med begge på et så stort mesterskap krever mer av meg, masse mentalitet og tilstedeværelse. Jeg er stolt av å kunne si at jeg klarte det! Jeg klarte å vise frem det beste i mine hunder i hver eneste bane ❤ Følelsen av å få banetegningene før breefing og faktisk vite at DEN BANEN HER KAN VI KLARE! Handlingen stod det ikke på, for det er kanskje vårt beste våpen?

Nå er sesongen 2017 avsluttet og vi er klare for å ta fatt på neste sesong og jeg skal ikke legge skjul på at vi skal kjempe hardt for å få enda et år på landslaget!

Siden sist

Det er en evighet siden jeg skrev til dere her inne, men skrivesperren meldte sin ankomst etter levert bachelor-oppgave. MEN! Nå er jeg tilbake og vil først gi dere en liten oppsummering på hva som har skjedd i løpet av våren.

Denne våren var viktig for meg: jeg stilte to hunder til landslagsuttak, Liz & Bea, samtidig som jeg og Windy debuterte i konkurranseringen. Tre hunder, i hver sin ende i konkurransenivå.

NM 2017

19055046_1292157064230263_1137214683428097818_o

❤ Bea blir Norgesmester i sin størrelsesklasse igjen!
❤ Liz løper inn til 2. plass.

Landslagsuttak 2017 

20785827_1355351177910851_6372006682431309121_o

❤ Resultatet av uttaket blir en uvirkelig drøm!

Både Bea og Liz kvalifiserer seg til landslaget både til VM og NoM!

DaniaCup 2017

Vi reiste til Danmark og presterte flere gode løp, alle sammen Liz, Bea & Windy

European Open 2017 Italia

20374449_1340210869424882_3058854406009125250_n

For første gang på reise med både Bea og Liz. Bea fikk til noen gode løp, dessverre litt uheldig med riv eller for første gang (!) feltfeil opp på stigen. Liz ble kjørt til nærmeste dyrlege for røntgen, heldigvis ikke noe farlig.

Nordisk mesterskap 2017 

Ingen god oppladning for oss da Bea skadet seg (brannsår på begge forlabbene) en uke før første konkurransedag i mesterskapet. Følelsen av å konkurrere med Bea på dette mesterskapet minnet meg om en krig, hvor jeg var så heldig å styre og stå bak den største kanonen.

Liz derimot var i sitt ess. Gjennomførte alle løpene feilfritt og ble hele 0,3 sekunder bak pallplass ❤ En kjip plassering, men en utrolig stor prestasjon som Norges beste small-hund.

Det kan ikke legges skjul på at vi har hatt en helt fantastisk vår-sesong! Hundene har vært i storform og for tiden forbereder oss til årets største begivenhet: VM i Tsjekkia 

 

 

Første uttaksstevne 2017

Ukene flyr avgårde. Prioriteringen den siste tiden har vært skolen, bachelor og eksamen. Viktige forutsetninger for videre i livet og derfor har dette gått foran agility. Heldigvis er jeg nå tilbake, for nå har jeg sommerferie!

Midt oppe i alt med bachelor og eksamen har jeg prøvd å fokusere på det kommenede uttaksstevnet og prøvd å forberede hundene mine så godt det lot seg gjøre. Vi har i løpet av den siste måneden hatt våre faste treninger, men ikke fått fokusert på momenter jeg ønsket vi kunne.

Våre forutsetninger før første uttaksstevne var derfor ikke de beste, derfor var forventningene mine heller ikke høye.

Heldigvis viste det seg at helgen ble fenomenal!

Liz 

Liz viste seg fra sin beste side. Denne helgen hadde hun motivasjonen på topp og utrolig engasjerende i sin prestasjon på banen! Det ga uttelling med hele tre av fire feilfrie løp – med pallplass 🙂 Vi var tette i toppen på tid, men utrolig nok var ikke Liz langt unna de beste tidene. Det er jeg stolt av med en alder på 8 år. Vi må faktisk ikke glemme at Liz er med for å kjempe i sitt 7. landslagsuttak 🙂 Bare det er jeg stolt av! Liz klarte i løpet av helgen å oppfylle landslagets krav om minimum 2 + 1 (ag + hopp) gjennomført med poeng. Så videre til neste uttak kan vi kun forbedre oss med mer poeng 🙂

Bea 

Jeg kan ikke tro hvor fantastisk Bea var denne helgen! Hun var en perfekt hund både i og rundt banen. Vi klarte å gjennomføre tre av fire løp feilfritt, det må nesten være rekord? Iallefall fikk vi poeng i alle gjennomførte løp, to hopp og et agility. Det betyr at vi mangler et gjennomført agilityløp med poeng for å være med i beregningen av landslaget. Heldigvis er vi ikke alene om å mangle dette kravet, for det har seg nemlig slik at INGEN i large har klart kravet enda – så våre 300 poeng gir oss et godt forsprang på over 100 poeng mellom oss og neste på lista. FOR BEA LEDER!

Listene ser slik ut før siste uttaksstevne i Trondheim:

Skjermbilde 2017-05-29 kl. 12.50.34Skjermbilde 2017-05-29 kl. 12.52.38

Mentalt for min egen del har dette vært en god helg. Agilityløpet til Bea på lørdagen var ikke bra. Hun unngikk de fleste kriteriene og jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å ikke ta hun tilbake på felt. Frivillig disk i et uttak er skikkelig kjipt. Jeg måtte også akseptere at agility ikke alltid kan se bra ut, for det samme agilityløpet nevnt ovenfor var ikke pent, men jeg fortsatte å kjempe slik at vi fikk poeng! Klapp på skulderen til Silje 🙂 

Nå er det bare viktig å nullstille seg før avreise til Trondheim. Med to hunder som ligger godt an til mesterskap er det viktig å ikke fokusere for mye på resultat, men på gjennomføring. Ingenting kommer av seg selv, og en må fortsette å kjempe helt til siste slutt. Det skal iallefall vi!

Påsken 2017: del 2

Vi hadde et par fridager før vi satt oss i bobilen og vendte snuta mot Gåsahoppet i Sverige!

Forventningene er alltid høye til arrangementet og arrangørene skuffer aldri. Gåsahoppet 2017 hadde håndplukket gode dommere som satte høy standar på sine baner 🙂 Akkurat det vi trenger i oppkjøring til uttaket.

Bea er alltid stresset i hallen der Gåsahoppet bli avholdt. Våre første løp er preget av dette, da Bea prøvde å tjuvstarte for meg opptil flere ganger. Så situasjonen om å tjuvstarte måtte jeg korrigere og ta fatt i med en gang – hvis ikke har jeg tapt.

Beste løpet fra Bea var et agility med et riv. Rivet var forøvrig min feil, fordi jeg valgte å ta et bakbytte istedenfor et blindbytte, MEN (!) vi må trene på det vi ikke er gode på..

Jeg vil ikke forkaste alle de fine momentene jeg og Bea klarte å gjennomføre denne stevnehelgen. For momentene var vanskelige og vi mestret det meste, men med en ukonsentrert Bea og feilplassert fører er det vanskelig å få det til å klaffe.

Stjerna denne helgen var Liz!

Hun viste seg fra sin beste side og foruten om de to løpene vi disket, fikk resten av løpene topp 10 plasseringer 🙂

Jeg liker at dommerne klarer å sette utfordringer for oss small-førerne. Det er alt for mange dommere som tenker at utfordringer er likt for alle størrelser, det er jeg delvis uenig i. Selvfølgelig er utfordringer individuelt for hver enkelt hund, men det å tilpasse seg utfordringer for hver størrelsesklasse syntes jeg burde være et minimum for dommere. På Gåsahoppet fikk vi utfordringer tilpasset small-klassen! Korte avstander, hvor førerne måtte kjenne SIN hund best for å avgjøre hvilken linje som var best. SÅNN liker jeg det 🙂

Med gode plasseringer i løpet av de første dagene klarte Liz å kvalifisere seg til finalen! Smallhundene er sterke i Sverige og Liz har ikke sjans som deres turbotroll. Vi må stole på det vi kan best og være stabile 🙂 Det resulterte i 3. plass i den store finalen for Liz. Vår første pallplass på alle de årene vi har vært med å kjempet i finalene på Gåsahoppet tidligere.

Liz er i storform og viser at agility er skikkelig gøy om dagen – motivasjonen er på topp! Bea trenger sin trening på konkurranse frem til uttaket og vi skal bruke konkurransene flittig til å terpe og holde kriterier 🙂

Neste stevne: Arendal!

Silje

 

Hvil i fred

Torsdag 20. april 2017 kommer alltid til å bli husket som dagen jeg leverte min bacheloroppgave og dagen hvor Synne ble en engel.

Det er vell ikke så mange av dere som husker meg og Synne?

Vi fikk strihårsdachen Synne som ettåring, hun hadde en vanskelig start på livet og vi hadde ikke samvittighet til å levere hun tilbake etter prøvetiden. Synne ble min første konkurrerende agilityhund, selv med alle vonde fordommer. Synne ga meg mitt første feilfrie løp, mitt første napp – min første hund i klasse 2. Til og med mitt første lag-NM var med Synne.

10399247_19752634417_5139_n

Med sin lange rygg og korte ben var Synne dømt til å mislykkes. Synne lærte meg så mye! Alt om motivasjon og mestring, oppturer og nedturer. For veien dit vi kom var ikke lett. Det var mange tårer og frustrasjon, for motivasjonen til Synne for agility var varierende. Vi kunne starte et agilityløp i sneglefart, men etter løpets første tunell var Synne blitt en ferrari med bånn gass!

_U4Y6474

Synne har gitt meg mange gode opplevelser på agilitybanen og har vært med på å utvikle meg til den agilityføreren jeg er idag. Jeg er ganske så sikker på at den vanskelige veien med Synne gjorde veien lettere for Liz.

Det er trist å se tilbake på minner, alt vi har opplevd og alt Synne var starten på. Bare tenk hvor mye som har utviklet seg på årene i min agilitykarriere?

Det er alltid trist når noen i denne verden forlater oss, men jeg vet at Synne treffer Zappa  i hundehimmelen og at vi alle vil treffes igjen ❤

DSC_0277_20140613223110820

Påsken 2017: del 1

Påskeferien startet med et fantastisk kurs i Kongsvingerhallen!

Jeg, Bea & Windy var på kurs med Petr Pupik og Jan Egil Eide. Jeg fordelte hundene på hver sin instruktør og det føltes trygt å la Windy få gå på gruppe med Jan Egil, mens Bea fikk trene på utfordringene fra VM-dommeren.

Både jeg og Bea fikk utfordret oss med Petr. Begge dager hadde han 40 hindersbane, med mål om å komme igjen de 20 første hindrene på første runde, deretter de siste 20 og tilslutt alle 40! Jeg liker instruktører som presser meg og det var gøy å se at Bea også kunne bli sliten. Det må ha vært første gang! 🙂

En ting som er sikkert er at vi må få mye bedre vippe! Derfor er Bea blitt inkludert i Windy sin vippetrening 🙂 For Petr hadde stort sett ALLTID vinkel ut av vippa, gjerne med sideveis avstand.

Windy viste seg fra sin beste side! Hun fikk teste ut mer fart i hoppehøyde på 50 cm og taklet dette veldig bra. Jeg er fornøyd med å få se hun mestre denne hoppehøyden i så stor fart, ettersom vi kun har trent hoppteknikk statisk. Windy kan enda ikke hjulet eller mønet, så vi måtte dele opp banene fra helgen. Vi utfordret oss selv til å utføre mange ulike løsninger for å kunne få max ut av treningen. Vi fikk muligheten til å prøve mange teknikker på slike momenter og det gleder meg å se at Windy viser forståelse for det meste 🙂 Ekstra gøy å se at grunntreningen vi har gjort får sin blomstring.

Windy fikk forespørsel om å få være demohund for Mona Grefenstein sitt foredrag om Running Contacts. Jeg syntes det var hyggelig å bli spurt for å kunne vise innlæringsmetoden. Mona bekreftet at Windy er en smart hund og så ikke vårt mål om å debutere i Dania Cup som urealistisk. Vi fikk tips til videre trening og la planen for hvordan vi skulle komme helt i mål 🙂

Etter påskekurset fortsatte det med uoffisielle konkurranser og mer trening i Kongsvinger. Vi tok valget om å reise over til Sverige og Gåsahoppet, noe som ga sin fortjeneste!