Opp og frem

Det er ikke til å legge skjul på at motivasjonen falt etter at VM måtte gjennomføres uten en norsk tropp. Vi reiste bort: bort fra sosiale medier, livestream og agility. Vi reiste bort og opp på fjellet. På fjellet fikk vi fine, lange turer som var godt for både hund og fører. Da VM-helgen var over kunne vi «våkne» igjen, og rette nesa fremover.

For fremover skal vi.

I år hadde jeg to hunder med i den norske troppen. Målet mitt for 2019 var å ha to hunder til Nordisk mesterskap og dette klarte vi å gjennomføre. Vi reiste fra Nordisk mesterskap med gull i bagasjen og visste at jeg presterte for resultatet med begge mine hunder: 2 av 5 hunder på laget. 4 av 5 beste hundene ble tellende og mine hunder ble tellende hver sin gang.

FB_IMG_1571680528794

Jeg kan ikke være noe annet en fornøyd!

Det å prestere med to hunder på landslagsnivå er krevende. To ulike hunder med ulike forutsetninger og erfaringer. Jeg vil så gjerne håpe på å få samme sjanse igjen og jeg vet at det kommer til å bli vanskelig.

Nå har forberedelsene for neste sesong startet. Treningslisten er lagd og detaljert utformet med hva som må øves på for å bli enda litt bedre. For selv om en er landslagsutøver er en aldri utlært. Vi har forbedringspotensiale på mange områder 😀 For å lage en bra nok treningsliste bruker jeg AgiNotes.#ad En perfekt app på telefonen!

Det er også tydelig å se at vi ikke har gjennomført noen konkurranser siden august. Men! Neste helg skal vi konkurrere igjen, og jeg er redd for at det fort kan bli overtenning på både hunder og fører. Det jeg syntes er fint å se er at vi har hatt flere treninger i oktober enn i september. For vi har endelig funnet tilbake treningsgleden!! Gleden av å reise på trening og faktisk kjenne at en kan trene, ha det gøy og bare gjøre et team bedre.

Selvom vi går inn i en mørk og tung periode, er motivasjonen min på topp. Motivert for å bli bedre med begge mine hunder.

Er du motivert for den kommende sesongen?

Silje

 

 

En utfordring

Nå byr agilitykarrieren min på en utfordring.

«Hjertet dunker og pulsen er høy. Jeg har akkurat løpt Windy sitt første feilfrie hopp3 løp. Jeg vil belønne hun, på akkurat den måten hun fortjener. Masse lek og kos. Jeg er så stolt!

Nei, vent.

Jeg har enda en hund inn til start. Pust rolig. Vi tar en rask seanse med belønning og inn i buret. Pulsen min må ned. Bea kan ikke kjenne på den gleden jeg har ovenfor Windy: da øker stresset til Bea enda mer. Jeg må konsentrere meg, ikke kjenne på gleden fra Windy, men vise styrke og gi Bea den strukturen hun trenger»

Ikke nok med at man konkurrerer mot andre utøvere, men man konkurrerer også mot seg selv.

To hunder i klasse 3 large.

Dette betyr:

Mindre breefing-tid pr. hund:
Enkelte ganger, stort sett alltid,  på stevner her i Norge så kjører arrangører en breefing og det kan by på utfordringer. Dette krever enda mer av meg. Enda mer fokus og tunga rett i munnen på hvordan banen skal løses. Ikke minst hvordan banen skal løses i forhold til hvilken hund. Bea og Windy er ganske så forskjellige hunder.

Endring i start-/belønnings-rutiner:
To hunder inn til start gjør at rutinene må gjøres om. For det å lufte, varme opp, inn til start og ut av banen med to hunder krever organisering. Enn så lenge er det kun luftingen før og etter løp jeg kan gjøre felles for både Windy og Bea. For Bea sin del med stresset sitt er det viktig å holde rutinen så lik som den alltid har vært. Windy krever ikke samme rutine slik som Bea gjør.

Høyere stressnivå på både hund og fører:
Jeg har fått erfare på de to stevnene jeg har konkurrert med to hunder i klasse 3 at pulsen min stiger. Spesielt hvis den første hunden jeg har gått inn til start med har gått feilfritt. Jeg kjenner virkelig på viljen om å klare å få det til med begge jentene mine. Jeg vil vise de frem på best mulig måte.

Nå byr agilitykarrieren min på en utfordring og jeg er klar! 

Jeg gleder meg til å ta steget videre og utfordre meg selv. Det er det som gjør denne sporten så innmari morsom. Med over 10 år i hundesporten er det nesten som at det er tent en ny glede ved denne utfordringen.

52475693_247405172862418_7010091100492791808_n

 

Det er noen av dere som tenker:  «Herregud, så heldig du er da: som får to sjanser til å gå banen» Bare slutt å si det. Det er tull.

Det er ingen fordel å løpe banen flere ganger. Iallfall ikke for meg, med to så ulike hunder. Det krever mye mer av føreren. Bare les det som kan ansees som utfordringer ovenfor.

Så svare mitt til dere som syntes at jeg er så heldig som får flere sjanser på banen: «Jo, takk. Det er bare å skaffe seg flere hunder så får du også være like heldig».

Motivasjonen min er på topp og jeg gleder meg til å den kommende sesongen. Dette blir en sesong hvor jeg, Bea og Windy skal bli bedre kjent med hverandre og finne stabiliteten i klasse 3.

Silje

Lillesøster vant over storesøster

40027576_170788923759092_7369638562486026240_n
Team VOM

Windy klatrer oppover i klassene og befinner seg nå i samme hopp-klasse som Bea. I agility mangler vi to napp for å kunne rykke opp. Den største utfordringen vi har stått ovenfor er at Windy ikke løper som seg selv på konkurranser. Hun holder litt igjen og dette merkes dermed på feltene, stigen spesielt. Vi har dermed jobbet mye med selvtillit! Nå begynner vi å se resultater og Windy har ikke vært redd siden konkurranse i juni.

I helgen var vi på stevne på Hadeland. Både Bea og Windy var i slaget! Bea tok med seg en 2. plass i hopp, mens Windy tok en 1. plass og en 2. plass! Spesielt morsomt var det at førsteplassen bestod av å slå storesøster «ned i støvlene».

Det skal sies at det var i åpen klassen og at Bea hadde et riv, men det å slå Bea med 2 sekunder er veldig bra for Windy! Når vi klokker sekvenser på trening er det flere ganger at Windy har raskere tid enn Bea, så jeg visste at det var mulighet for at lillesøster kunne slå storesøster. Bea og Windy har forskjellige kvaliteter, så dette har også en innvirkning.

 

 

Videre består høsten av et fåtall av stevner. Vi skal til Tønsberg og selvfølgelig til Norwegian Open! Målet er å ha med seg Windy sin selvtillit videre på konkurranser.

Silje

Agility World Championship 2017

Agility World Championship 2017: året hvor jeg fikk stille til start med både Bea & Liz #drøm

Hele VM varte en uke for oss, fra mandag til mandag. Mandagen var ganske så hektisk for hundene, iallefall for Bea som måtte mellomlande i Sverige: sjekkes ut og inn igjen til Tsjekkia. Sånn ble det da begge hundene skulle med til Tsjekkia, siden Norwegian kun tar hund i kabin innenlands og flyr direkte, mens SAS ikke flyr direkte men tar hund i både kabin og cargo på utenlandsreise.

Det er alltid å trist å sende Bea i cargo, men siden hun takler det helt fint er det greit 🙂 For første gang hadde jeg også en overraskende positiv erfaring med bakkepersonellet til SAS på Arlanda. Jeg ble nemlig ropt opp på callingen fordi det var en ansatt som hadde observert Bea og sett at hun ikke hadde vann i skåla si. Jeg ble ropt på for bakkemannskapet mente Bea måtte ha vann på reisen (jeg fyller ikke på skålene hennes ved korte flyturer fordi vannet ofte skumper over og renner inn i buret = SUR og VÅT Bea i buret). Det står i veiledningen til SAS at hundene skal ha tilgang på vann, så jeg ga de tillatelse til å fylle på. Jeg kunne se igjennom vinduet at bakkepersonellet desperat prøvde å finne vann på bakkenivå, dette fant de ikke, så en mann marsjerte opp i flyet og hentet en splitter ny og kald vannflaske til Bea. DET gjorde meg fornøyd, men kanskje ikke Bea. Noen ganger fortjener slike historier å se dagens lys, for man hører stort sett kun om de negative erfaringene folk har.

Tirsdagen bruktes til å sove og lade opp til mesterskapet. Vi var så heldige at vi fikk veterinærsjekk og trening allerede på onsdag: som fungerte utmerket for oss. Slik at hundene igjen fikk slappe av og være klare til åpningsseremoni og første start for Bea på torsdagen.

Treningen gikk VELDIG bra for Bea. Jeg prøvde å fremprovosere riv og dårlige felt slik at jeg fikk korrigert dette – men Bea var flink og gikk ikke i fellene mine. Vi tok også pølsa, hjulet og oxeren. Liz derimot var heelt ute å kjørte på treningen, hun var helt gal og ufokusert – mest sannsynlig fordi jeg også kun fokuserte på Bea. Det var som om hundene mine hadde byttet personlighet.

Bea

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.06
@KOIRAKUVAT.FI

Dette bildet er det første bildet som ble tatt av meg og Bea etter vårt første løp i VM! Jeg ønsker å bruke betegnelsen: «et bilde sier mer enn tusen ord» for ord blir fattige i en slik situasjon. Bea, mitt monster, gjennomførte sitt første løp i VM FEILFRITT ❤ Jeg er stolt, rørt og ikke minst utrolig takknemlig for at Bea ga meg følelsen av samarbeid ❤

I begge våre to agilityløp fik vi vippe-feil. Jeg VET at vippa er et svakt punkt for oss og vi har jobbet utrolig mye med det hindret i løpet av sen-sommeren og høsten. I agility lag-løpet ga jeg Bea ansvaret for hinderpasseringen, noe som ble et skikkelig avhopp og som senere ble en disk. Det blir kanskje feil å si, men med en disk i første agilityløp benyttet jeg meg av sjansen og trente felt på de resterende hindrene. Hvem trener felt i VM? Jo, vi!

22382166_10212764073969482_2376254401845840671_o

I vårt individuelle hoppløp var vi et pinneriv unna topp 20 plassering og i vårt individuelle agilityløp var vi en vippefeil unna topp 10! Ja, det er selvfølgelig kjipt å tenke på men det er gøy å se at selv med 2×2 felt har vi sjanse i toppen. 

Jeg vil ikke bare trekke frem hva vi kunne gjort bedre for i det store og hele var vår helhetlig prestasjon bedre enn forventet av Bea. Vi banket inne vanskelige slalominnganger gang på gang OG satset perfekt på oxeren, HVER gang 🙂

De fleste som har fulgt oss vet at Bea er en svært stresset hund som er avhengig av sine startrutiner. Hvordan fungerte disse i VM? 
Startrutinen var var helt perfekt inn til alle startene våre. Nå skal det sies at vi tøyde grensene til arrangørene ganske så heftig, men med en ledelse som gjør alt for utøverne sine er alt mulig. Jeg ville nemlig ha minst mulig tid i slusene og det fikk vi!

En annen ting jeg også vil trekke frem er samarbeidet jeg og Bea gjorde nede i VM. Den følelsen vi opplevde på gressmatta i Tsjekkia må jeg prøve å ta frem oftere på stevner her hjemme. #Remember !

Uansett er jeg stolt av oss ❤

22491461_10211832055089720_8236394657575554028_n

Gjør deg klar for å få gåsehud av denne filmen:

Liz

Det er ikke å legge skjul på at under det mesterskapet her var det Bea som var prioriteringen min. Liz var liksom «bare» med på lag. For oss som er vant med å gå «alt» må jeg ærlig innrømme at det var litt rart. Med tanke på Liz sin alder var nok det beste at hun kun fikk gå to løp, et hoppløp og et agilityløp for laget vårt.

Til tross for en kaos-trening var det litt nervepirrende å gå inn til første start. Det var en bane med mye løping og lite handling med vanskelig slalominn-og utgang. Slike baner krever mer av meg og når jeg gjør jobben min gjennomfører Liz feilfritt ❤ Ikke bare gjennomførte vi hopp-løpet feilfritt men som eneste hund fra Norge i small gikk vi også agility lag-løpet feilfritt. Det vil si at vi gjennomførte 100% feilfrie løp ❤

 

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.20
@KOIRAKUVAT.FI

Jeg er stolt av at jeg og Liz dro tilbake på arenaen vi debuterte i VM ❤ Liz er unik og et vidunderlig lite vesen som har fått drømmer til å gå i oppfyllelse. 

22308707_1407130876066214_7919051501211993517_n

Avslutningsvis vil jeg trekke frem hele prestasjonen av å kunne delta i verdens mesterskapet med både Bea og Liz, dette har vært en stor drøm. Dette kan være min første og siste gang noen sinne og jeg prøvde å nyte hele opplevelsen til det fulle. 

Jeg kjente på det å konkurrere med begge på et så stort mesterskap krever mer av meg, masse mentalitet og tilstedeværelse. Jeg er stolt av å kunne si at jeg klarte det! Jeg klarte å vise frem det beste i mine hunder i hver eneste bane ❤ Følelsen av å få banetegningene før breefing og faktisk vite at DEN BANEN HER KAN VI KLARE! Handlingen stod det ikke på, for det er kanskje vårt beste våpen?

Nå er sesongen 2017 avsluttet og vi er klare for å ta fatt på neste sesong og jeg skal ikke legge skjul på at vi skal kjempe hardt for å få enda et år på landslaget!

Siden sist

Det er en evighet siden jeg skrev til dere her inne, men skrivesperren meldte sin ankomst etter levert bachelor-oppgave. MEN! Nå er jeg tilbake og vil først gi dere en liten oppsummering på hva som har skjedd i løpet av våren.

Denne våren var viktig for meg: jeg stilte to hunder til landslagsuttak, Liz & Bea, samtidig som jeg og Windy debuterte i konkurranseringen. Tre hunder, i hver sin ende i konkurransenivå.

NM 2017

19055046_1292157064230263_1137214683428097818_o

❤ Bea blir Norgesmester i sin størrelsesklasse igjen!
❤ Liz løper inn til 2. plass.

Landslagsuttak 2017 

20785827_1355351177910851_6372006682431309121_o

❤ Resultatet av uttaket blir en uvirkelig drøm!

Både Bea og Liz kvalifiserer seg til landslaget både til VM og NoM!

DaniaCup 2017

Vi reiste til Danmark og presterte flere gode løp, alle sammen Liz, Bea & Windy

European Open 2017 Italia

20374449_1340210869424882_3058854406009125250_n

For første gang på reise med både Bea og Liz. Bea fikk til noen gode løp, dessverre litt uheldig med riv eller for første gang (!) feltfeil opp på stigen. Liz ble kjørt til nærmeste dyrlege for røntgen, heldigvis ikke noe farlig.

Nordisk mesterskap 2017 

Ingen god oppladning for oss da Bea skadet seg (brannsår på begge forlabbene) en uke før første konkurransedag i mesterskapet. Følelsen av å konkurrere med Bea på dette mesterskapet minnet meg om en krig, hvor jeg var så heldig å styre og stå bak den største kanonen.

Liz derimot var i sitt ess. Gjennomførte alle løpene feilfritt og ble hele 0,3 sekunder bak pallplass ❤ En kjip plassering, men en utrolig stor prestasjon som Norges beste small-hund.

Det kan ikke legges skjul på at vi har hatt en helt fantastisk vår-sesong! Hundene har vært i storform og for tiden forbereder oss til årets største begivenhet: VM i Tsjekkia 

 

 

Første uttaksstevne 2017

Ukene flyr avgårde. Prioriteringen den siste tiden har vært skolen, bachelor og eksamen. Viktige forutsetninger for videre i livet og derfor har dette gått foran agility. Heldigvis er jeg nå tilbake, for nå har jeg sommerferie!

Midt oppe i alt med bachelor og eksamen har jeg prøvd å fokusere på det kommenede uttaksstevnet og prøvd å forberede hundene mine så godt det lot seg gjøre. Vi har i løpet av den siste måneden hatt våre faste treninger, men ikke fått fokusert på momenter jeg ønsket vi kunne.

Våre forutsetninger før første uttaksstevne var derfor ikke de beste, derfor var forventningene mine heller ikke høye.

Heldigvis viste det seg at helgen ble fenomenal!

Liz 

Liz viste seg fra sin beste side. Denne helgen hadde hun motivasjonen på topp og utrolig engasjerende i sin prestasjon på banen! Det ga uttelling med hele tre av fire feilfrie løp – med pallplass 🙂 Vi var tette i toppen på tid, men utrolig nok var ikke Liz langt unna de beste tidene. Det er jeg stolt av med en alder på 8 år. Vi må faktisk ikke glemme at Liz er med for å kjempe i sitt 7. landslagsuttak 🙂 Bare det er jeg stolt av! Liz klarte i løpet av helgen å oppfylle landslagets krav om minimum 2 + 1 (ag + hopp) gjennomført med poeng. Så videre til neste uttak kan vi kun forbedre oss med mer poeng 🙂

Bea 

Jeg kan ikke tro hvor fantastisk Bea var denne helgen! Hun var en perfekt hund både i og rundt banen. Vi klarte å gjennomføre tre av fire løp feilfritt, det må nesten være rekord? Iallefall fikk vi poeng i alle gjennomførte løp, to hopp og et agility. Det betyr at vi mangler et gjennomført agilityløp med poeng for å være med i beregningen av landslaget. Heldigvis er vi ikke alene om å mangle dette kravet, for det har seg nemlig slik at INGEN i large har klart kravet enda – så våre 300 poeng gir oss et godt forsprang på over 100 poeng mellom oss og neste på lista. FOR BEA LEDER!

Listene ser slik ut før siste uttaksstevne i Trondheim:

Skjermbilde 2017-05-29 kl. 12.50.34Skjermbilde 2017-05-29 kl. 12.52.38

Mentalt for min egen del har dette vært en god helg. Agilityløpet til Bea på lørdagen var ikke bra. Hun unngikk de fleste kriteriene og jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å ikke ta hun tilbake på felt. Frivillig disk i et uttak er skikkelig kjipt. Jeg måtte også akseptere at agility ikke alltid kan se bra ut, for det samme agilityløpet nevnt ovenfor var ikke pent, men jeg fortsatte å kjempe slik at vi fikk poeng! Klapp på skulderen til Silje 🙂 

Nå er det bare viktig å nullstille seg før avreise til Trondheim. Med to hunder som ligger godt an til mesterskap er det viktig å ikke fokusere for mye på resultat, men på gjennomføring. Ingenting kommer av seg selv, og en må fortsette å kjempe helt til siste slutt. Det skal iallefall vi!

Crufts 2017

For en helt unik og spesiell opplevelse! 

Jeg var spent på hvordan Bea kom til å reagere på den lange reisen med fly, ferje og leiebil. Dette ville bli Bea sin første flytur, og med flyvetid på nesten 2 timer regnet jeg med at det ville gå bra.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg stresset over flyturen, for Bea var helt rolig og det hjalp meg med mitt stress. Menneskene som møtte oss på Gardemoen for å ta i mot hunden gjorde meg rolig med all deres kunnskap om hvordan hundene ble håndtert og fraktet under reisen. Vi fikk følge hundene neeesten hele veien. Det ble en liten tåre da jeg så at Bea ble behandlet så godt ute på flystripa.

Det kom en tåre til da jeg møtte Bea i Brussel når flyturen var over. Hun peste litt, men det ga seg med godbiter og litt kos. Det å få hundene inn i Brussel som en lek! De sjekket kun pass, men ikke chip. Tolleren forsvarte dette med at vi var fra Norge og hadde allerede strenge regler når det gjaldt å reise med hund. Jeg ble overrasket, men dette kunne ha vært et engangstilfelle.

Deretter bar det avgårde for å finne leiebilen, som skulle ta oss videre til Frankrike med ferje over til England. Vi fikk en fin og stor leiebil av Hertz. Det måtte litt struktur for å få plass til våre to store bur, men løsningen ble perfekt til slutt.

På litt over to timer var vi fremme ved ferjekaia og fikk reise med en tidligere ferje. Tommel opp for DFDS! Kontrollen for å komme ombord var veldig streng. Vi måtte igjennom flere «stasjoner» som sjekket vårt pass, samt hundene sine pass – med ormekur, chip og rabies. Jeg følte en trygghet i dette ettersom det å få innpass til Brussel var såpass «lett».

Da vi kom frem til England kom sjåførens frykt med venstrekjøring. Vi tok selvfølgelig feil retning i en stor rundkjøring, som gjorde at vi kom på «feil» side av London. Det ba på mye kø og hundene befant seg rolig de 4 timene det tok å kjøre. Det ble ganske så komisk at supporterne og medlemmene av Bea sin «fanklubb» kom kun en halvtime etter oss, som reiste fra Norge 16 timer etter oss.. 

På fredagen fikk hundene hviledag. Vi fant en park hvor de fikk kose seg og løpe, før resten av dagen ble brukt på hotellet. Vi jentene tok en tur bort på messa: The NEC for å finne svar på alt vi lurte på før den store konkurransedagen. Engelskmennene er så utrolig informasjonsrike og selvom ikke alle kunne gi oss svar på det vi lurte på, var de i det miste hyggelige! Et stort pluss, som vi nordmenn kan ta med oss videre 🙂

Lørdagen startet tidlig! Vi måtte være i hallen til 09.00 og beregnet en time til inngang. Vi fant Bea sin plass med engang og av vår kontakt fikk vi utdelt banene for dagen. Jeg fikk både hopp – og agilitybanen med en gang. Jeg valgte å kun se på hoppbanen først, siden dette ville være første start!

Banen var fin, jeg pugget banen mye før breefing – for vi fikk kun 3-4 min på dette. Jeg var spent og Bea var helt rolig! Før breefing varmet jeg opp Bea på oppvarmingshindrene på underlaget – hun satt bra på underlaget!

Bea var så rolig inn til start at hun ikke trengte å ha på grime, det er jammen ikke ofte! På de første hindrene hadde vi ikke helt kontakt, men etter den første tunellen spilte vi på lag 🙂 Det å få et riv, gjør meg ingenting. Vi skulle selvfølgelig vært feilfrie, men det at Bea river på et hinder som har ulik utforming enn hoppehindre vi har her hjemme er helt greit. Det er mange som har spurt meg om hvordan underlaget var, og det var helt supert å løpe på! Agility-kontakten min fortalte at de nettopp hadde fått nytt underlaget av typen Jutta-gras, som er det samme som har blitt brukt på VM. Tommel opp!

17191270_10208885843118465_1921849867239354439_n

Det var mange feilfrie og Bea ramlet langt ned på resultatlisten. Vi fikk en god pause mellom løpene våre og Bea klarte å slappe av i flyburet sitt mellom slagene 🙂

Vi hadde også tidlig start i agilityløpet. Denne banen var litt mer utfordrende og jeg slet med å huske den og hvor ofte skjer det at jeg glemmer banen? ALDRI! Men selvfølgelig må det skje foran 6000 mennesker med livesending og tv-dekning. Huff, vi reddet oss godt inn men tapte nok litt tid..


Til denne starten brukte jeg grima da Bea begynte å stresse og slik som i det første løpet var de første hindrene ikke helt optimale. Etter hinder 4 fikk vi samarbeidet på gli og løp reisen av banen feilfritt – såvidt! FOR en følelse ❤ Da jeg kom i mål og fikk oppleve at Bea var feilfri hadde det vært gøy å komme topp 10, og det gjorde vi med en fin 8. plass.


Da var det bare å krysse fingrene for å håpe på at vi fikk en finalebillett!

Det klarte vi akkurat!

Vi ble den siste ekvipasjen som kom til finalen, nr. 16 – først i finalen. Jeg var i lykkerus av å få finalebanen i hånden av agility-kontakten vår ❤

Banen ba på korte og lange avstander, typisk for engelsk agility hvor de har et sprik på 4 til 9 meter mellom hindrene.

Inn til start før finalen var Bea rolig og gikk igjen inn på banen uten grime. Hurra! En stor seier i seg selv 🙂 Jeg bestemte meg for å gi alt! Banen hadde både oxer, lengde og mur – som for Bea er vanskelige hindre å satse riktig på ved høyde 65. Det å hoppe på 65 cm er noe vi veldig sjeldent gjør her hjemme i Norge, men vi la ned god trening med hoppteknikk før vi reiste. Jeg krysset fingrene for at vår trening før vi reiste ville være godt for noe!

VI VAR FEILFRIE OG FIKK EN 5. PLASS

Jeg er utrolig stolt av hele Bea sin fremtreden! Så trygg og sikker, håndterbar og førbar 🙂 Det er absolutt ikke disse adjektivene som blir brukt mest for å beskrive Bea, men akkurat denne helgen var det akkurat disse ❤

17155528_10208885849438623_6904524085052894284_n

Det er jammen ikke alle som har tre rosetter fra Crufts!

17202688_10208885851998687_696527094283829794_n

Løpene kan sees igjen, og istedenfor å bla igjennom hele Crufts-programmet i hovedringen kan den sees her:

Jeg er så stolt av meg og Bea! Vi har aldri vært med på noe lignende og Bea takler alt på strak arm 🙂 Vi viser at vi faktisk med trening kan komme oss fremover og nå våre videre mål!

Jeg må med dette takke den lille gjengen som var med oss over til England, hele Bea sin egne lille fanflubb, «Bea-Ball Fanklubb». Hele gjengen var så heldige å få gensere sponset av hovedpersonen selv med hjelp fra vår sponsor Canider!

17264428_10208885852278694_5083770757746341303_n

 

Jeg må også dele to situasjonsbilder med dere:

  1. Det er ikke hver dag man ser seg selv på TV!
  2. En av de beste tingene Bea vet om er å ødelegge og dra i papir. Etterhvert som vi hadde kommet oss gjennom banene fikk hun stolt ødelegge de alle sammen!

Jeg kan heller ikke glemme våre fantastiske sponsorer som har hjulpet oss hele veien til Crufts:
❤ Farmen Agility
❤ Canider
❤ Aktiv dyreklinikk

 

 

Gjør deg klar for å bli med!

Ja, gjør deg klar for å bli med på Crufts!

Det er sikkert ikke mange av dere som vet det: men Norge har en plass i den internasjonale agility-klassen på Crufts. Det er nemlig Norgesmesteren som får tilbud om å få delta, og det er derfor jeg og Bea har fått det ærefulle oppdraget. Crufts foregår i The NEC i Birmingham, i England. Verdens største hundeutstilling foregår over fire dager og starter allerede på torsdagen. Jeg og Bea skal kun delta på lørdagen, hele to ganger – kanskje tre om vi er heldige. 

16665643_1169339773178660_8627746760748579957_o

England er ikke et enkelt land å reise til. Landet har flere regler man må følge for å få hunden med på reisen:

  • Pass.
  • Ormekur.
  • ID-merke.
  • Skjema fra Mattilsynet om pass. Dette gjelder Bea da hun har et for «gammelt» pass.
  • Hunden må reise med eier.
  • Reisen må ha en godkjent reiserute.
  • Deklarasjon på at hunden ikke skal bli solgt på reisen.

Flere av disse punktene var vi klar over, men det hele bestod av en del papirarbeid og planlegging med min veterinær Signe Lund Kleppe på Aktiv Dyreklinikk.

I forhold til ormekur startet vi på 28 dagers kuren i slutten av februar, i morgen skal vi tilbake for å ta vår siste pille. Da gjelder den siste pillen BÅDE for 28 dagerskuren for hjemreise til Norge OG for innreise til England. Grunnen til at denne tas på tirsdagen er for at pilla må være tatt i mellom 24 og 120 timer FØR innreise til England.

Vi starter reisen på torsdag med fly til Brussel, dette vil bli Bea sin første flytur. Jeg regner med at dette kommer til å gå på skinner, med kun litt over en time i luften. Jeg som er vant med å reise med Liz i kabinen kommer nok til å ha en liten smule separasjon. Bea har over en lengre periode brukt flyburet som sitt eget «rom» og trives der.

Etter at vi har landet i Brussel, må vi finne vår leiebil for turen. Dette må vi har for å komme oss videre på reisen. Etter at hunder og pakk er i bilen kjører vi opp til Dunkirk i Frankrike. Herifra skal vi ta DFDS-båt over til Dover. Vi bruker 3 timer fra Belgia til Frankrike og videre 2 timer over sjøen.

Etter å ha kommet over til Engelsk jord skal vi bruke litt over 3 timer før vi er fremme på hotellet, som ligger ca. 20 min unna The NEC.

Pangstart for festlighetene

Fredagen ble vi anbefalt om å reise en tur på messa, for å bli kjent med område, innganger og «benchene» – der hvor hundene vil kunne være under lørdagen. Heldigvis har vi med oss noen «ikke»-så hundeinteresserte mennesker over på reisen, som kan passe på Bea. Det er nemlig ikke anbefalt å gå vekk fra hundenes «bench».

LØRDAG

Vår konkurranse-dag! Vi skal i ringen, som nevnt – hele to ganger, kanskje tre om vi er heldige.

Den internasjonale klassen – hopp starter 10:30. I denne klassen har jeg og Bea fått startnummer 4. 

Deretter er det pause, før det bygges om til agilityklassen.

Den internasjonale agilityklassen starter 14:15 og Bea har startnummer 8. 

Jeg ble glad når jeg så vi hadde tidlig startnummer i begge våre klasser! Det kan absolutt komme til fordel.

Deretter er det finale, klokken 17:10! Det er de 16 beste, sammenlagt som kommer til finalen – ved disk i en av løpene er man ute av tellingen. Dette vil bli rangert etter tid og minst mulig feil. Det vil si at en kan komme seg videre med enten riv eller feil.

Jeg minner om at vi i England vil være en time foran dere, tidene jeg har beskrevet over er Engelsk tid. Det vil si at tidene for dere som vil følge med på livetstream er vil bli forsyvet med en time. Livestreamen finner du her:

https://www.youtube.com/user/OfficialCrufts

BLI MED!

Jeg nevnte innledningsvis at du må gjøre deg klar for å være med. Du tenker sikkert: «hvordan kan jeg følge med på Crufts herifra, hjemme i Norge?»
– Jo, det du må gjøre er å følge WeBeLive Agility på Facebook! Der vil du få direkte oppdateringer på reisen, like godt som du skulle være med oss.

Hele reisen og opplevelsen får være et stort mål for meg og Bea. Vi har aldri vært på en slik tur sammen og trenger å få all den erfaringen vi kan få! 

Bli med på #BeaBallTour2017

Neste dilemma får bli: hvordan pakke minst mulig for en slik reise? Tips tas gjerne imot!

Vi avslutter med løpene som fikk oss hele veien til Crufts: NM 2016!

 

 

 

Sesongstart 2017

Boom! Årets sesong er igang. Jeg har mange fine arrangementer og hendelser å se frem til i løpet av den kommende sesongen.

Jeg tror det var deilig å komme i gang med sesongen for både hunder og førere, for jeg merket at spenningsnivået vår på topp: iallefall i vårt agility-team.

15977252_1142183315894306_8170319123693370211_n

Liz tok store-slem i helgen! Hun viste seg fra sin beste side, med masse fart og iver. For en så liten motivert sjel er det lenge siden jeg har sett ❤ Det varmer hjertet mitt å se Liz fortsatt glede seg over vårt samarbeid i ringen. Vi fikk 3 x 1. plass og en 2. plass i løpet av helgen!

Bea derimot fikk med seg en god trenings-konkurranse!

Da jeg og Bea gikk inn til første start på lørdagen var vi begge litt «heite». Det var ingen overraskelse at det løpet endte i disk og korrigering av felt. Helt greit og absolutt den beste treningen vi kunne få.

Dommerene i helgen bød ikke på de letteste banene og jeg ble gira av at vi ble «satt på prøve» så tidlig av sesongen!

I hopp-løpene våre kjørte vi på 100% og ingenting ble overlatt til tilfeldighetene, uheldigvis var vi på feil side av tilfeldighetene denne helgen. Jeg & Bea fikk til mange gode momenter og «nailet» flere vanskelige situasjoner, ikke minst snakk om slalom-innganger!

I søndagens agilityløp ble alle felt-hindrene gjennomført perfekt og vi fikk en feilfri gjennomføring som ble premiert til 4. plass. Sesongenstarten kunne så absolutt startet verre.

Den viktigste og største seieren jeg & Bea fikk denne helgen var i agilityløpet på søndagen. Da gikk vi nemlig inn i ringen UTEN grime, for første gang på over et helt år! Jeg ble så overlykkelig og stolt at jeg nesten ikke klarte å konsentrere meg ❤

For meg og Bea er våre fremtidige stevner ganske så viktig! Vi må bruke konkurransene til trening, for vi har kun to stevner igjen på norsk jord før vi flyr over til England.

Til helgen blir vi å se på stovner-stevne, både fredagen for blåbær med Windy og lørdagen for «trenings-konkurranse» med Bea.

Hilsen Silje

Windy 1 år

I begynnelsen av denne måneden hadde vi et bursdagsbarn i flokken vår, det var ikke hvilket som helt barn heller – det var den lille valpen som endelig fylte 1 år.

Gjerulff White Wild «Windy» Tiger ble født for akkurat et år siden på datoen 9. november, Windy er faktisk førstefødte og resten av kullet ankom rett etter midnatt. Så teknisk sett er det kun Windy som er født 9. november i kullet 🙂

På tidspunktet for et år siden viste vi heller ikke at Windy skulle bli vår. Bekreftelsen på at Windy var blitt vår fikk vi lille julaften, så Windy var fjorårets beste julegave.

Ventetiden var lang og tung før vi kunne få hun hjem, men endelig i februar fikk hun flytte fra Danmark til Norge. Windy er den første kennel Gjerulff hunden på norsk jord 🙂 Fra Windy´ s første øyeblikk i Norge har hun elsket snøen:

View this post on Instagram

Når Dansken kommer til Norge og ser snø 😂

A post shared by WeBeLive Agility (@webeliveagility) on

Windy ble tatt godt i mot av resten av gjengen. Bea var overlykkelig som endelig hadde fått en lekekamerat, mens Liz syntes det å få ny valp var helt unødvendig. Windy kom raskt inn i flokken og forstod hvor sin plass var, jeg har hele tiden vært overrasket over hvor flink Bea har vært i oppdragelsen av Windy 🙂

_DSC7028

Oppdragelses-mor Bea og overlegne-bestemor Liz:

Windy begynte på valpekurs med engang hun kom hjem, og dette trengte hun. Ettersom hun var litt eldre enn andre valper da hun kom til oss, var hun blitt knyttet til den flokken hun begynte å komme inn i hos kennelen. Vi meldte oss på valpekurset for sosialiseringens sin skyld.

Vi brukte mye tid på å sosialisere hun i forskjellige miljøer:

På tbanen & på skistevne for barn

Jeg var også veldig spent på hvordan Windy ville reagere på å være med på sitt første stevne, men det var jo ingenting å grue seg til. Hun tok det på strak arm og strålte av selvtillit.

Jeg har nesten glemt at hun har vært så liten jente ❤ 

Fra Windy var 4 måneder og kom til Norge begynte vi å jobbe med triks som videre kunne utvikles til agility via forskjellige ferdigheter ved kroppskontroll.

På et år har Windy fått være med og oppleve masse, hun tar alle nye oppgaver og miljø på strak pote. Hun er en pliktoppfyllende og smart jente, hun bruker hode godt ved trening og viser lite antydninger på stress.

Windy er alt det jeg kunne ønske meg i en team-player. Jo mer vi trener sammen, jo mer samspilte blir vi. Vi bygger opp forståelse sammen, og jobber som et lag.

Under kommer forskjellige treningsfilmer som vi har fått samlet opp:

Gjennom vår trening har jeg har stor fokus på forståelse. Jeg skynder meg sakte fremover, hvilket tempo vi går i er det Windy som bestemmer. Da Windy hadde fylt 10 måneder fikk hun være med på sitt første kurs.

På dette kurset var det mye nytt for Windy, men viktigst var alt det nye hun fikk oppleve. Vi hadde lenge jobbet med mye grunntrening, og begynte nå å sette sammen fler og fler øvelser sammen. Etter denne helgen følte jeg at Windy forstod hva agility var. Alle våre små grunn-elementer kunne nå settes sammen til noe større.

Etter følelsen fra kurset fortsatte vi på bølgen med å sette mer og mer sammen. Et viktig steg i riktig retning var Windy sitt første møte med stigen. Av alle metoder en kan finne for å trene løpende felt valgte jeg å ta utgangspunkt i Mona Grefenstein sin teori. Største grunn til valg av denne teorien er på bakgrunn av mine treningsmuligheter. Med Mona sin teori kunne jeg fint trene felt hjemme i min egen lille stue 🙂 

På dette tidspunktet hadde vi lenge hatt gode treff hjemme i  vår egen stue, og jeg følte Windy var klar for overgangen til nytt miljø og ny planke. Det var hun også: hun gjennomfører med gode og sikre treff ❤

Nå er vi på stedet hvor vi forsetter å kvalitetssikrer alle våre nye momenter, som er videreføring av grunntreningen vår.

Om en liten uke står Windy til start på sin første blåbærstevne. Dette er et stevne for hunder over 1 år og som ikke har napp i klasse 1. Høyden på hindrene er 30 cm og består kun av enkle hopp og tunell. Jeg gleder meg til å ta fatt på å bygge vår første start-rutine.

Jeg blir lamslått av tanken på at jeg ikke har kjent Windy i et år enda, hun er en utrolig kjærlig hund som viser mye glede rundt seg. Enn så lenge har jeg ikke sett Windy sinna, hun er alltid ei glad jente.

Jeg er takknemlig og ikke minst stolt av å kunne få eie Windy. Jeg har ikke angret et sekund på at hun fikk bli en del av vår lille familie ❤