Agility World Championship 2017

Agility World Championship 2017: året hvor jeg fikk stille til start med både Bea & Liz #drøm

Hele VM varte en uke for oss, fra mandag til mandag. Mandagen var ganske så hektisk for hundene, iallefall for Bea som måtte mellomlande i Sverige: sjekkes ut og inn igjen til Tsjekkia. Sånn ble det da begge hundene skulle med til Tsjekkia, siden Norwegian kun tar hund i kabin innenlands og flyr direkte, mens SAS ikke flyr direkte men tar hund i både kabin og cargo på utenlandsreise.

Det er alltid å trist å sende Bea i cargo, men siden hun takler det helt fint er det greit 🙂 For første gang hadde jeg også en overraskende positiv erfaring med bakkepersonellet til SAS på Arlanda. Jeg ble nemlig ropt opp på callingen fordi det var en ansatt som hadde observert Bea og sett at hun ikke hadde vann i skåla si. Jeg ble ropt på for bakkemannskapet mente Bea måtte ha vann på reisen (jeg fyller ikke på skålene hennes ved korte flyturer fordi vannet ofte skumper over og renner inn i buret = SUR og VÅT Bea i buret). Det står i veiledningen til SAS at hundene skal ha tilgang på vann, så jeg ga de tillatelse til å fylle på. Jeg kunne se igjennom vinduet at bakkepersonellet desperat prøvde å finne vann på bakkenivå, dette fant de ikke, så en mann marsjerte opp i flyet og hentet en splitter ny og kald vannflaske til Bea. DET gjorde meg fornøyd, men kanskje ikke Bea. Noen ganger fortjener slike historier å se dagens lys, for man hører stort sett kun om de negative erfaringene folk har.

Tirsdagen bruktes til å sove og lade opp til mesterskapet. Vi var så heldige at vi fikk veterinærsjekk og trening allerede på onsdag: som fungerte utmerket for oss. Slik at hundene igjen fikk slappe av og være klare til åpningsseremoni og første start for Bea på torsdagen.

Treningen gikk VELDIG bra for Bea. Jeg prøvde å fremprovosere riv og dårlige felt slik at jeg fikk korrigert dette – men Bea var flink og gikk ikke i fellene mine. Vi tok også pølsa, hjulet og oxeren. Liz derimot var heelt ute å kjørte på treningen, hun var helt gal og ufokusert – mest sannsynlig fordi jeg også kun fokuserte på Bea. Det var som om hundene mine hadde byttet personlighet.

Bea

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.06
@KOIRAKUVAT.FI

Dette bildet er det første bildet som ble tatt av meg og Bea etter vårt første løp i VM! Jeg ønsker å bruke betegnelsen: «et bilde sier mer enn tusen ord» for ord blir fattige i en slik situasjon. Bea, mitt monster, gjennomførte sitt første løp i VM FEILFRITT ❤ Jeg er stolt, rørt og ikke minst utrolig takknemlig for at Bea ga meg følelsen av samarbeid ❤

I begge våre to agilityløp fik vi vippe-feil. Jeg VET at vippa er et svakt punkt for oss og vi har jobbet utrolig mye med det hindret i løpet av sen-sommeren og høsten. I agility lag-løpet ga jeg Bea ansvaret for hinderpasseringen, noe som ble et skikkelig avhopp og som senere ble en disk. Det blir kanskje feil å si, men med en disk i første agilityløp benyttet jeg meg av sjansen og trente felt på de resterende hindrene. Hvem trener felt i VM? Jo, vi!

22382166_10212764073969482_2376254401845840671_o

I vårt individuelle hoppløp var vi et pinneriv unna topp 20 plassering og i vårt individuelle agilityløp var vi en vippefeil unna topp 10! Ja, det er selvfølgelig kjipt å tenke på men det er gøy å se at selv med 2×2 felt har vi sjanse i toppen. 

Jeg vil ikke bare trekke frem hva vi kunne gjort bedre for i det store og hele var vår helhetlig prestasjon bedre enn forventet av Bea. Vi banket inne vanskelige slalominnganger gang på gang OG satset perfekt på oxeren, HVER gang 🙂

De fleste som har fulgt oss vet at Bea er en svært stresset hund som er avhengig av sine startrutiner. Hvordan fungerte disse i VM? 
Startrutinen var var helt perfekt inn til alle startene våre. Nå skal det sies at vi tøyde grensene til arrangørene ganske så heftig, men med en ledelse som gjør alt for utøverne sine er alt mulig. Jeg ville nemlig ha minst mulig tid i slusene og det fikk vi!

En annen ting jeg også vil trekke frem er samarbeidet jeg og Bea gjorde nede i VM. Den følelsen vi opplevde på gressmatta i Tsjekkia må jeg prøve å ta frem oftere på stevner her hjemme. #Remember !

Uansett er jeg stolt av oss ❤

22491461_10211832055089720_8236394657575554028_n

Gjør deg klar for å få gåsehud av denne filmen:

Liz

Det er ikke å legge skjul på at under det mesterskapet her var det Bea som var prioriteringen min. Liz var liksom «bare» med på lag. For oss som er vant med å gå «alt» må jeg ærlig innrømme at det var litt rart. Med tanke på Liz sin alder var nok det beste at hun kun fikk gå to løp, et hoppløp og et agilityløp for laget vårt.

Til tross for en kaos-trening var det litt nervepirrende å gå inn til første start. Det var en bane med mye løping og lite handling med vanskelig slalominn-og utgang. Slike baner krever mer av meg og når jeg gjør jobben min gjennomfører Liz feilfritt ❤ Ikke bare gjennomførte vi hopp-løpet feilfritt men som eneste hund fra Norge i small gikk vi også agility lag-løpet feilfritt. Det vil si at vi gjennomførte 100% feilfrie løp ❤

 

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.20
@KOIRAKUVAT.FI

Jeg er stolt av at jeg og Liz dro tilbake på arenaen vi debuterte i VM ❤ Liz er unik og et vidunderlig lite vesen som har fått drømmer til å gå i oppfyllelse. 

22308707_1407130876066214_7919051501211993517_n

Avslutningsvis vil jeg trekke frem hele prestasjonen av å kunne delta i verdens mesterskapet med både Bea og Liz, dette har vært en stor drøm. Dette kan være min første og siste gang noen sinne og jeg prøvde å nyte hele opplevelsen til det fulle. 

Jeg kjente på det å konkurrere med begge på et så stort mesterskap krever mer av meg, masse mentalitet og tilstedeværelse. Jeg er stolt av å kunne si at jeg klarte det! Jeg klarte å vise frem det beste i mine hunder i hver eneste bane ❤ Følelsen av å få banetegningene før breefing og faktisk vite at DEN BANEN HER KAN VI KLARE! Handlingen stod det ikke på, for det er kanskje vårt beste våpen?

Nå er sesongen 2017 avsluttet og vi er klare for å ta fatt på neste sesong og jeg skal ikke legge skjul på at vi skal kjempe hardt for å få enda et år på landslaget!

Reklamer

Crufts 2017

For en helt unik og spesiell opplevelse! 

Jeg var spent på hvordan Bea kom til å reagere på den lange reisen med fly, ferje og leiebil. Dette ville bli Bea sin første flytur, og med flyvetid på nesten 2 timer regnet jeg med at det ville gå bra.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg stresset over flyturen, for Bea var helt rolig og det hjalp meg med mitt stress. Menneskene som møtte oss på Gardemoen for å ta i mot hunden gjorde meg rolig med all deres kunnskap om hvordan hundene ble håndtert og fraktet under reisen. Vi fikk følge hundene neeesten hele veien. Det ble en liten tåre da jeg så at Bea ble behandlet så godt ute på flystripa.

Det kom en tåre til da jeg møtte Bea i Brussel når flyturen var over. Hun peste litt, men det ga seg med godbiter og litt kos. Det å få hundene inn i Brussel som en lek! De sjekket kun pass, men ikke chip. Tolleren forsvarte dette med at vi var fra Norge og hadde allerede strenge regler når det gjaldt å reise med hund. Jeg ble overrasket, men dette kunne ha vært et engangstilfelle.

Deretter bar det avgårde for å finne leiebilen, som skulle ta oss videre til Frankrike med ferje over til England. Vi fikk en fin og stor leiebil av Hertz. Det måtte litt struktur for å få plass til våre to store bur, men løsningen ble perfekt til slutt.

På litt over to timer var vi fremme ved ferjekaia og fikk reise med en tidligere ferje. Tommel opp for DFDS! Kontrollen for å komme ombord var veldig streng. Vi måtte igjennom flere «stasjoner» som sjekket vårt pass, samt hundene sine pass – med ormekur, chip og rabies. Jeg følte en trygghet i dette ettersom det å få innpass til Brussel var såpass «lett».

Da vi kom frem til England kom sjåførens frykt med venstrekjøring. Vi tok selvfølgelig feil retning i en stor rundkjøring, som gjorde at vi kom på «feil» side av London. Det ba på mye kø og hundene befant seg rolig de 4 timene det tok å kjøre. Det ble ganske så komisk at supporterne og medlemmene av Bea sin «fanklubb» kom kun en halvtime etter oss, som reiste fra Norge 16 timer etter oss.. 

På fredagen fikk hundene hviledag. Vi fant en park hvor de fikk kose seg og løpe, før resten av dagen ble brukt på hotellet. Vi jentene tok en tur bort på messa: The NEC for å finne svar på alt vi lurte på før den store konkurransedagen. Engelskmennene er så utrolig informasjonsrike og selvom ikke alle kunne gi oss svar på det vi lurte på, var de i det miste hyggelige! Et stort pluss, som vi nordmenn kan ta med oss videre 🙂

Lørdagen startet tidlig! Vi måtte være i hallen til 09.00 og beregnet en time til inngang. Vi fant Bea sin plass med engang og av vår kontakt fikk vi utdelt banene for dagen. Jeg fikk både hopp – og agilitybanen med en gang. Jeg valgte å kun se på hoppbanen først, siden dette ville være første start!

Banen var fin, jeg pugget banen mye før breefing – for vi fikk kun 3-4 min på dette. Jeg var spent og Bea var helt rolig! Før breefing varmet jeg opp Bea på oppvarmingshindrene på underlaget – hun satt bra på underlaget!

Bea var så rolig inn til start at hun ikke trengte å ha på grime, det er jammen ikke ofte! På de første hindrene hadde vi ikke helt kontakt, men etter den første tunellen spilte vi på lag 🙂 Det å få et riv, gjør meg ingenting. Vi skulle selvfølgelig vært feilfrie, men det at Bea river på et hinder som har ulik utforming enn hoppehindre vi har her hjemme er helt greit. Det er mange som har spurt meg om hvordan underlaget var, og det var helt supert å løpe på! Agility-kontakten min fortalte at de nettopp hadde fått nytt underlaget av typen Jutta-gras, som er det samme som har blitt brukt på VM. Tommel opp!

17191270_10208885843118465_1921849867239354439_n

Det var mange feilfrie og Bea ramlet langt ned på resultatlisten. Vi fikk en god pause mellom løpene våre og Bea klarte å slappe av i flyburet sitt mellom slagene 🙂

Vi hadde også tidlig start i agilityløpet. Denne banen var litt mer utfordrende og jeg slet med å huske den og hvor ofte skjer det at jeg glemmer banen? ALDRI! Men selvfølgelig må det skje foran 6000 mennesker med livesending og tv-dekning. Huff, vi reddet oss godt inn men tapte nok litt tid..


Til denne starten brukte jeg grima da Bea begynte å stresse og slik som i det første løpet var de første hindrene ikke helt optimale. Etter hinder 4 fikk vi samarbeidet på gli og løp reisen av banen feilfritt – såvidt! FOR en følelse ❤ Da jeg kom i mål og fikk oppleve at Bea var feilfri hadde det vært gøy å komme topp 10, og det gjorde vi med en fin 8. plass.


Da var det bare å krysse fingrene for å håpe på at vi fikk en finalebillett!

Det klarte vi akkurat!

Vi ble den siste ekvipasjen som kom til finalen, nr. 16 – først i finalen. Jeg var i lykkerus av å få finalebanen i hånden av agility-kontakten vår ❤

Banen ba på korte og lange avstander, typisk for engelsk agility hvor de har et sprik på 4 til 9 meter mellom hindrene.

Inn til start før finalen var Bea rolig og gikk igjen inn på banen uten grime. Hurra! En stor seier i seg selv 🙂 Jeg bestemte meg for å gi alt! Banen hadde både oxer, lengde og mur – som for Bea er vanskelige hindre å satse riktig på ved høyde 65. Det å hoppe på 65 cm er noe vi veldig sjeldent gjør her hjemme i Norge, men vi la ned god trening med hoppteknikk før vi reiste. Jeg krysset fingrene for at vår trening før vi reiste ville være godt for noe!

VI VAR FEILFRIE OG FIKK EN 5. PLASS

Jeg er utrolig stolt av hele Bea sin fremtreden! Så trygg og sikker, håndterbar og førbar 🙂 Det er absolutt ikke disse adjektivene som blir brukt mest for å beskrive Bea, men akkurat denne helgen var det akkurat disse ❤

17155528_10208885849438623_6904524085052894284_n

Det er jammen ikke alle som har tre rosetter fra Crufts!

17202688_10208885851998687_696527094283829794_n

Løpene kan sees igjen, og istedenfor å bla igjennom hele Crufts-programmet i hovedringen kan den sees her:

Jeg er så stolt av meg og Bea! Vi har aldri vært med på noe lignende og Bea takler alt på strak arm 🙂 Vi viser at vi faktisk med trening kan komme oss fremover og nå våre videre mål!

Jeg må med dette takke den lille gjengen som var med oss over til England, hele Bea sin egne lille fanflubb, «Bea-Ball Fanklubb». Hele gjengen var så heldige å få gensere sponset av hovedpersonen selv med hjelp fra vår sponsor Canider!

17264428_10208885852278694_5083770757746341303_n

 

Jeg må også dele to situasjonsbilder med dere:

  1. Det er ikke hver dag man ser seg selv på TV!
  2. En av de beste tingene Bea vet om er å ødelegge og dra i papir. Etterhvert som vi hadde kommet oss gjennom banene fikk hun stolt ødelegge de alle sammen!

Jeg kan heller ikke glemme våre fantastiske sponsorer som har hjulpet oss hele veien til Crufts:
❤ Farmen Agility
❤ Canider
❤ Aktiv dyreklinikk

 

 

NM 2016

13316837_958197647626208_5556632689322206798_o

Målet for NM i år var å ta en individuell medalje med Liz – jeg har fått stått igjen blant de 3 beste i flere år nå, men aldri klart presset helt inn til mål. Dette føltes utrolig kjipt og i år skulle jeg ikke la sjansen gå fra oss. Bea sitt mål for NM var å ha gode startrutiner i et arrangement hvor vi er under press – om dette lyktes skulle det være utrolig morsomt å kunne kvalifisere seg til finalen.

På lørdagen gikk de innledende rundene i agility, hopp og lag.

Liz klarte å kvalifisere seg med en 6 plass fra hoppløpet og sammen med laget. Bea var jeg litt mer usikker på. Hun hadde et skikkelig dårlig agilityløp med flyvende vippe og et riv – men vi kom igjennom med et resultat. I hoppløpet var Bea en helt annen hund. Hun var konsentrert og vi samarbeidet – løpet var perfekt foruten et lite feilsteg fra meg, som gjorde at vi fikk et uheldig riv.

Man kvalifiserte seg til finalen ved å komme topp 7 i small eller topp 10 i large – det var ved denne kvota Liz kvalifiserte seg med. Etter at 7 (10) beste fra hver agility/hopp-klasse hadde blitt tatt til finalen var det sammenlagtresultatet fra agility og hopp som ga de resterende finaleplassene – det var i denne kvota Bea kvalifiserte seg med.

Det er jo nesten litt utrolig at Bea fikk kvalifisert seg med 20 feil – men slik er det når det var så få large-hunder som hadde en gjennomføring i både agility og hopp.

I de individuelle klassene startet man på 0 feilpoeng ved søndagens finaledag, mens laget tok med seg feil fra lørdagen.


Liz

Jeg må dele dette opp for å få oppsummert alt. I første finalebane – hopp var Liz rå, det var mange disk og med feil da slalominngangen var vanskelig i denne banen. Liz var skikkelig flink og løp perfekt! Vi løp inn til 2. plass!

Etter hoppløpet ble resultatlista snudd og ble startlista i agilityklassen.

13329618_958197717626201_7931396608772266301_oLiz startet derfor nest sist, og vi hadde mulighet til å ta en medalje med hjem. Igjen hadde banen en vanskelig slalominngang og denne gangen var det vår tur til å feile.. Da feilen kom tenkte jeg at løpet var kjørt, men jeg hørte stemmer rundt ringen om å ikke gi opp. Resten av banen løp vi feilfritt og mens arrangørene regnet på resultatene tenkte jeg «ja, da var det løpet kjørt IGJEN!».

Det har seg slik at resultatet fra hopp og agility blir lagt sammen med både tid og feilpoeng. For første gang i historien fikk to ekvipasjer akkurat samme tid og feil (!) Det er jo helt sykt i ta
ke på at det blir brukt elektronisk tidtakersystem.
Både jeg og Tonje Sollied Johansen hadde lik tid og feilpoeng etter to løp og vi begge fikk gleden av å bli sølv-vinnere i NM 🙂 Endelig klarte jeg og Liz målet vårt om å få en individuell tittel i NM!


Bea

Ettersom Bea hadde kvalifisert seg til finalen tok vi dette som trening. Vi trenger trening på kjenne press i startrutinen vår og ved konsentrasjon. Dette så jeg som en gyllen mulighet til trening 🙂

Startrutinen før hoppløpet var perfekt! Ingen stress og en konsentrert hund var med meg inn i ringen. Da jeg kommer inn i ringen ser jeg at dommeren allerede hadde fått blåst og jeg begynte å bli stressa FORDI: i NM har man 15 sekunder på seg til å starte etter at dommeren har blåst. Men, jeg forholdt meg rolig ovenfor Bea og gikk til min posisjon i banen før jeg løste ut Bea. Og med konsentrasjonen i behold løp vi feilfritt inn til 2. plass – men ettersom vi brukte for mye tid i starten fikk vi tilleggstid på 4 sekunder og ramlet ned til 7. plass – 4 sekunder er ganske så mye når det er sammenlagt resultatene som gir en norgesmester.

I agilityløpet var målet å ha en like balansert og konsentrert hund inn i ringen – og det hadde jeg! Jeg passet på å være streng der det trengtes ettersom Bea tjuvet feltene på lørdagen. Vi kom i mål feilfritt og Bea hadde klart den slalominngangen som Liz ikke klarte 😉 Hurra!

Etter meg viste jeg det kom bedre hunder enn oss som også kunne klare banen feilfritt, men det var det ikke mange av. Av de etter oss var det kun to stk som løp banen uten feil og jeg kunne resonnere meg frem til at Bea lå på en 3. plass.

Da annonseringen av norgesmesterne fikk Bea en 3. plass og jeg var så fornøyd og stolt. MEN! HER ER DET ET KJEMPESTORT MEN!

Da arrangørene regner resultatene digitalt får de andre resultater  enn først annonsert- og den første annonseringen blir tatt tilbake. Hva er det som kunne skje?
Jo, det viste seg at de to feilfrie hundene som hadde løp etter meg hadde fått en liten dose med tidsfeil og ikke Bea.

Bea var derfor den eneste norske hunden som hadde klart å gjennomføre to feilfrie løp og kunne bli annonsert som NORGESMESTER 2016. 

13350522_958197670959539_9028155995069604539_oDette er en tittel og en drøm som går i oppfyllelse, men så vanskelig å innse når det først ble feil. Jeg vet at feilen ikke var gjort av meg og at det er mennskelig å gjøre feil – men jeg hadde så vondt av de to andre ekvipasjene som falt en plassering..

Mange tårer rant og jeg vet ikke selv om det var av glede eller fordi jeg var lei meg på de andre sine vegne…

Den dag idag er alt litt mer oppklarende og jeg har fått tenkt gjennom situasjonen mer reflektert. Fordi vet dere hva?

 

JEG OG BEA ER NORGESMESTERE !!

Bea – mitt stressmonster med alt for mange utfordringer klarte det, vi klarte det sammen på den vanskelige veien. Jeg er så glad, lykkelig og stolt av alt slitet som ligger bak. For veien til dit vi er idag har aldeles ikke vært en dans på roser – lettere sagt som en dans på torner.

Jeg er så glad for at jeg aldri har gitt opp, men heller stått oppreist med rak rygg da alle har himlet med øynene og stønnet over Bea.


13320657_958197694292870_8340635714491115757_o

Jeg må bare takke alle som har gratulert oss på meldinger og kommentarer – det betyr så mye! Det betyr også ekstra mye at Canider og Farmen Agility (JBM) aldri mister troen på oss og vil være en del av vårt lag 🙂 Uten dere i ryggen hadde vi ikke hatt så fine treningsforhold og leker.

Jeg må gi en ekstra takk til de av dere som fikk en gråtende Silje over skulderen ved gratulasjoner – i de øyeblikkene var det mange gode ord ❤

Tusen takk, agility-Norge som hylte og skrek rundt ringen som gjorde hele NM til et fantastisk arrangement! Jeg gleder allerede til neste år.

Nå skal vi ta en velfortjent mini-ferie uten agility før sommerens morsomheter starter!

Silje

Bea + Ke-Hu Crunchy

DSC_0265

 

Bea har en favoritt blandt sine tusenvis av leker! 

Ke-Hu Crunchy er en fantastisk draleke. Leken har strikkhåndtak, fuskepels og JW ball med vannflaskematerialle inni. Leken finnes i to størrelser, small og medium.

Bea er ikke kresen på leker, men verdien av leken merker jeg når jeg drar frem hennes absolutte favoritt. Hennes første møte med Ke-Hu Crunchy var i høst, og etter den tid har vi måtte anskaffe tre nye. Det som trigger Bea og som gjør denne leken til en favoritt er den «chrunchy» lyden av plastikk som blir most sammen.

DSC_0255-3

 

Selvfølgelig fås Ke-Hu Chrunchy draleke i nettbutikken til Canider og i den forbindelse kjører vi igang med en konkurranse! Det du må gjøre for å delta i konkurransen er å kommentere på dette innlegget din hunds favorittleke fra Canider, evt. det du måtte tro er din hunds favorittleke. Innen fredag neste uke (fredag 13. mars) vil det bli trukket ut en heldig vinner som vil få en rabattkode hos Canider og kan handle inn hundens favorittleke. Høres ikke det utrolig bra ut?

DSC_0238-2

 

Alle bildene er tatt av Marius Kaniewski. 

– Silje & Bea

Stevne med en vri!

I helgen var vi i Askim å konkurrerte. En ny vri for oss alle!

Arrangørene prøvde et nytt oppsett av oppstarttider og klasser. I liten – og mellomringen gikk klasse 1 og 2 ferdig sine løp i både agility og hopp, før åpen hopp og lag, tilslutt klasse 3. Det var også barn og hund inni mellom der. I stor ringen foregikk det akkurat på samme måte bare uten barn og hund. Jeg syntes det var veldig tøft gjort av arrangørene å gjøre det på denne måten! Det er bra å kunne tenke nytt 🙂 For min del som hadde løp i klasse 1 stor og klasse 3 liten var det mange timer i mellom vært løp. Teknisk sett måtte jeg ha vært på stevneplassen tidlig uansett fordi Eline går jo klasse 1 liten, om jeg evt. ikke skulle ha gått i den store ringen. Stevnedagen varte og rakk i nesten hele tolv timer, så det å sette seg ned med en skoleoppgave kl 21.00 da jeg var hjemme fristet akkurat ikke – men det måtte gjøres!

Dagen startet som sagt i den store ringen. Bea skulle ut i ilden for første gang! Før start var jeg utrolig urolig og nervøs, men det var jeg forberedt på. Etter breefing følte jeg at vi hadde kontroll. Ved oppvarming var Bea helt rolig. Jeg tror hun ikke helt skjønte hva hun skulle. Det å se at Bea var så rolig, roet meg ned. Så da vi gikk inn i ringen, var det ingen nerver der. Jeg var helt rolig!

Vi gjennomførte med 10 feil. De kommer på slalomen da hun bommer på inngangen første gangen, typisk nybegynnerfeil (og det er lov), andre gangen med feilen på slalomen var min feil fordi jeg ikke tok hun for langt opp. Slalomen var heller ikke satt fast i bakken (så den vinglet), dette gjorde at hun var mer forsikitig enn vanelig. Resten av banen gikk PERFEKT! Jeg er så stolt av Bea 🙂 Plasseringen ble 15. plass.

Neste løp ut var agilityløpet. Allerede ved oppvarmingen merket jeg at Bea skjønte hva hun skulle gjøre! Hun var mye mer gira på å se på de andre hundene i banen og det var mer lyd. Så vi jobbet med mye kontaktøvelser 🙂 Jeg følte at denne banen også var et hakk høyere nivå enn hoppbanen. Jeg måtte stikke mer og satse. Jeg vil ikke prøve å få til en bane, på den måten jeg egetnlig ikke vil gå!

Som dere ser, en mye heitere Bea – hun prøvde å tjuvstarte for meg! Jeg er veldig glad for at jeg klarte å rekke det å sette hun tilbake OG DA kom nervene. Da jeg gikk fra hun andre gangen, kjente jeg pulsen veldig høy.. Hun fikk en feil på vippa, helt greit i tanke på at hun har pleid å fly av alle de første gangene hun går den på trening (hun starter for seint å legge vekten sin bakover, men helt greit som nybegynnerfeil). Senere i banen disker vi da jeg må sende og satse på et blindkryss, da kommer hun etter meg istedetfor og vi disker. Da tar jeg opp den seksjonen og ettersom vi hadde disket så gikk jeg bort og klappet på henne ved stigenedgangen. På slalomen ville jeg da prøve å stikke ifra for å se om hun fullførte forde, og det var perfekt 😀

Siste løpet for Bea sin del var åpen hopp. Jeg var usikker på om jeg ville gå det – men når vi var meldt på var det ingen hindring 🙂 En veldig spesiell følelse og breefe i klasse stor med såå mange deltagere! Heldigvis var banen ikke for vanskelig, selv for oss klasse 1 utdøvere.

Igjen en typisk nybegynnerfeil, «gjennom er vell gjennom» – Bea hadde planer om å løpe inn i den første tunellen hun så, heldigvis fikk jeg styrt henne inn riktig. I dette løpet er jeg veldig fornøyd med slalomen hennes! Hun går den så perfekt 🙂 Det var synd med riv på «ut-hinderet» men dette er hun enda uerfaren med, iallefall på den høy-høyde. Selv med et riv ble plasseringen 16.plass!

Rett etter åpen hopp løpet til Bea, måtte jeg løpe inn i breefingen til Liz i åpen. Tok lang tid før jeg fikk summa meg til en ny bane, med pulsen og så ferske tanker om et annet løp i hodet 🙂 Men med riktige tanker på plass ble det et feilfritt løp på Liz og vinner! Har dessverre ingen film av det løpet..

Neste ut for Liz ble hopp. Jeg syntes banen var kjedelig fordi den var lagt opp på den måten at man teknisk sett kun kunne løse den på en måte! Et sted i banen klarte jeg å ramle ut skikkelig, av den grunn fordi jeg nesten tråkket på hinderet og der tapte vi en del.. Resultatet ble en 3. plass!

Siste ut for Liz var agilityløpet og jeg var så innmari gira på å få til den banen her. Den var teknisk, men hovedgrunnen fordi jeg hadde så lyst på den bagen man kunne vinne på førsteplassen. Da jeg har bestemt meg for å få til noe, så får jeg det stort sett til – jeg er veldig fornøyd med løsningen min på den banen, det passet oss perfekt 🙂

Noe jeg elsker ved dette stevnet er premiene! De er helt fantastiske 🙂 Så mange premier for en plassering – fikk med meg tre bæreposer og en full bag med hundesaker av alle slag: leker, godbiter og tyggebein. Dette burde kanskje en del av klubbene lære av!

Jeg beklager for kun mobilfilmer, men kameraet mitt ble ødelagt mens vi var i EO men filmene er bedre enn ingenting! Takk til super-snille Maud som filmet 🙂 Hun har dessuten fått seg blogg hun også: http://maudjohannessen.wordpress.com

Neste stevnet er i Tønsberg og da er det stevne på hundene hver sin dag: Liz på lørdag og Bea på søndag 🙂 Gleder meg allerede!

– Silje, Bea & Liz

Klar?

Ja, det er jeg.

246403_3515368358025_1397972158_n

På neste stevne, i Askim så står jeg ikke bare på start med Liz. Jeg skal gjøre noe jeg aldri har gjort før. Stille til start i den store ringen. Det er veldig skremmende! Jeg gruer meg, samtidig som jeg har en del sommerfugler i magen – allerede, ja. Dette lover godt.

Jeg som nesten aldri er nervøs. Ikke engang når jeg stod på start i Belgia og Tsjekkia var jeg nervøs. De nervene har jeg kontroll på. Med Bea derimot har jeg en del jeg må lære meg å takle. Liz vet jeg hele tiden hvor jeg har. Så det er ingenting å være nervøs over.. Bea er fersk, og nybegynner. Det å være fersk skal være gøy!

Sammen har vi aldri vært i den situasjonen vi skal opp i på stevne og dette er noe vi må trene på. Så taktikken i starten blir å trene på å konkurrere. Kunne klare å takle nerver, samarbeide og prøve å få til. Jeg vet at hun kan, problemet blir når både jeg og hun blir stresset. Det vet jeg ikke hvordan hun reagerer på..

bilde (1)

Det å deburere i klasse 1 idag stiller høye krav til hunden, i forhold til hva det var før. De skal faktisk kunne veldig mye! Heldigvis stiller Bea med bedre kompetanse på konkurranse enn det Liz gjorde, da hun debuterte. Liz hadde litt kompetanse på «litt av alt», men absolutt ikke klar til å debutere. Ved denne debuten vet jeg at vi kan, vi kan faktisk klare det.

Mye skal læres – både for meg å Bea, en fellesnevner for oss begge blir å kunne takle stress og nerver. 

– Silje & Bea

Jr. NM!

Hei.

I helgen ble det avholdt Jr. NM på Brekke i Oslo. Dette var et mesterskap for alle unge hundesjeler. Ettersom jeg er en del av arrangøren vil jeg si at vi er veldig stolte av å få gjennomføre dette. Alt gikk på skinner 🙂 Vil takke alle som hjalp til, uten dere hadde vi ikke klart å få dette gjennomført!

I år hadde vi to ringer, en for agility og en for hopp. I hver av ringene var det hyggelige og ikke minst bra dommere: Gondola Guttormsen og Elisabeth Isaksen.

For min egen del stilte jeg Liz i agility og Bea i lydighet.

564412_10152173985119418_1155746192_n

Liz vet jeg stort sett hvor jeg har når det gjelder agility. Ifjor løp hun forbi et hinder i kvalifiseringsrunden som gjorde at hun ikke hadde sjans til tittel, men i år…
.. ble det annereldes! Liz gikk 3 stabile og fine løp, motivasjonen var på topp og hun hadde det kjempe gøy. I år gikk det vår vei og Liz ble: Jr. NORGESMESTER i kategorien over 18 år.

8552_10152174000179418_502125338_n-1

Ikke nok med at Liz klarte å få denne tittelen, hun ble også klubbmester i stovner hundeklubb samme uke 🙂

Bea skulle for første gang inn i lydighetsringen for å gå klasse 2 program! Etter for få treninger enn planlagt gikk vi inn i ringen for min del. Av den grunn fordi jeg blir sååå nervøs av å gå lydighet. Det er helt ille og ingen god følelse. Mange av øvelsene våre var enda bare momenter, så ja – jeg må bli flinkere til å prioritere lydighetstreninger. Det blir jammen ikke lett når vi nå snart skal debutere i agility også!

Bilde

Ettersom jeg skulle trene på å kunne takle nervene, klarte jeg ikke å følge med på karakterene vi fikk underveis. Beste av alt var at jeg ikke var nervøs i det hele tatt, tror det var i hovedsak fordi dommeren var veldig rolig av seg. Morsomt er at det er veldig mye forbedringspotensiale i mange av øvelsene og enda mer kult å se at de momentene vi har trent på er allefall på plass 🙂

Jeg er stolt!

– Silje, Liz & Bea

Et skritt nærmere.

I helgen var vi i Sandefjord og konkurrerte med begge hundene. Liz fikk gå sine offisielle løp i helgen, men begge hundene fikk gå tunellcup. Ikke alle filmene er lastet opp enda, så de får dere vente på å få se.

Denne helgen fikk Bea gå lydighet både lørdagen og søndagen. Målet var å få opprykk, og det fikk vi! På lørdagen i ringen hadde Bea en utrolig bra innstilling. Hun var så deilig å gå med!

984209_10151964965684418_457650420_n

 

Ingen karakterer under 8 og en helt herlig poengsum tilslutt!

Etter at hun var ferdig i lydighetsringen fikk hun belønne seg ved å løpe igjennom masse tuneller 🙂 Film og alt det kommer senere.

Nå skal resten av sommeren brukes på å trene klasse 2 øvelser, og det gleder jeg meg til! Øvelsene i klasse 1 er jo sååå kjedelige..

– Silje & Bea

Bare Bea!

Bare Bea

 

Okai – jeg har gjort det 🙂 Jeg har turt å sleppe en film om Bea trening! Det er nemlig ikke bare-bare.. Det er så mange kritikere der ute, men nå er det nok. Er dere ikke enig i hvordan jeg trener, javell – det driter jeg i! Jeg vet at jeg gjør mye rett og en del feil, men jeg lærer av det. Både hunden og jeg. Så selvfølgelig tas tips mot som takk 🙂

En av Bea’s treningsøkter på Kløfta. Fokus på bakbytter og svinger. Lille jenta begynner å bli stor!

Slalom. Et moment som skaper diskusjon. Jeg har valgt å bruke 2×2 metoden, fordi JEG ALDRI HAR BRUKT DEN FØR. Ja, nemlig. Jeg ville gjerne lære meg hvordan den ble brukt 🙂 Til nå er jeg veldig glad for at jeg brukte den. Bea har hatt veldig rask fremgang og ekstra morsomt å se hundene jobbe fremover. Da Liz lærte slalomen var det lokking fra første sekund og når hun først hadde lært venstre, da måtte vi gå over til høyre. Ved trening av Bea tar hun begge sider uavhengig av hverandre 🙂 Fint at treningsmetoder utvikler seg!

Jeg digger Bea!

Filmen nedenfor er fra idag. Nå er alle pinnene rette og nå har vi begynt å utfordre mer på inngangene og legge på kommando.

For mange av dere er dette sikkert kjempe uinteressant, men for meg er det veldig viktig 🙂

Bea har nå blitt 14 mnd og jeg mener at jeg ikke har startet for tidlig ved å heve høyden på hinderne eller påbegynne slalom. Jeg har mennesker rundt meg som har kjent på henne og sagt at vi kan gå videre. Hadde ikke kroppen hennes tålt det, hadde jeg ikke latt hun fått lov. Alt avhenger egentlig av henne og ikke meg, vi har alt for god tid og stresser ikke med debut 🙂

Meninger? Kom med det!

– Silje & Bea

 

Ulykkesfugl

Bea var også med i helgen – kun som tilskuer. Lørdag skulle hun også stille i lydighet, men det programmet ble kort. Vi gikk inn i ringen fikk 10 på tannvisning og kommanderte ned i dekk for neste øvelse, gikk ifra og ikke kort stund etter begynte hun å hyle mens hun kom løpene til meg. Hundene lå dekket ned mot en grå plastvegg. Tydeligvis var det en skummel lyd hun reagerte på og ville ikke gå tilbake til plassen sin. Så derfor trakk jeg henne fra resten av programmet.

Ettersom hun derfor bare forble en tilskuer fikk hun kose seg med tyggebein i buret, både på lørdag og søndag. Disse tyggebeinene viste seg til å bli ganske dyre!

Mandag kom Eline først hjem til hundene som alltid. Bea hadde hatt diare i buret sitt, tydeligvis noe hun hadde reagert på (mest sannsynlig tyggebeinene fra helgen). Eline skulle jo da være så hyggelig å bade Bea som da var dekket av din egen avføring. Bea ble ren og skulle bare tørkes da Eline ser at det er blod flere steder på badet! «Til og med på ONEPIECEN» Haha. Det blødde fra et sted på baklabben.

Både jeg og mamma kom hjem til en lykkelig Bea. Hun hadde ikke vondt og viste stolt frem sin røde holee-roller! Jeg tok Bea ut ifra de andre hundene og det var tydelig en klø som var brekt. Bea var flink, jeg kunne ta å se og kjenne så mye jeg ville og hun brydde seg ikke.

Vi ringte dyrlegen og fikk komme med en gang, men på veien kastet hun opp to ganger. Så da ble det innom butikken før dyrlegebesøk for å kjøpe noe å tørke med. Ting skal ikke være lett!

Omsider kom vi til dyrlegen og hun ble dopet ned. Kloa ble fjernet og bandasjert.

295522_10151785787464418_318994555_n

734363_10151785787254418_1357647890_n

Det første hun gjorde etter å ha våknet fra narkosen var å logre og legge ørene bakover for å være lykkelig av å treffe mennesker igjen 🙂 Hun er så søt og herlig!

Nå er det kontroll neste mandag igjen, så får vi se hvordan aktivitetsnivået hennes er. Fikk beskjed om at hun skulle helst være i ro de første ukene, men det går jo ikke!

Enda mer stolt blir jeg ved at jeg kan legge hun i buret og komme hjem uten at hun har spist opp bandasjen. Jeg så for meg det scenarioet at Bea hadde spist opp bandasjen og det ville komme masse verk og kløa ville vokse feil! Men det skjedde ikke 🙂

– Silje & Bea