Agility World Championship 2017

Agility World Championship 2017: året hvor jeg fikk stille til start med både Bea & Liz #drøm

Hele VM varte en uke for oss, fra mandag til mandag. Mandagen var ganske så hektisk for hundene, iallefall for Bea som måtte mellomlande i Sverige: sjekkes ut og inn igjen til Tsjekkia. Sånn ble det da begge hundene skulle med til Tsjekkia, siden Norwegian kun tar hund i kabin innenlands og flyr direkte, mens SAS ikke flyr direkte men tar hund i både kabin og cargo på utenlandsreise.

Det er alltid å trist å sende Bea i cargo, men siden hun takler det helt fint er det greit 🙂 For første gang hadde jeg også en overraskende positiv erfaring med bakkepersonellet til SAS på Arlanda. Jeg ble nemlig ropt opp på callingen fordi det var en ansatt som hadde observert Bea og sett at hun ikke hadde vann i skåla si. Jeg ble ropt på for bakkemannskapet mente Bea måtte ha vann på reisen (jeg fyller ikke på skålene hennes ved korte flyturer fordi vannet ofte skumper over og renner inn i buret = SUR og VÅT Bea i buret). Det står i veiledningen til SAS at hundene skal ha tilgang på vann, så jeg ga de tillatelse til å fylle på. Jeg kunne se igjennom vinduet at bakkepersonellet desperat prøvde å finne vann på bakkenivå, dette fant de ikke, så en mann marsjerte opp i flyet og hentet en splitter ny og kald vannflaske til Bea. DET gjorde meg fornøyd, men kanskje ikke Bea. Noen ganger fortjener slike historier å se dagens lys, for man hører stort sett kun om de negative erfaringene folk har.

Tirsdagen bruktes til å sove og lade opp til mesterskapet. Vi var så heldige at vi fikk veterinærsjekk og trening allerede på onsdag: som fungerte utmerket for oss. Slik at hundene igjen fikk slappe av og være klare til åpningsseremoni og første start for Bea på torsdagen.

Treningen gikk VELDIG bra for Bea. Jeg prøvde å fremprovosere riv og dårlige felt slik at jeg fikk korrigert dette – men Bea var flink og gikk ikke i fellene mine. Vi tok også pølsa, hjulet og oxeren. Liz derimot var heelt ute å kjørte på treningen, hun var helt gal og ufokusert – mest sannsynlig fordi jeg også kun fokuserte på Bea. Det var som om hundene mine hadde byttet personlighet.

Bea

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.06
@KOIRAKUVAT.FI

Dette bildet er det første bildet som ble tatt av meg og Bea etter vårt første løp i VM! Jeg ønsker å bruke betegnelsen: «et bilde sier mer enn tusen ord» for ord blir fattige i en slik situasjon. Bea, mitt monster, gjennomførte sitt første løp i VM FEILFRITT ❤ Jeg er stolt, rørt og ikke minst utrolig takknemlig for at Bea ga meg følelsen av samarbeid ❤

I begge våre to agilityløp fik vi vippe-feil. Jeg VET at vippa er et svakt punkt for oss og vi har jobbet utrolig mye med det hindret i løpet av sen-sommeren og høsten. I agility lag-løpet ga jeg Bea ansvaret for hinderpasseringen, noe som ble et skikkelig avhopp og som senere ble en disk. Det blir kanskje feil å si, men med en disk i første agilityløp benyttet jeg meg av sjansen og trente felt på de resterende hindrene. Hvem trener felt i VM? Jo, vi!

22382166_10212764073969482_2376254401845840671_o

I vårt individuelle hoppløp var vi et pinneriv unna topp 20 plassering og i vårt individuelle agilityløp var vi en vippefeil unna topp 10! Ja, det er selvfølgelig kjipt å tenke på men det er gøy å se at selv med 2×2 felt har vi sjanse i toppen. 

Jeg vil ikke bare trekke frem hva vi kunne gjort bedre for i det store og hele var vår helhetlig prestasjon bedre enn forventet av Bea. Vi banket inne vanskelige slalominnganger gang på gang OG satset perfekt på oxeren, HVER gang 🙂

De fleste som har fulgt oss vet at Bea er en svært stresset hund som er avhengig av sine startrutiner. Hvordan fungerte disse i VM? 
Startrutinen var var helt perfekt inn til alle startene våre. Nå skal det sies at vi tøyde grensene til arrangørene ganske så heftig, men med en ledelse som gjør alt for utøverne sine er alt mulig. Jeg ville nemlig ha minst mulig tid i slusene og det fikk vi!

En annen ting jeg også vil trekke frem er samarbeidet jeg og Bea gjorde nede i VM. Den følelsen vi opplevde på gressmatta i Tsjekkia må jeg prøve å ta frem oftere på stevner her hjemme. #Remember !

Uansett er jeg stolt av oss ❤

22491461_10211832055089720_8236394657575554028_n

Gjør deg klar for å få gåsehud av denne filmen:

Liz

Det er ikke å legge skjul på at under det mesterskapet her var det Bea som var prioriteringen min. Liz var liksom «bare» med på lag. For oss som er vant med å gå «alt» må jeg ærlig innrømme at det var litt rart. Med tanke på Liz sin alder var nok det beste at hun kun fikk gå to løp, et hoppløp og et agilityløp for laget vårt.

Til tross for en kaos-trening var det litt nervepirrende å gå inn til første start. Det var en bane med mye løping og lite handling med vanskelig slalominn-og utgang. Slike baner krever mer av meg og når jeg gjør jobben min gjennomfører Liz feilfritt ❤ Ikke bare gjennomførte vi hopp-løpet feilfritt men som eneste hund fra Norge i small gikk vi også agility lag-løpet feilfritt. Det vil si at vi gjennomførte 100% feilfrie løp ❤

 

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.20
@KOIRAKUVAT.FI

Jeg er stolt av at jeg og Liz dro tilbake på arenaen vi debuterte i VM ❤ Liz er unik og et vidunderlig lite vesen som har fått drømmer til å gå i oppfyllelse. 

22308707_1407130876066214_7919051501211993517_n

Avslutningsvis vil jeg trekke frem hele prestasjonen av å kunne delta i verdens mesterskapet med både Bea og Liz, dette har vært en stor drøm. Dette kan være min første og siste gang noen sinne og jeg prøvde å nyte hele opplevelsen til det fulle. 

Jeg kjente på det å konkurrere med begge på et så stort mesterskap krever mer av meg, masse mentalitet og tilstedeværelse. Jeg er stolt av å kunne si at jeg klarte det! Jeg klarte å vise frem det beste i mine hunder i hver eneste bane ❤ Følelsen av å få banetegningene før breefing og faktisk vite at DEN BANEN HER KAN VI KLARE! Handlingen stod det ikke på, for det er kanskje vårt beste våpen?

Nå er sesongen 2017 avsluttet og vi er klare for å ta fatt på neste sesong og jeg skal ikke legge skjul på at vi skal kjempe hardt for å få enda et år på landslaget!

Reklamer

Påsken 2017: del 1

Påskeferien startet med et fantastisk kurs i Kongsvingerhallen!

Jeg, Bea & Windy var på kurs med Petr Pupik og Jan Egil Eide. Jeg fordelte hundene på hver sin instruktør og det føltes trygt å la Windy få gå på gruppe med Jan Egil, mens Bea fikk trene på utfordringene fra VM-dommeren.

Både jeg og Bea fikk utfordret oss med Petr. Begge dager hadde han 40 hindersbane, med mål om å komme igjen de 20 første hindrene på første runde, deretter de siste 20 og tilslutt alle 40! Jeg liker instruktører som presser meg og det var gøy å se at Bea også kunne bli sliten. Det må ha vært første gang! 🙂

En ting som er sikkert er at vi må få mye bedre vippe! Derfor er Bea blitt inkludert i Windy sin vippetrening 🙂 For Petr hadde stort sett ALLTID vinkel ut av vippa, gjerne med sideveis avstand.

Windy viste seg fra sin beste side! Hun fikk teste ut mer fart i hoppehøyde på 50 cm og taklet dette veldig bra. Jeg er fornøyd med å få se hun mestre denne hoppehøyden i så stor fart, ettersom vi kun har trent hoppteknikk statisk. Windy kan enda ikke hjulet eller mønet, så vi måtte dele opp banene fra helgen. Vi utfordret oss selv til å utføre mange ulike løsninger for å kunne få max ut av treningen. Vi fikk muligheten til å prøve mange teknikker på slike momenter og det gleder meg å se at Windy viser forståelse for det meste 🙂 Ekstra gøy å se at grunntreningen vi har gjort får sin blomstring.

Windy fikk forespørsel om å få være demohund for Mona Grefenstein sitt foredrag om Running Contacts. Jeg syntes det var hyggelig å bli spurt for å kunne vise innlæringsmetoden. Mona bekreftet at Windy er en smart hund og så ikke vårt mål om å debutere i Dania Cup som urealistisk. Vi fikk tips til videre trening og la planen for hvordan vi skulle komme helt i mål 🙂

Etter påskekurset fortsatte det med uoffisielle konkurranser og mer trening i Kongsvinger. Vi tok valget om å reise over til Sverige og Gåsahoppet, noe som ga sin fortjeneste!

 

 

NM 2016

13316837_958197647626208_5556632689322206798_o

Målet for NM i år var å ta en individuell medalje med Liz – jeg har fått stått igjen blant de 3 beste i flere år nå, men aldri klart presset helt inn til mål. Dette føltes utrolig kjipt og i år skulle jeg ikke la sjansen gå fra oss. Bea sitt mål for NM var å ha gode startrutiner i et arrangement hvor vi er under press – om dette lyktes skulle det være utrolig morsomt å kunne kvalifisere seg til finalen.

På lørdagen gikk de innledende rundene i agility, hopp og lag.

Liz klarte å kvalifisere seg med en 6 plass fra hoppløpet og sammen med laget. Bea var jeg litt mer usikker på. Hun hadde et skikkelig dårlig agilityløp med flyvende vippe og et riv – men vi kom igjennom med et resultat. I hoppløpet var Bea en helt annen hund. Hun var konsentrert og vi samarbeidet – løpet var perfekt foruten et lite feilsteg fra meg, som gjorde at vi fikk et uheldig riv.

Man kvalifiserte seg til finalen ved å komme topp 7 i small eller topp 10 i large – det var ved denne kvota Liz kvalifiserte seg med. Etter at 7 (10) beste fra hver agility/hopp-klasse hadde blitt tatt til finalen var det sammenlagtresultatet fra agility og hopp som ga de resterende finaleplassene – det var i denne kvota Bea kvalifiserte seg med.

Det er jo nesten litt utrolig at Bea fikk kvalifisert seg med 20 feil – men slik er det når det var så få large-hunder som hadde en gjennomføring i både agility og hopp.

I de individuelle klassene startet man på 0 feilpoeng ved søndagens finaledag, mens laget tok med seg feil fra lørdagen.


Liz

Jeg må dele dette opp for å få oppsummert alt. I første finalebane – hopp var Liz rå, det var mange disk og med feil da slalominngangen var vanskelig i denne banen. Liz var skikkelig flink og løp perfekt! Vi løp inn til 2. plass!

Etter hoppløpet ble resultatlista snudd og ble startlista i agilityklassen.

13329618_958197717626201_7931396608772266301_oLiz startet derfor nest sist, og vi hadde mulighet til å ta en medalje med hjem. Igjen hadde banen en vanskelig slalominngang og denne gangen var det vår tur til å feile.. Da feilen kom tenkte jeg at løpet var kjørt, men jeg hørte stemmer rundt ringen om å ikke gi opp. Resten av banen løp vi feilfritt og mens arrangørene regnet på resultatene tenkte jeg «ja, da var det løpet kjørt IGJEN!».

Det har seg slik at resultatet fra hopp og agility blir lagt sammen med både tid og feilpoeng. For første gang i historien fikk to ekvipasjer akkurat samme tid og feil (!) Det er jo helt sykt i ta
ke på at det blir brukt elektronisk tidtakersystem.
Både jeg og Tonje Sollied Johansen hadde lik tid og feilpoeng etter to løp og vi begge fikk gleden av å bli sølv-vinnere i NM 🙂 Endelig klarte jeg og Liz målet vårt om å få en individuell tittel i NM!


Bea

Ettersom Bea hadde kvalifisert seg til finalen tok vi dette som trening. Vi trenger trening på kjenne press i startrutinen vår og ved konsentrasjon. Dette så jeg som en gyllen mulighet til trening 🙂

Startrutinen før hoppløpet var perfekt! Ingen stress og en konsentrert hund var med meg inn i ringen. Da jeg kommer inn i ringen ser jeg at dommeren allerede hadde fått blåst og jeg begynte å bli stressa FORDI: i NM har man 15 sekunder på seg til å starte etter at dommeren har blåst. Men, jeg forholdt meg rolig ovenfor Bea og gikk til min posisjon i banen før jeg løste ut Bea. Og med konsentrasjonen i behold løp vi feilfritt inn til 2. plass – men ettersom vi brukte for mye tid i starten fikk vi tilleggstid på 4 sekunder og ramlet ned til 7. plass – 4 sekunder er ganske så mye når det er sammenlagt resultatene som gir en norgesmester.

I agilityløpet var målet å ha en like balansert og konsentrert hund inn i ringen – og det hadde jeg! Jeg passet på å være streng der det trengtes ettersom Bea tjuvet feltene på lørdagen. Vi kom i mål feilfritt og Bea hadde klart den slalominngangen som Liz ikke klarte 😉 Hurra!

Etter meg viste jeg det kom bedre hunder enn oss som også kunne klare banen feilfritt, men det var det ikke mange av. Av de etter oss var det kun to stk som løp banen uten feil og jeg kunne resonnere meg frem til at Bea lå på en 3. plass.

Da annonseringen av norgesmesterne fikk Bea en 3. plass og jeg var så fornøyd og stolt. MEN! HER ER DET ET KJEMPESTORT MEN!

Da arrangørene regner resultatene digitalt får de andre resultater  enn først annonsert- og den første annonseringen blir tatt tilbake. Hva er det som kunne skje?
Jo, det viste seg at de to feilfrie hundene som hadde løp etter meg hadde fått en liten dose med tidsfeil og ikke Bea.

Bea var derfor den eneste norske hunden som hadde klart å gjennomføre to feilfrie løp og kunne bli annonsert som NORGESMESTER 2016. 

13350522_958197670959539_9028155995069604539_oDette er en tittel og en drøm som går i oppfyllelse, men så vanskelig å innse når det først ble feil. Jeg vet at feilen ikke var gjort av meg og at det er mennskelig å gjøre feil – men jeg hadde så vondt av de to andre ekvipasjene som falt en plassering..

Mange tårer rant og jeg vet ikke selv om det var av glede eller fordi jeg var lei meg på de andre sine vegne…

Den dag idag er alt litt mer oppklarende og jeg har fått tenkt gjennom situasjonen mer reflektert. Fordi vet dere hva?

 

JEG OG BEA ER NORGESMESTERE !!

Bea – mitt stressmonster med alt for mange utfordringer klarte det, vi klarte det sammen på den vanskelige veien. Jeg er så glad, lykkelig og stolt av alt slitet som ligger bak. For veien til dit vi er idag har aldeles ikke vært en dans på roser – lettere sagt som en dans på torner.

Jeg er så glad for at jeg aldri har gitt opp, men heller stått oppreist med rak rygg da alle har himlet med øynene og stønnet over Bea.


13320657_958197694292870_8340635714491115757_o

Jeg må bare takke alle som har gratulert oss på meldinger og kommentarer – det betyr så mye! Det betyr også ekstra mye at Canider og Farmen Agility (JBM) aldri mister troen på oss og vil være en del av vårt lag 🙂 Uten dere i ryggen hadde vi ikke hatt så fine treningsforhold og leker.

Jeg må gi en ekstra takk til de av dere som fikk en gråtende Silje over skulderen ved gratulasjoner – i de øyeblikkene var det mange gode ord ❤

Tusen takk, agility-Norge som hylte og skrek rundt ringen som gjorde hele NM til et fantastisk arrangement! Jeg gleder allerede til neste år.

Nå skal vi ta en velfortjent mini-ferie uten agility før sommerens morsomheter starter!

Silje

Andre uttaksstevne – Stavanger

Hei.

Vi tok turen ned til Stavanger for det andre uttaksstevnet 🙂 Vi reiste allerede torsdagen og tok oss god tid med kjøringen ettersom det var første gangen for både meg og Ole Kristoffer med det å kjøre med campingvogn. Stevneplassen ankom vi sent torsdagsnatt og vi campet den første natten på parkeringsplassen utenfor stevneplassen. Det var deilig å kunne sove til vi våknet av oss selv og bare ta fredagen med ro før stevnet startet på kvelden.

DSC_0215

Denne helgen var det ingen løp som ble filmet ettersom mitt videokamera lå hjemme og landslagsleder Christina som filmet i Arendal ikke var tilstede på uttakshelgen.

Stevnet startet allerede på fredag med to offisielle løp. Jeg syntes Liz virket daff på oppvarmingen og gjennom begge løpene syntes jeg hun ikke hadde den farten hun pleier å ha. Begge løpene endte med 3. plass 🙂 Greit nok, men oppkjøringen til lørdagen og søndagen var ikke den beste i tanke på farten hennes.

Lørdagen startet med et hoppløp. Banen var med mange løpestrekker og var egentlig ganske enkel, det betydde at hunder som har lengre rygg og bein enn Liz hadde en større mulighet til å gå raskere enn oss. Så selvom vi var feilfri, var det også flere av landslagsekvipasjer som var det. Jeg regnet med at resultatet ville bli rundt tredje – fjerdeplass i tanke på de andre som hadde gått feilfritt også. Men det å finne ut hvilken ekvipasje som var raskest og feilfri i denne klassen var jammen ikke lett.. Jeg tror det ble hengt opp tre resultatlister før arrangørene fikk alle brikker på plass. Problemet var også at de tre resultatlistene var det forskjellige ekvipasjer på de tre topp plasseringene.. Så jeg er VELDIG glad for og takknemlig for at arrangør med stevneleder samlet alle i hopp 3 small til en liten samtale. Stevneleder forklarte hva som hadde vært problemet og at de på best mulig måte hadde funnet en løsning. Det var nemlig tre tider til tre forskjellige ekvipasjer som var problemet, og jeg var en av de tre ekvipasjene.. TYPISK! De viste iallefall at min tid var den raskeste, fordi den siste tiden som ble løpt inn i den ringen var den kjappeste og jeg var den siste ekvipasjen i den ringen. Liz har nemlig løpetid. Så på den lille samtalen med stevneleder og resten av utdøverne i klasse 3 small hadde vi to valg. Å la resultatet stå som det gjorde, eller at noen kunne legge inn klage og annulere klassen.

Jeg regner med at resultatet ble stående, ettersom jeg ikke har fått høre noe annet og jeg kan ikke gjøre annet enn å smile ved tanken på nye poeng som ble samlet i dette løpet 🙂

Agilityløpet var det neste, og selv med alt styre rundt det første løpet så prøvde jeg å fokusere på oppgavene som skulle gjøres i det neste løpet. Mentalt har jeg jo fått trening på det etter hendelsen som skjedde i Arendal 🙂 Fnis.. Løpet vårt var veldig bra og Liz var på topp, der farten hennes pleier å være. Vi hadde raskest tid, men det hjelper ikke så lenge det ble en femmer feil i løpet og det var mange andre i klassen så plasseringen ble laaangt ned på listen. Så i dette løpet ble det kun med oss 4 usle poeng..

Vi fra østlandet er ikke vant med stevner som slutter så tidlig, så det var nesten litt rart å være ferdig tidlig på lørdagen. Vi fikk god tid til grilling med flere andre fra agilitymiljøet 🙂

Søndagen startet igjen med et hoppløp. Banen var igjen veldig lett og med tre rette tuneller betyr dette mye fart! Og jeg valgte å satse på en løsning som gjorde at vi disket.. Og det irriterer meg enda!!! Hvorfor valgte jeg ikke den sikre løsningen? Arg! Det er ikke alltid lurt å ta sjanser, men sånn er jeg. Jeg viste på breefing at hvis jeg ikke fikk til den løsningen, så ble det disk og det ble det. Hun løp nemlig forbi et hinder, og igjen: dumme meg tar hun ikke tilbake. Da hadde det kanskje blitt litt poeng på uttaket og ikke minus 3..

Agilityløpet var den banen som var mest teknisk i helgen, syntes nå jeg 🙂 Vi kom oss gjennom banen på en grei måte, men igjen med feil.. Tiden var en av de beste, men ikke aller best. Jeg regner med vi fikk med oss noen poeng her også, men det er jammen ikke mange..

Så på søndagen var det Bea og Ole Kristoffer som stod for de beste plasseringene i familien 🙂 De fikk en 5. plass og en 7. plass, med feil i vært løp. Men alt er bedre enn disk og fra løpene fra fredag til søndag er det allerede en fremgang på de to!

Vi tenkte at ettersom vi skulle hjem og at gps´en viste at den raskeste veien var over fjellet, så ville vi satse på den veien 🙂 Det var ikke lurt.. Veien var vinterstengt, men vi regnet med at det ikke var vinter lenger ettersom vi er i mai, men der tok vi feil. Veien var stengt, så det var bare å snu og finne en bedre vei..

DSC_0221

 

 

Ikke så fornøyd med å måtte snu..

DSC_0218

Fra vi reiste fra Stavanger til vi var hjemme i Bingen satt vi i bilen i 13 timer! Hundene ble selvfølgelig luftet og var kjempeflinke hele veien 🙂

– Silje

 

Spinnville-Liz!

Ja, det er meg og Liz. Eller ikke meg, men Liz. Hun er virkelig vært ute av kontroll denne helgen.

Lørdagen startet i Maridalen med ei veldig heit Liz. Prøvde å tjuvstarte for meg i to løp og reagerte ikke på min handling i første løp. Derfor endte første løp i disk, Liz var rett og slett rampete..

Når hendelser som dette skjer: at Liz velger egne avgjørelser og er litt ute av kontroll bryr jeg meg ingenting om! Det er så sjelden Liz gjør noe hun ikke får beskjed om, så de gangene hun faktisk gjør dette gjør meg ingenting! Det viser bare at hun har blitt en mer selvsikker hund og den hunden har vi leitet lenge etter..

Da vi kom til hoppløpet var rampen ristet av seg, og vi forsto hverandre igjennom banen. Utenom en tjuvstart igjen! MÅ huskes å ta tak i. Med god kjemi og et godt løp ble det et vinnerløp 🙂

På lagløpet måtte jeg trene på tjuvstarten. Om hun beveger seg fremover, må hun bli satt tilbake. Prøvde å fremprovusere tjuvstart, men gjett hvem som satt igjen som en påle? Jo, Liz! Perfekt 🙂 Laget vant og vi fikk nappet opp hun ene lagdeltageren til NM.

1230059_10151535568615876_1736437886_n

Sist ut for dagen var åpen hopp. Liz hadde tidlig start og jeg hadde en veldig god følelse når vi gikk inn i ringen. Vi skulle ha det morsomt, og satset på en del handlingsvalg. Jeg pleier alltid å bruke åpen løpene våre til å prøve handling vi enda driver på trening med. Sammen gikk vi et strålende løp, og «forventet» egentlig å bli ropt opp på premieutdelingen. MEN! Det ble vi ikke. Da resultatlisten kom opp, stod Liz oppført med 5 feil. Javell, måtte se på skriverskjema for å kunne tro på det der.. På skjemaet stod det nemlig litt av hvert. Først disk, men det var stryket over, deretter vegring – som også var stryket over, og tilslutt en vegring. HVA I ALL VERDEN? Hvordan kunne jeg har en så god bestetid, mens jeg hadde en vegring? Det går ikke. Alle rundt ringen gratulerte meg jo med et supert feilfritt løp.. Hadde løpet vært på film, ville det ikke vært noe problem å få rettet opp den store feilen som arrangørene hadde gjort. Jeg blir ikke sur og sint av å miste en pallplass, men enda mer sint av at klubben ikke ville ta til seg at de hadde gjort feil. Hadde denne feilen vært i et offisielt løp, ville jeg ikke forlatt stevneplassen før det hadde blitt gjort rett! Kanskje også fler klubber bør tenke på å ikke sette de eldste ved seer-bordet? 

Tankene fra siste løp var borte til søndagen. Da vendte vi nesa mot Drøbak og klar for en ny stevnedag. Underlaget her er grus, noe som vi nesten aldri trener på. Så veldig greit med forskjellig underlag å konkurrere på 🙂

1274773_10200629551996347_1118886144_o

I Liz sin hele karriere har vi aldri gjort det bra på et Drøbak-stevne. Det går alltid skitt.. Det gikk dessverre ikke bedre denne gangen heller. I hoppløpet ble det to riv, det ene var min feil pga dårlig handlingsvalg og i agilityløpet disket vi da jeg glemte å se på Liz et sekund. Lagløpet var nydelig, men laget endte på 3. plass.

Nå blir det to frihelger før det er stevne igjen. Denne helgen skal Liz være med stepappa på hytta og kose seg der. Mens Bea skal få trene! Hun skal nemlig debutere på neste stevne, ja – NESTE STEVNE! Tanker om det kommer i neste innlegg..

– Silje

Jr. NM!

Hei.

I helgen ble det avholdt Jr. NM på Brekke i Oslo. Dette var et mesterskap for alle unge hundesjeler. Ettersom jeg er en del av arrangøren vil jeg si at vi er veldig stolte av å få gjennomføre dette. Alt gikk på skinner 🙂 Vil takke alle som hjalp til, uten dere hadde vi ikke klart å få dette gjennomført!

I år hadde vi to ringer, en for agility og en for hopp. I hver av ringene var det hyggelige og ikke minst bra dommere: Gondola Guttormsen og Elisabeth Isaksen.

For min egen del stilte jeg Liz i agility og Bea i lydighet.

564412_10152173985119418_1155746192_n

Liz vet jeg stort sett hvor jeg har når det gjelder agility. Ifjor løp hun forbi et hinder i kvalifiseringsrunden som gjorde at hun ikke hadde sjans til tittel, men i år…
.. ble det annereldes! Liz gikk 3 stabile og fine løp, motivasjonen var på topp og hun hadde det kjempe gøy. I år gikk det vår vei og Liz ble: Jr. NORGESMESTER i kategorien over 18 år.

8552_10152174000179418_502125338_n-1

Ikke nok med at Liz klarte å få denne tittelen, hun ble også klubbmester i stovner hundeklubb samme uke 🙂

Bea skulle for første gang inn i lydighetsringen for å gå klasse 2 program! Etter for få treninger enn planlagt gikk vi inn i ringen for min del. Av den grunn fordi jeg blir sååå nervøs av å gå lydighet. Det er helt ille og ingen god følelse. Mange av øvelsene våre var enda bare momenter, så ja – jeg må bli flinkere til å prioritere lydighetstreninger. Det blir jammen ikke lett når vi nå snart skal debutere i agility også!

Bilde

Ettersom jeg skulle trene på å kunne takle nervene, klarte jeg ikke å følge med på karakterene vi fikk underveis. Beste av alt var at jeg ikke var nervøs i det hele tatt, tror det var i hovedsak fordi dommeren var veldig rolig av seg. Morsomt er at det er veldig mye forbedringspotensiale i mange av øvelsene og enda mer kult å se at de momentene vi har trent på er allefall på plass 🙂

Jeg er stolt!

– Silje, Liz & Bea

Bare Bea!

Bare Bea

 

Okai – jeg har gjort det 🙂 Jeg har turt å sleppe en film om Bea trening! Det er nemlig ikke bare-bare.. Det er så mange kritikere der ute, men nå er det nok. Er dere ikke enig i hvordan jeg trener, javell – det driter jeg i! Jeg vet at jeg gjør mye rett og en del feil, men jeg lærer av det. Både hunden og jeg. Så selvfølgelig tas tips mot som takk 🙂

En av Bea’s treningsøkter på Kløfta. Fokus på bakbytter og svinger. Lille jenta begynner å bli stor!

Slalom. Et moment som skaper diskusjon. Jeg har valgt å bruke 2×2 metoden, fordi JEG ALDRI HAR BRUKT DEN FØR. Ja, nemlig. Jeg ville gjerne lære meg hvordan den ble brukt 🙂 Til nå er jeg veldig glad for at jeg brukte den. Bea har hatt veldig rask fremgang og ekstra morsomt å se hundene jobbe fremover. Da Liz lærte slalomen var det lokking fra første sekund og når hun først hadde lært venstre, da måtte vi gå over til høyre. Ved trening av Bea tar hun begge sider uavhengig av hverandre 🙂 Fint at treningsmetoder utvikler seg!

Jeg digger Bea!

Filmen nedenfor er fra idag. Nå er alle pinnene rette og nå har vi begynt å utfordre mer på inngangene og legge på kommando.

For mange av dere er dette sikkert kjempe uinteressant, men for meg er det veldig viktig 🙂

Bea har nå blitt 14 mnd og jeg mener at jeg ikke har startet for tidlig ved å heve høyden på hinderne eller påbegynne slalom. Jeg har mennesker rundt meg som har kjent på henne og sagt at vi kan gå videre. Hadde ikke kroppen hennes tålt det, hadde jeg ikke latt hun fått lov. Alt avhenger egentlig av henne og ikke meg, vi har alt for god tid og stresser ikke med debut 🙂

Meninger? Kom med det!

– Silje & Bea

 

Fra Sverige, til Fredrikstad og tilslutt Tønsberg!

Gud! Det er lenge siden nå. Tiden går så fort, den bare flyr avgårde.

I påsken var vi i Sverige og deltok på Gåsahoppet. Det var veldig morsomt og lærerikt. Jeg og Liz dro jo ditt for å trene på press og det å være inne i hall. I VM reagerte hun jo veldig på det å være alene ute på banen, med alt trykket og stemningen rundt. Selvfølgelig reagerte hun ikke like kraftig som i VM, men hun var absolutt ikke trygg i ringen i de første løpene sine nå i Sverige. Hun var en helt annen hund å handle i forhold til hva hun pleier å være.

Jeg var så heldig å få sitte på og reise med Beate 🙂 Det var så hyggelig og veldig morsomt, så vi får jammen håpe på at det blir en tur igjen! Det blir nok kanskje å delta på Gåsahoppet neste år også, mest sannsynlig med kanskje to hunder. Vi får se hva tiden bringer.

Løpene våre i Sverige var ikke av de beste, men vi klarte å karre oss til en finaleplass og en pallplassering mens vi var der nede. Ellers fikk vi stort sett den «kjipe» 4. plassen. Nivået i Sverige er noe helt annet enn i Norge, og det var virkelig morsomt å se ekvipasjer som er motiverende for meg å se 🙂 Det løpet som ga oss pallplass:

Vi hadde også med oss en liten blindpassasjer til Sverige, lille Chap skulle leveres til en av sine nye eiere. Jeg skal selvfølgelig ikke ha en ny hund nå, men jeg kan ærlig med hånden på hjertet si at det var ikke lett å gi fra seg den valpen man hadde passet på en liten stund!

chap

Helgen etter påsken var jeg nede i Fredrikstad for å holde et motivasjonskurs og det var motiverende for både meg og kursdeltagerne 🙂 Veldig morsomt!

Denne helgen var vi nede i Tønsberg og deltok på stevne igjen 🙂 Liz var i superform og viste seg fra sin beste side! Hun var helt rå og jeg klarte å plassere meg og finne den beste løsningen for oss. Det ga resultater: VI DRO HJEM MED DOBBELTSEIER! Det er ikke ofte? 🙂

Jeg hadde aldri trodd at jeg var så flink til å løpe sidelengs? haha! Virkelig en fordel i denne banen med den løsningen jeg valgte.

I helgen er det Arendal som skal inntas, og jeg dropper faktisk vrengiga for russen på fredagen for å dra! Arendal er et av de koseligste og beste stevnene med gode dommere som jeg vet om 😀

– Silje

 

Liz – 4 år

Idag er det en spesiell dag!

Det er 4 år siden Liz kom til verden. Så på denne tiden for 4 år siden, så viste jeg ikke at jeg ville få min egen hund.

Mamma hadde nemlig ordnet alt bak min rygg, med oppdretter og kontakter. Selvfølgelig var det jeg som fikk velge valp, men det var bare tilfeldigheter for at det ikke ble den ‘blå tispa’, men istedet for ble det den ‘trefarget’.

Valget mitt idag angrer jeg ikke på. Liz var min konfirmasjonsgave fra mormor, og jeg kan ikke være mer fornøyd med gaven!

Gjennom 4 år har Liz opplevd mye som mange andre fireåringer ikke har opplevd. Jeg er stolt av å kunne eie Liz som har støttet og taklet alt hun har vært med på. Vi har hatt våre oppturer og nedturer, men gjennom alt har vi stått sammen 🙂

valpen miin

 

 

RSCN0156

 

 

RSCN0568

 

SONY DSC

 

DSCN0423

 

liz

 

liz 8

 

Liz 039

 

Liz på pallen 3 plass

Liz på sitt debuteringsstevne i Drammen, endte med 3 plass i hopp!

 

bilde (17)

 

Knøttene !

 

 

SONY DSC

 

dbcf (1)

 

dbcf

 


4

 

337099_10151052878536479_216109466_o

 

Håper at alle dere der ute har en super påske, vi skal ikke stå på ski denne påsken, men heller reise til Sverige og konkurrere 😀

-Silje

VM 2013 – Mine tanker og mitt valg

Det føles som det er år og dag siden jeg blogga sist, så nå er det vel på tide. Jeg ventet vel spent som mange andre på tilbudet om en plass i bruttotroppen. Svaret kom sent på kvelden 31.1. Forventningen og spenningen ble fort overskygget av skuffelse. Jeg og Liz hadde fått plass i troppen, og det var vi selvfølgelig glad for. Skuffelsen var at man måtte takke ja til både VM og Nordisk.

75167_516402585054032_681909254_n

For meg var det ikke noe vanskelig valg å ta. Niks! Det blir ikke VM eller Nordisk på oss i 2013. De som kjenner meg godt vil vel si at det ikke alltid er fornuften som seirer, men denne gangen gjorde den det (kryss i taket). Det hadde selvfølgelig vært veldig moro å reise til andre siden av jordkloden, men med lille Lizzemor; NEI!!! All den reisingen, blodprøver, smittefare osv er det ikke verdt å risikere for maks 5-6 løp.
Nordisk er jo et kapittel for seg selv. Lurer på hvordan Norge skal klare å stille fulle lag i alle størrelser? Blir spennende fremover.

Hvorfor ble uttaket sånn? Hvorfor deles det ikke mellom VM og Nordisk? Sjefene for dette er vel ikke dummere enn at de måtte skjønne at bruttotroppen ikke ville bli stappfull? Om ikke bør de kanskje komme seg litt oftere ut i agilityfelten og snakke med folk. Men hva utøverne mener spiller kanskje ikke så stor rolle?

Jeg syns det også er viktig å få med at det absolutt ikke er sikkert vi hadde kommet oss igjennom uttaksstevnene, men tør vel påstå at sjansen vår og mange andres kanskje er større enn de som har kommet med på ”walk-over”. Kjenner det blir spennende å se resultatene på uttaksstevnene; trenger ikke vente på verken Agi-Pro eller DogWeb, vi skal på 3 av 4 uansett; Arendal, Nordkisa og Drammen , så vi får resultatene live.

Søknad til European Open er sendt i disse dager, så vi får håpe vi kan få konkurrere litt på utenlandsk gress allikevel i 2013.

Vi trener mye om dagen; var på Jenni-kurs igjen i helgen. Der ble det konstatert av Dr. Lehtinen at jeg har en koblingsfeil eller to mellom hodet og beina. Enten løper beina langt foran hodet, eller så henger de etter det hodet har bestemt seg for  I tidligere blogginnlegg på Jenni-kurs, ble en viktig del uteglemt: MATEN! Ikke liker jeg fisk og ikke liker jeg reker. Men, masterchef Jan Egil får det til. Nå har jeg spist begge deler, og det er smaker faktisk godt!

liz odalen '

Neste helg venter rally-lp stevne med Bea, og snart er det Drammen hundefestival. Vi gleder oss 🙂