European open 2013

Endelig! Jeg har fått lysten tilbake om å blogge 🙂 Jeg og Liz deltok på European open i år også. Anbefaling til neste år: Meldt dere på – dere har ingenting å tape enn å ikke komme med. I år hadde ikke Norge med seg en full tropp nedover engang.. Det å kunne delta i et så stort mesterskap er utrolig gøy og ikke minst lærerikt..

I år var EO litt mer spesielt enn tidligere i tanke på VM-situasjonen. Mange mente at dette var årets VM i tanke på konkurransenivået.

Jeg, mamma, Eline, Bea og Liz var klanen som dro nedover. Liz for å konkurrere og Bea for å oppleve. Første stopp på reisen vår var Kolding i Danmark. Her fikk hundene slappe av og hvile etter mange timer i bil. Heldigvis er hundene våre vant med å reise og bruker timene i bilen til å sove. Neste stopp på turen var Nederland. Vi sov nemlig i Nederland og konkurrerte i Belgia. Det var kun en liten bro som skilte landene. De fleste fra Norge sov på stevneplassen, så vi hadde heldigvis en fin Norge-Camp!

Hele stevnet startet på torsdag med trening og innmasj. Treningen for vår del handlet om å kjenne på underlaget og teste hinderne. Felthinderne hadde samme kvalitet som året før – de var rå bra!

Under treningen var Liz kjempe gira etter alt for mange treningsfridager. Det vi fokuserte på de siste treningene var fart og motivasjon. At dette faktisk handler om å ha det gøy!

Liz kjentes veldig behagelig under treningen og jeg følte at vi fungerte godt sammen som ekvipasje. Vi prøvde å kjøre samme taktikk som på treningene hjemme: om å ha det gøy. Det klarte vi.

20130827-175609.jpg
Photo: Birthe Verhaert

Bilde over er tatt rett etter trening! Vi små hundene hadde 10 sekunder til overs. Da benyttet jeg muligheten til å gjøre noe med bedre fart. Jeg sendte Liz ut på et hinder, og skulle ta imot. Så kjenner jeg at leggen prøver å sette seg ned på et sted der foten ikke tok imot. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg kjente et lite vrikk i foten, men valgte å forsette for å håpe på at jeg kunne løpe det ifra meg. Det gikk ikke. Etter at jeg hadde sendt Liz inn i tunnelen klarte jeg ikke løpe. Sakte men sikkert kjente jeg tårene komme dunkende. Jeg har aldri hatt så vondt!

Ettersom dette var i de siste sekundene, måtte vi forte oss av banen. Teamleader-Rune lempet meg over skulderen samtidig som foten min vokste – skoen måtte av! Tårnene bare trillet og jeg tenkte: «faen, har vi dratt så jævlig langt for at jeg ikke skal få gå agility?! Ikke tale på. JEG SKAL GÅ»

Alle de blikkene jeg fikk mest jeg ble bært ut kommer jeg aldri til å glemme! Ikke minst blikket til snille Natasha da hun så at det var jeg som lå over skulderen. Hun er nemlig fysioterapeut og kunne hjelpe meg. Første gangen hun så på beinet mitt, husker jeg ikke stort mye av. Adrenalinet i kroppen min pumpet rundt og eneste jeg husker var at hodet til Natasha snurret.

Tusen takk til alle de norske supporterne som hjalp meg! Ene kom med krykker, den andre med tape, en dro av meg skoen og noen andre kom løpende med grønnsaksblanding for å kjøle ned foten. STOR TAKK TIL DERE!

Man kan vell tydelig si at jeg tråkket kraftig over.

20130827-181217.jpg

<a

Selv med et kraftig overtråkk klarte vi oss. Jeg og Liz fikk til noe jeg aldri ville ha trodd. Vi tok landskvota til Norge og skulle starte i finalen! Torsdagen da jeg tråkket over, hadde jeg aldri sett for meg at vi skulle klare det.. Ikke nok med at vi kom til finalen, men vi skulle like gjerne også starte først!

20130827-184042.jpg
Photo: Debby Simons

Jeg trengte tid til å få summa meg før breefing og oppvarming. Minnene fra VM i fjor satt friskt i minnet. Under VM i fjor hadde Liz det ikke noe morsomt. Hun var redd og var ikke komfortabel i det hele tatt utpå banen. Målet for i år var å rule banen. Ha det gøy: slik vi hadde hatt det på trening!

Liz, første hund ut i finalen. Jeg følte at under breefing hadde jeg valgt løsninger som var fornuftige og da jeg mottok Liz etter breefing, så viste jeg at vi skulle ha det morsomt der ute! Banen var perfekt og ikke en av de aller vanskeligste. Bordet var med, men ikke noe problem for oss. Eneste var at jeg slet litt med å høre de siste pipene. Alle finalehundene var ferdig med å breefe og det var vår tur til å steppe inn på sandmatta! Liz var gira, publikum jubla og det var trøkk. Jeg tar av Liz båndet og plasserer hun foran starthinderet og hvisker i øret hennes akkurat som på trening. Fordi for oss var dette den beste treningen vi kunne få! Trene på å kunne takle presset og tråkket rundt ringen.

Løpet gikk som en drøm – jeg har ingen negative tanker om det agilityløpet 🙂 Vi vant – over frykten til Liz. Da Liz kom i mål var hun helt lykkelig ❤ Vi viste at vi hadde klart å vokse på året fra VM til årets EO!

Beste av alt var at med på kjøpet av dette agilityløpet lå det en super plassering! Vi tangerte fra i fjor fra 11. plass til 9. plass i finalen! Spenningen var til å "ta og føle på" ved tribunen da Liz og jeg ledet etter at over av halvparten av hundene hadde gått 🙂 En veldig spesiell følelse.

20130827-183301.jpg
Photo: Birthe Verhaert

-Silje

Reklamer

VM 2013 – Mine tanker og mitt valg

Det føles som det er år og dag siden jeg blogga sist, så nå er det vel på tide. Jeg ventet vel spent som mange andre på tilbudet om en plass i bruttotroppen. Svaret kom sent på kvelden 31.1. Forventningen og spenningen ble fort overskygget av skuffelse. Jeg og Liz hadde fått plass i troppen, og det var vi selvfølgelig glad for. Skuffelsen var at man måtte takke ja til både VM og Nordisk.

75167_516402585054032_681909254_n

For meg var det ikke noe vanskelig valg å ta. Niks! Det blir ikke VM eller Nordisk på oss i 2013. De som kjenner meg godt vil vel si at det ikke alltid er fornuften som seirer, men denne gangen gjorde den det (kryss i taket). Det hadde selvfølgelig vært veldig moro å reise til andre siden av jordkloden, men med lille Lizzemor; NEI!!! All den reisingen, blodprøver, smittefare osv er det ikke verdt å risikere for maks 5-6 løp.
Nordisk er jo et kapittel for seg selv. Lurer på hvordan Norge skal klare å stille fulle lag i alle størrelser? Blir spennende fremover.

Hvorfor ble uttaket sånn? Hvorfor deles det ikke mellom VM og Nordisk? Sjefene for dette er vel ikke dummere enn at de måtte skjønne at bruttotroppen ikke ville bli stappfull? Om ikke bør de kanskje komme seg litt oftere ut i agilityfelten og snakke med folk. Men hva utøverne mener spiller kanskje ikke så stor rolle?

Jeg syns det også er viktig å få med at det absolutt ikke er sikkert vi hadde kommet oss igjennom uttaksstevnene, men tør vel påstå at sjansen vår og mange andres kanskje er større enn de som har kommet med på ”walk-over”. Kjenner det blir spennende å se resultatene på uttaksstevnene; trenger ikke vente på verken Agi-Pro eller DogWeb, vi skal på 3 av 4 uansett; Arendal, Nordkisa og Drammen , så vi får resultatene live.

Søknad til European Open er sendt i disse dager, så vi får håpe vi kan få konkurrere litt på utenlandsk gress allikevel i 2013.

Vi trener mye om dagen; var på Jenni-kurs igjen i helgen. Der ble det konstatert av Dr. Lehtinen at jeg har en koblingsfeil eller to mellom hodet og beina. Enten løper beina langt foran hodet, eller så henger de etter det hodet har bestemt seg for  I tidligere blogginnlegg på Jenni-kurs, ble en viktig del uteglemt: MATEN! Ikke liker jeg fisk og ikke liker jeg reker. Men, masterchef Jan Egil får det til. Nå har jeg spist begge deler, og det er smaker faktisk godt!

liz odalen '

Neste helg venter rally-lp stevne med Bea, og snart er det Drammen hundefestival. Vi gleder oss 🙂

2012, snart 2013!

Hei!

Nå er vi kommet til den siste dagen i hele 2012. Året som har gått har bydd på mye spennende og utfordrende ting, men samtidig har jeg og Liz oppnådd resultater og mesterskap man aldri skulle trodd!

Da jeg på min konfirmasjon i mai 2009 satt med en liten klump av en sheltie i fanget, viste jeg ikke hva hun hadde å by på. Et av mine store mål helt siden jeg var med et agilitykurs, tidlig i 2006 har vært å kunne representere Norge i et mesterskap. Mesterskap er mesterskap tenkte jeg i fjor, da vi kvalifiserte oss til Nordisk mesterskap i Finland. Vi nådde vårt mål. Dette året var da året som kunne toppe fjoråret – som det gjorde. Når du da blir tatt ut til å representere Norge i både VM og Nordisk, så er ikke et mesterskap, kun et mesterskap. VM er det største av alt! Før vi fikk prøve oss i VM, ble det en forsmak i EO. Vi fikk smake på nivået og sjekket ut utrolige gode ekvipasjer.

486479_10151297196494418_1237045760_n

Det å være Silje & Liz i et så stort sammenheng, føles ut som vi er veldig små – og det er vi. I EO fikk vi plassert oss som de beste norske og vi fikk utvidet vår horisont bland «agility-venner». Det å bli lagt merke til i EO og i tillegg da bli gjenkjent i VM var veldig morsomt 🙂

555464_10151300638989418_730577350_n

VM var et anspent mesterskap, mer enn de andre vi har vært med på. Det var så mye press om å være best, at man glemte at agility er morsomt fordi det er et samspill mellom hund og fører. Dessverre var det ikke så mye morsomt og samspill i det jeg og Liz gjennomførte i VM. Liz likte ikke å være «alene» nede på gressmatta. Alene menes som uten hunder hun kjenner. Liz er en myk og ikke en mentalt sterk hund – hun sviktet og det gjorde jeg. Hun var ikke seg selv og man så veldig godt at Liz løp agility fordi hun MÅTTE, ikke fordi hun hadde det morsomt. OG det var fryktelig å innse..

Selv om VM føler som kun en stor nedtur, fikk vi en veldig stor erfaring som ingen andre fikk. Vi opplevde mye og ble kjent med masse nye mennesker! Håper virkelig vi får sjansen til å gjøre dette igjen, kanskje være litt mer mentalt forberedt 😀

Missforstå meg rett, det var fantastisk å være der nede!

75167_516402585054032_681909254_n

Liz blir i mars 4 år og vi har innen den tid vært med på 4 mesterskap. Nordisk i Finland og Norge, EO og VM. Det er mye å oppnå på så kort tid. Det «verste» er at vi har mye mer å gi! Norge er ikke en god nok agilitynasjon om man ser på det hele. Man må bli bedre, selv om man allerede er god nok for Norge. OK, si at du er best i Norge, men i utlandet havner du da under gjennomsnittet av elendighet. Hvis man da tenker på Norge i et nøtteskall, så vil ikke enkelte ekvipasjer gjøre noe med det fordi det handler om å være best, innen for våre landsgrenser.

208030_10151449915584418_1597468463_n

Samtidig som dette året har brakt frem mye for meg og Liz, har Liz måtte krype til korset og dele sin treningspartner med noen andre. I juni ankom det et nytt familiemedlem – Bea. Hjertesukket jeg fikk etter å ha hilst på henne 10. juni og hentet hun hjem etter kun 4 dager. Idag har kun blitt 9 mnd og hun har lært meg så mye siden juni. Jeg har lært mye mer, enn det jeg kunne og vi har utviklet oss sammen. Jeg har aldri hatt en hund som krever så mye og hund jeg har lært så mye av. Bea har mye å lære og året som kommer blir nok spennende!

292557_10151651444045322_1412233006_n

Idag ville jeg aldri byttet ut hundene mine. De er perfekte, for meg. Vi har blitt en liten flokk, i blant den store flokken. Vi har innmari mye å gi det neste året og er klare for å ta utfordringene på strak arm!

– Silje, Bea & Liz

GODT NYTT ÅR TIL ALLE AGILITYVENNER!

EO!

For en opplevelse og for en hund jeg har. Liz sparte ikke på noen ting, da vi var i Sverige og ga alt det hun kunne i de fleste løp.

På fredagen startet det med trening og været var veldig varmt. Mye stress rundt treningsringen, da man fikk «lite» treningstid. I det hele og det store var tiden på treningen ganske lang og generelt tror jeg treningstiden før et mesterskap kun er for mentaliteten til føreren og at hunden får testet underlaget. Du starter ikke å terpe felt på en sånn trening, liksom..

Lørdagen startet tidlig og vi skulle gå alle de individuelle løpene våre. Uheldigvis hadde Liz sene startnummer i vært av sine løp og jeg kan ærlig si at jeg var pissnervøs av tanken på å starte så sent, men når tidspunktet kom var jeg kun så fokusert på hva jeg skulle gjøre at jeg ikke rakk å være nervøs 🙂

Første løpet vi gikk på lørdagen var hopp og banen passet oss perfekt og jeg må si meg veldig fornøyd med vårt løp!

Liz løp inn til en 10. plass av 175 startende og klarte derfor å skaffe seg en plass til finalen. Hvert land hadde en finaleplass i hver størrelsesklasse UANSETT.

Etter hoppløpet var det agility som sto for tur og jeg klarte ikke å bli enig med meg selv om løsningene i denne banen. Jeg var kjempe usikker og det gjorde slik at vi disket. Derfor kjører jeg kun stigen ut og belønner utenfor ringen 🙂 At hun klarte DEN slalominngangen hadde jeg aldri trodd!

Etter de to individuelle løpene var det jeg, Hilde og Ingerid som kom til finalen. Jeg og Hilde stilte utenom landskvoten 🙂 Liz løp som hund nr. 30 av de 50 hundene som var i finalen og finalebanen var en agilitybane. Banen var ikke spesifikk vanskelig, men alt måtte sitte.

Vi gjennomfører feilfritt og tiden nok så grei. Vi taper tid på vippa, men det bli iallefall ikke noen feil OG det ble 12. plass sammenlagt! 😀 😀

Søndagen var det klart for lagløpene og ingen på laget var spesielt heldige denne dagen. Alle gjorde så godt de kunne, men vårt første løp for laget var et hoppløp.

På denne første filmen fikk de ikke tiden min, så jeg måtte gå en gang til, men vegringsfeilen min var der forsatt 🙂 Så slik så det andre løpet med tiden vår ut:

Etter et hoppløpet stod agilityløpet for tur, og vi ble dømt en feilfeil. Dommeren var selv usikker og måtte se på filmen for å se hva Liz gjorde på feltet. Vi klarte dessverre ikke å få filmen til å gå i sakte nok modus til at dommeren kunne vurdere feltet på nytt, men iallefall; Det var et dårlig felt!

Dette var sommerens store begivenhet og det har virkelig satt spor! Dette var kjempe morsomt og var en fin «test» før VM! Vi fikk ganske mye mer beskjenskap og så utrolig mye bra agility den tiden vi var der 😉 Etter denne helgen fikk jeg også et god pekepinn på hva vi er gode på og hva vi MÅ forbedre oss på, det er faktisk en del..

Etter var en av de 3 stevne vi har vært på i sommer, så ved ukes slutt forventer jeg av meg selv at alle tre er ute (EO, Nes og Stav). Deretter er det bare å sette seg ned med tankene rundt Nordisk.

– Silje, Liz & Bea