Årskavalkade 2016

Vi hopper snart inn i et nytt år og det er på tide å oppsummere året som har gått. Året 2016 har gitt meg mange gode minner, lærdom og skuffelser jeg vil ta med meg i min fremtid!

Januar 

Vi avsluttet 2015 med å slippe nyheten om at Windy skulle bli en del av flokken vår, og i den forbindelse reiste vi på tur over til Danmark for å møte verdens søteste lille sjel.

Vi hadde en fin helg i Danmark og hjertes beslutning om å beholde Windy var ikke til å motstå. Denne lille frøkna skulle flytte til oss!

Februar 

Årets første stevne stod for tur, Moelven-stevnet. Det er alltid spennende ved årets første stevne i tanke på hvordan hundene vil oppføre seg med en så lang stevnepause. For vår del var dette absolutt en fordel. Et av målene for 2016 ble oppfylt da Bea ble hoppchampion!

Det var absolutt ikke et perfekt løp, men et feilfritt løp som holdt til en championat-tittel.

I februar var endelig ventetiden over for å få Windy hjem! Perioden ble med mange inntrykk og nye opplevelser for den nye jenta. Vi startet på valpekurs for sosialiseringen sin skyld.

Vi ble endelig et lite firkløver!

_DSC7028

Mars

I begynnelsen av mars stod Drammen hundefestival for tur! Liz var i slaget og fikk flere topp-plasseringer.

12794856_1540574149576755_8574564798917200157_o

Windy fikk være med på sitt første stevne og vi tok sosialiseringen til et nytt nivå ved å introdusere hun for hovedstaden med buss, trikk og tbane.

I slutten av mars reiste vi til Sverige og deltok på Gåsahoppet, der begge hundene kvalifiserte seg til finalen!

April 

Årets første uttaksstevne stod for tur og jeg skulle for første gang stille til uttaket med begge mine konkurransehunder! Vi hadde både stang inn og ut i løpet av denne helgen på Tromøya men var overrasket over resultatene og poengene vi fikk tatt med oss.

Mai 

Denne måneden hadde jeg eksamen til langt over hodet, men ville med mitt høyeste ønske også klare å prestere på det siste uttaksstevnet for året.

Bea røk tidlig ut av kampen om å få en plass på landslaget, sammenlagt endte vi på 11. plass i uttaket. Kun en liten plass fra å få være med i troppen til Nordisk mesterskap på hjemmebane. Vi tok sorgen med et smil, realiteten var at vi trengte mye mer erfaring og dette fikk vi ved å delta på uttaket.

Liz derimot viser å være best når det gjelder. Vi leverte flere stabile og gode løp, som fikk sitt resultat! Liz klarte å få enda en plass på landslaget for femte gang.

13305111_952004101578896_5285225832490981115_o

Jeg og Bea en tur til Oslo hundeshow i mellom all lesingen til eksamen og jammen vant vi ikke hele finalen!

Juni 

I juni stod NM for tur! Målet mitt i år var å få en pallplassering med Liz, mens Bea hadde jeg ikke store forhåpninger til i tanke på uttakssesongen. For første gang stilte jeg til start med både Bea og Liz i norgesmesterskapet og for meg som fører av disse to hundene følte jeg et stort ansvar.

Overraskelsen ble stor da både Liz OG Bea nådde pallen. Bea som norgesmester og Liz med sølv. Denne opplevelsen er brent fast på netthinna og vil alltid være med meg.

Denne opplevelsen er jeg utrolig stolt av, både hundene mine og meg selv. Mandagen etter NM hadde jeg min største eksamen for året. Så for min mentalitet og i tanke på NM´s resultater er jeg stolt av hvordan jeg klarte å strukturere mine egne tanker.

Helgen etter NM feiret vi de gode resultater med en hyttetur som endte i fiasko! Norgesmesteren ble skadet..

Vi fikk heldigvis oss en liten kort skogstur med sokketrollet.

DSC_0189

Juli 

Store deler av sommerferien ble tilbrakt i Danmark og Sverige på DaniaCup og HulaHopp. to fine uker med masse sol og sommer. Vi fikk med oss mange fine resultater og Liz overrasket meg å var i storform. Hun dro i land flere fine løp som ble premiert med pallplasser.

På vår rundtur i Danmark og Sverige fikk vi til en trening i Halmstad hundearena og Windy fikk leke agility

August 

Nordisk mesterskap på hjemmebane og jeg & Liz var klare for kamp! Uheldigvis hadde vi stang ut denne helgen, og fikk med oss en del små feil (som vi sjeldent pleier å ha). Jeg var litt skuffet etter dette mesterskapet, men stolt av at laget vårt klarte å kapre en 3. plass.

13880163_1001454073300565_3292878200585703970_n

September

I overgangen fra august til september var en usikker og spennende tid. Liz trakk et par tenner og ble uventet skadet i skogen. Den dårligste oppkjøringen vi kunne fått til årets største arrangement: VM i Spania.

Resten av måneden ble en stille og rolig periode for Liz. Vi tok tiden til hjelp og krysset fingrene for at hun ville raskt bli frisk.

Liz ble heldigvis etter noen uker frisk og vi fikk klarsignal for å kunne reise til Spania for å representere Norge i VM. Hvordan Liz ville reagere og være i ringen viste ingen, så i tanke på våre forutsetninger for oppkjøringen til VM er jeg stolt av det vi klarte å få til. Vi fikk noen små-feil her og der, men vi fikk en god plassering med laget og Liz viste en glede og et engasjement jeg sjelden har sett!!

14435235_1771985586413358_8147081156018841049_o

14470460_1392675520761424_4492454454471949093_n

Oktober

Første helgen i oktober arrangerte Norsk Kennel Klubb Ungdom Norgesmesterskap og komisk nok fikk hundene akkurat samme plassering som i det ordinære Norgesmesterskapet.

14481942_1043534212425884_4382253336120190368_o

Vi deltok på Norwegian Open uten de store resultatene og var sliten etter en hektisk høst, både Bea, Liz og jeg presterte ikke på det nivået vi burde i et så stort selskap.

Derimot fikk Windy mer oppmerksomhet og trening, hun fikk delta på sin første FitDog-camp og vi begynte å kvalitetssikre handlingsteknikker.

November & desember 

November startet med at Windy fylte 1 år! Hun ble myndig til å kunne delta på blåbærstevner og vi fikk noen fine stevne-erfaringer. Hun fikk til og med sin første seier og lille rosett ❤

15591270_1119650411480930_9104952686946334422_o

Vi hadde også årets siste stevne på Dogs4all med begge hundene og både Bea og Liz var perfekte! Bea fikk seier i agility og den største belønningen var hennes perfekte felt!

15073312_1090975334348438_8268105436603803015_n

Året 2016 har vært fantastisk! Flokken min viser seg å bestå av flere små stjerner som jeg er så uendelig stolt av. De presterer på et nivå som er vanskelig å kjenne seg igjen i og jeg klyper meg i armen for å tro at jeg ikke drømmer. Årets beste høydepunkt får bli NM, etterfulgt av at Liz sin stabilitet som deltager i landslagstroppen for sin 5. gang!

Neste år blir spennende! Jeg vil få tre konkurrerende hunder og er klar til å ta fatt på alle nye utfordringer som måtte komme. 

Til neste år har jeg en stor hemmelighet og nyhet som jeg gleder meg til å presentere for dere!

Reklamer

Blåbærhunden Windy

Blåbærkonkurranse er en uoffisiell konkurranse hvor hunder over 1 år, og klasse 1  hunder uten napp kan få delta. Blåbærklassen kan bestå av enkle hopp og tunell. Hoppehøyden for den enkelte størrelsene kan være 10 cm for small-hunder, 20 cm for medium-hunder og 30 cm for large-hunder.

Legg merke til at jeg skriver kan, for i bakgrunn til disse blåbærkonkurransene er det ingen retningslinjer eller regler fra NKK. Hele fenomenet om blåbærkonkurranser er vell hentet med inspirasjon fra Sverige. I deres «policy för agilitytävlingar» finner man dette:

Inofficiell tävling och blåbärsklass
Agility är en sport som har stor påverkan på en ung hunds växande kropp. Att påbörja hinderträning för tidigt kan vara skadligt. Svenska Agilityklubben rekommenderar därför starkt att så kallade blåbärsklasser ska ha en åldersgräns på minst 15 månader, och att sådana klasser endast ska innehålla låga hopphinder och tunnlar, slalom och balanshinder får inte förekomma. Inofficiella tävlingar som mer liknar officiella tävlingsklasser ska följa regler för officiellt tävlande även beträffande åldersgräns för deltagande. Hentet fra: http://agilityklubben.se/wp-content/uploads/2016/10/Policy-för-agilitytävlingar.docx.pdf

Blåbærfenomenet er relativt nytt for norsk agility og med bakgrunn for dette har de enkelte arrangørene for blåbærkonkurranser funnet reglene selv. På bakgrunn av det vi finner i svenskens «policy för agilitytävlingar» er reglene annerledes enn det vi opplever her i Norge, ved blant annet aldersgrensen.

Windy er nå 13 måneder og fått muligheten til å delta på et par blåbærkonkurranser. Vi har også vært så heldig at være private treningsgrupper har arrangert blåbærløp til årets juleavslutninger.

Jeg tok valget om å la Windy få være med på sin første blåbærkonkurranse da hun var akkurat 1 år. Bakgrunn for valget var å forberede hun på konkurransemiljøet og vår fremtidige startrutine. På de uoffisielle konkurransene vi nå har fått delta på, har dette vært vårt hovedmål. Windy har vært litt skeptisk til nye og stressende miljøer, så det å la hun få muligheten til å få smake hvordan en stevnesituasjon vil forgå før hun skal debutere så jeg som en gylden mulighet.

Nå viser det seg at Windy har taklet alt på strak arm! Hennes første blåbærkonkurranse var på et nytt sted, og ved første steg inn i hallen dempet hun seg litt, men med lek og kontakt vokste selvtilliten hennes. Etter dette har Windy vært trygg inn til alle våre blåbærstarter. På bakgrunn av dette har både jeg og Windy fått kjenne på følelsen om hvordan det vil bli da vi en gang i fremtiden vil sette vår fot inn på en offisiell konkurranse.

Jeg ville ikke vært foruten Windy sine blåbærløp. Vi har vokst sammen, og blitt kjent med hverandre i en konkurransesituasjon. Hun er nå 13 måneder og tiden fremover skal vi bruke på å bygge mer kjernemusklatur i ryggen, og deretter begynne å trene mer strukturert hoppteknikk.

Nå har vi juleferie og skal ta en velfortjent pause fra agility, helt til over nyttår!

 

Agility World Championship 2016

Hei!

Jeg syntes det er vanskelig å starte denne posten, nemlig fordi jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

VM er en opplevelse med så mange minner og emosjonelle hendelser at det nesten er vanskelig å få det ned med tastaturet.

Jeg kan jo starte med å si at forberedelsene før dette års VM var ikke den beste. Det at Liz ble skadet kun noen uker før avreise var ikke lett for min mentalitet. Jeg gikk hele tiden på tå for å se etter feil, eller vondter hos Liz – selvom både vår massør og kiropraktor konstaterte at Liz var frisk! 

På den offisielle treningen var Liz i fyr og flamme, så mye motivasjon og glede. Det kokte litt over, ettersom dette er en stressende situasjon men Liz taklet det bra. Det viktigste for meg var å få en god-følelse og se at Liz var seg selv.

14435235_1771985586413358_8147081156018841049_o
@Joakim Persson

De to første løpene til meg og Liz var skikkelig bra og perfekte! Disse to løpene var lagløp og som en lagdeltaker er man avhengig av andre. Det første løpet var Liz eneste feilfri, så laget vårt var tidlig ute av en sammenlagt-tittel. På agility-lagløpet, som hadde en vanskelig bane, viste alle de norske small-hundene hva vi var gode for: ALLE løp feilfritt 🙂 Agility-lagløpet i seg selv endte med 6. plass i rangeringen!

I de individuelle løpene våre var målet å gi bånn gass – tørre å satse! Dette gjorde vi, men med denne instillingen blir marginene små. Derfor ble det to disk.

I de to første lagløpene var Liz alltid ved min side og fulgte meg tett hele tiden – som om vi var i rutine og trening. I de to individuelle løpene hvor vi satset litt mer merket jeg at Liz ble litt tøffere. Om vi kanskje hadde vært i 100% trening og toppform ville kanskje forutsetningene vært annerledes, men det får vi ikke gjort noe med.

Det føles rart å ikke kunne være best mulig rustet for verdensmesterskapet, men prioriteringen vår var at Liz ble frisk. 

14470460_1392675520761424_4492454454471949093_n
@Yasuhiro Ohori 

Til tross for forutsetningene er jeg stolt av prestasjonene våre. Vi er ute av konkurranse – og treningsform, og det vil være feil å legge lista og prestasjonene til et nivå vi ikke er på.

Vi leverte et VM på de forutsetningene vi kunne – vi gjorde vårt beste, ga alt og gjerne litt til i hvert løp ❤

I forhold til vår VM-deby for noen år tilbake er det en seier i seg selv å kunne gå på gressmatta med en glede og motivasjon. For de av dere som kjenner oss og som husker opplevelsen vi hadde i VM 2012, vet hva jeg snakker om.

Vi har vært så heldige å få representere Norge i VM hele fire ganger, og har fortsatt Norges beste small-plassering individuelt sammenlagt, det siste årene ❤

Bildene i innlegget passer perfekt! På det første bilde kan en se hvor mye både jeg og Liz koser oss, vi begge smiler ❤ Det siste bildet er tatt på avslutningsseremonien og viser tydelig to slitne jenter.

 

 

Forberedelser før årets VM 

Hei fra Spania og Zaragoza! 

Vi ankom på mandag til sol og sommer. Reisen gikk veldig bra både for meg og Liz. Både Liz og jeg var rolige under flyturen 🙂 Etter forrige VM-tur hadde vi litt turbulens som jeg reagerte på, derfor hadde jeg en liten klump i magen da vi skulle reise nå. Den forsvant raskt da flyturen var eksemplarisk! 

Igår var vi turister og vandret rundt i VM-byen Zaragoza. Byen har mye historie en kan se på 🙂 

Idag er det viktige forberedelser som står for tur: lakke negler i landslagsfarger, klippe klør og potehår, og sist men ikke minst trening! 

Jeg syntes det har vært bra å komme ned såpass tidlig før VM, både jeg og Liz tror jeg syntes det har vært deilig. Det at vi faktisk er i Spania og på vårt fjerde verdens mesterskap – dagene før har brakt mye tanker på banen. 

Helgen før vi reiste nedover var jeg på menatal-trening med Vappu fra Finland. Vi snakket mye om mål og den ene oppgaven vi fikk var å plassere oss selv på en linje mellom 0 – 10 i forhold til hvor vi var på skalaen om å ha oppnådd vår agility-drøm. 

Jeg plasserte meg mellom 8 og 9 fordi jeg har oppnådd min agility-drøm. Jeg har blitt plassert blant i beste i hele veien! Vappu ville sette igang tankeprosesser hos oss og ville at vi skulle tenke på hva som måtte til for at vi skulle nå denne drømmen. 

Denne oppgaven ble vanskelig for meg, for jeg vet at jeg aldri kan oppnå noe høyere resultat sammen med Liz i VM. Det samme problemet hadde jeg før uttaket også. 

Jeg hadde ingen motivasjon til å gå uttaket fordi jeg viste at jeg ikke kom til å klare noe bedre resultat i VM. Jeg måtte gå mange runder med meg selv – hvorfor går jeg agility? 

Agility handler alt for mye om resultater og prestisje – jeg driver med agility fordi det skal være gøy!! 

Gjennom hele uttaket jobbet vi med motivasjon og glede – at det skulle være gøy. Vi skulle samarbeide, jeg og Liz til å få til det beste vi kunne på grunnlag av glede. 

Dette hjalp oss mye og jeg vil ha den samme innstillingen årets VM. Samtidig skal jeg nyte! Jeg har vært heldig som har fått være med hele tre ganger tidligere – og nå skal jeg stå på startstreken for fjerde gang 🙂 Bare det er en drøm i seg selv! 

Jeg er glad for at jeg har dette synet og vinkling nå – det hjelper meg så mye i prosessen med å mestre sammen med Liz ❤

Så i helgen skal vi prestere det beste vi kan, vi skal skal ha det gøy – og nyte vært sekund av å være her. 

Silje 

NM 2016

13316837_958197647626208_5556632689322206798_o

Målet for NM i år var å ta en individuell medalje med Liz – jeg har fått stått igjen blant de 3 beste i flere år nå, men aldri klart presset helt inn til mål. Dette føltes utrolig kjipt og i år skulle jeg ikke la sjansen gå fra oss. Bea sitt mål for NM var å ha gode startrutiner i et arrangement hvor vi er under press – om dette lyktes skulle det være utrolig morsomt å kunne kvalifisere seg til finalen.

På lørdagen gikk de innledende rundene i agility, hopp og lag.

Liz klarte å kvalifisere seg med en 6 plass fra hoppløpet og sammen med laget. Bea var jeg litt mer usikker på. Hun hadde et skikkelig dårlig agilityløp med flyvende vippe og et riv – men vi kom igjennom med et resultat. I hoppløpet var Bea en helt annen hund. Hun var konsentrert og vi samarbeidet – løpet var perfekt foruten et lite feilsteg fra meg, som gjorde at vi fikk et uheldig riv.

Man kvalifiserte seg til finalen ved å komme topp 7 i small eller topp 10 i large – det var ved denne kvota Liz kvalifiserte seg med. Etter at 7 (10) beste fra hver agility/hopp-klasse hadde blitt tatt til finalen var det sammenlagtresultatet fra agility og hopp som ga de resterende finaleplassene – det var i denne kvota Bea kvalifiserte seg med.

Det er jo nesten litt utrolig at Bea fikk kvalifisert seg med 20 feil – men slik er det når det var så få large-hunder som hadde en gjennomføring i både agility og hopp.

I de individuelle klassene startet man på 0 feilpoeng ved søndagens finaledag, mens laget tok med seg feil fra lørdagen.


Liz

Jeg må dele dette opp for å få oppsummert alt. I første finalebane – hopp var Liz rå, det var mange disk og med feil da slalominngangen var vanskelig i denne banen. Liz var skikkelig flink og løp perfekt! Vi løp inn til 2. plass!

Etter hoppløpet ble resultatlista snudd og ble startlista i agilityklassen.

13329618_958197717626201_7931396608772266301_oLiz startet derfor nest sist, og vi hadde mulighet til å ta en medalje med hjem. Igjen hadde banen en vanskelig slalominngang og denne gangen var det vår tur til å feile.. Da feilen kom tenkte jeg at løpet var kjørt, men jeg hørte stemmer rundt ringen om å ikke gi opp. Resten av banen løp vi feilfritt og mens arrangørene regnet på resultatene tenkte jeg «ja, da var det løpet kjørt IGJEN!».

Det har seg slik at resultatet fra hopp og agility blir lagt sammen med både tid og feilpoeng. For første gang i historien fikk to ekvipasjer akkurat samme tid og feil (!) Det er jo helt sykt i ta
ke på at det blir brukt elektronisk tidtakersystem.
Både jeg og Tonje Sollied Johansen hadde lik tid og feilpoeng etter to løp og vi begge fikk gleden av å bli sølv-vinnere i NM 🙂 Endelig klarte jeg og Liz målet vårt om å få en individuell tittel i NM!


Bea

Ettersom Bea hadde kvalifisert seg til finalen tok vi dette som trening. Vi trenger trening på kjenne press i startrutinen vår og ved konsentrasjon. Dette så jeg som en gyllen mulighet til trening 🙂

Startrutinen før hoppløpet var perfekt! Ingen stress og en konsentrert hund var med meg inn i ringen. Da jeg kommer inn i ringen ser jeg at dommeren allerede hadde fått blåst og jeg begynte å bli stressa FORDI: i NM har man 15 sekunder på seg til å starte etter at dommeren har blåst. Men, jeg forholdt meg rolig ovenfor Bea og gikk til min posisjon i banen før jeg løste ut Bea. Og med konsentrasjonen i behold løp vi feilfritt inn til 2. plass – men ettersom vi brukte for mye tid i starten fikk vi tilleggstid på 4 sekunder og ramlet ned til 7. plass – 4 sekunder er ganske så mye når det er sammenlagt resultatene som gir en norgesmester.

I agilityløpet var målet å ha en like balansert og konsentrert hund inn i ringen – og det hadde jeg! Jeg passet på å være streng der det trengtes ettersom Bea tjuvet feltene på lørdagen. Vi kom i mål feilfritt og Bea hadde klart den slalominngangen som Liz ikke klarte 😉 Hurra!

Etter meg viste jeg det kom bedre hunder enn oss som også kunne klare banen feilfritt, men det var det ikke mange av. Av de etter oss var det kun to stk som løp banen uten feil og jeg kunne resonnere meg frem til at Bea lå på en 3. plass.

Da annonseringen av norgesmesterne fikk Bea en 3. plass og jeg var så fornøyd og stolt. MEN! HER ER DET ET KJEMPESTORT MEN!

Da arrangørene regner resultatene digitalt får de andre resultater  enn først annonsert- og den første annonseringen blir tatt tilbake. Hva er det som kunne skje?
Jo, det viste seg at de to feilfrie hundene som hadde løp etter meg hadde fått en liten dose med tidsfeil og ikke Bea.

Bea var derfor den eneste norske hunden som hadde klart å gjennomføre to feilfrie løp og kunne bli annonsert som NORGESMESTER 2016. 

13350522_958197670959539_9028155995069604539_oDette er en tittel og en drøm som går i oppfyllelse, men så vanskelig å innse når det først ble feil. Jeg vet at feilen ikke var gjort av meg og at det er mennskelig å gjøre feil – men jeg hadde så vondt av de to andre ekvipasjene som falt en plassering..

Mange tårer rant og jeg vet ikke selv om det var av glede eller fordi jeg var lei meg på de andre sine vegne…

Den dag idag er alt litt mer oppklarende og jeg har fått tenkt gjennom situasjonen mer reflektert. Fordi vet dere hva?

 

JEG OG BEA ER NORGESMESTERE !!

Bea – mitt stressmonster med alt for mange utfordringer klarte det, vi klarte det sammen på den vanskelige veien. Jeg er så glad, lykkelig og stolt av alt slitet som ligger bak. For veien til dit vi er idag har aldeles ikke vært en dans på roser – lettere sagt som en dans på torner.

Jeg er så glad for at jeg aldri har gitt opp, men heller stått oppreist med rak rygg da alle har himlet med øynene og stønnet over Bea.


13320657_958197694292870_8340635714491115757_o

Jeg må bare takke alle som har gratulert oss på meldinger og kommentarer – det betyr så mye! Det betyr også ekstra mye at Canider og Farmen Agility (JBM) aldri mister troen på oss og vil være en del av vårt lag 🙂 Uten dere i ryggen hadde vi ikke hatt så fine treningsforhold og leker.

Jeg må gi en ekstra takk til de av dere som fikk en gråtende Silje over skulderen ved gratulasjoner – i de øyeblikkene var det mange gode ord ❤

Tusen takk, agility-Norge som hylte og skrek rundt ringen som gjorde hele NM til et fantastisk arrangement! Jeg gleder allerede til neste år.

Nå skal vi ta en velfortjent mini-ferie uten agility før sommerens morsomheter starter!

Silje

Drammen hundefestival 2015

Jeg har helt glemt å fortelle dere om hva som skjedde mens vi var å konkurrerte på Drammen hundefestival!

Det var så mye positivt at jeg ikke vet hvor jeg skal starte..

983870_10153694877344418_261727885022875173_n

Lørdagen debuterte Bea i klasse 3 hopp. Jeg gruet meg, men nervene var ganske så rolig. Jeg hadde ingen forventinger til mitt lille speedmonster. Vi gikk ut på banen med blanke ark, og jobbet oss gjennom moment for moment. Helt til vi endelig var i mål og jeg innså at vi var feilfrie. Vi hadde løpt feilfritt i vårt første klasse 3 løp! Hurra 🙂 Akkuratt fire år siden Liz fikk sitt første cert, fikk Bea sitt. Vårt feilfrie løp holdt til 2. plass og ble ekstra belønnet med cert!

Liz gjennomførte helgen med tre av fire individuelle løp feilfrie! Det er jammen bra 🙂 Hun fikk feltfeil på stigen i sitt første lagløp, ellers var det flotte treff på stigen med både løpende med vinkel og rett frem. Vi jobber mye med å ha like gode treff før og etter felt med vinkel ut fra stigen. Etter et løp med vinkel ut av stigen kan hun gjerne ha høye treff på neste løp.

10351478_10153698444384418_7521342700791419696_n

På søndagen fikk vi en utfordring av dommer Peter Holmberg. Han hadde satt et moment i banen som kunne løses på utrolig mange måter. Tydeligvis hadde ingen sett dette momentet før, og dette brakte en del hodebry for mange av deltagerne.

Her kan du se løpene våre fra helgen:

– Silje

Årets første stevne – sesongstart i Langesund

I år som i fjor ble sesongen startet i Langesund. Det første stevnet for det nye året og de første resultatene for en ny sesong. Hunder og førere i høyspenn etter en alt for lang agilitypause 🙂

Uken for stevnet og på siste trening før avreise føltes hundene mine utrolig klare. Treningen var super og vi hadde det meste på stell før sesongstart. Jeg har brukt store deler av desember på å trene teknikk – svingteknikk og på det å lese signal. Liz sitt hovedprosjekt denne jula har vært å få en bedre vippe. Målet var å få en raskere vippepassering på stevner og Liz viste fremskritt på årets sesongstart. 

10906132_10153546338654418_329910159378159655_n

Liz virket giret og veldig klar for konkurranse ved lørdagens start. I løpet av helgen fikk vi til noen bra løp, men de super gode resultatene vi hadde håpet på ble utestående. Hun løp dessverre ikke raskt nok i forhold til konkurrentene. Jeg har i ettertid studert filmene fra helgen og Liz hopper veldig rart, samtidig som om hun ikke stakk seg godt nok ut mellom hinderene. Derfor ble det en kiropraktortime forrige uke. Hun var stiv to steder, men alt løsnet på en behandling.

Vi fikk til et godt løp i helgen, det endte med 3. plass. Vinneren ble dansk og andreplassen gikk til en av mine gode konkurrenter. Det som var spesielt med dette løpet var at tiden var så innmari jevne og ingenting er bedre enn hard konkurranse!

10930096_10155005526525234_571871086445667990_n

For Bea sin del regnet jeg med at sesongstarten ville være et mareritt på grunn av hennes stressnivå. Etter flere uker med pause regnet jeg med at hun ville være tilbake til unghundstadiet ifh stress. Gjennom ukene med pause rakk både Bea og Liz å ha løpetid. Forhåpentligvis har dette gjort Bea mer moden fordi i løpet av helgen hadde hun kun et fiaskoløp med stress. Alle de andre løpene var kontrollerte og med et kontrollerende stressnivå som hun klarte å styre selv!! Hurra og kryss i taket 🙂 Jeg håper av hele mitt hjerte av hun kan fortsette i det samme sporet ut sesongen.

På grunn av et par dumme handlingsvalg røyk flere gode sjanser for napp fra oss. Litt synd, men det kommer flere sjanser. Sammen fikk vi til et godt feilfritt løp. Det skjedde selvfølgelig på lag, det ble dobbel belønning for både hund og førere da løpet endte med 3. plass og NM napp! 3 x hipp hurra 🙂

Neste stevne er i slutten av januar på Kløfta og jeg er så bortskjemt at jeg skal konkurrere en dag med hver av jentene.

Hadde det ikke vært for de snille ringsekretærene i SHK og THK hadde det vært vanskelig for meg å kunne få gå løp med begge jentene mine i helgen. Jeg hadde flere ganger kræsj, men det ble løst på de letteste måtene 🙂 Tusen takk for hjelpen! 

– Silje

Sesongavslutning

Nå er det stille med stevner fremmover. 2014 – sesongen er slutt og jeg ser allerede frem til neste års sesong 🙂

Årets sesong har for min del bydd på mange utfordringer, for første gang har jeg konkurrert aktivt med to hunder. Det har jeg aldri gjort før. To hunder som krever sitt. Liz er jeg ganske trygg på, men Bea trenger mer hjelp av meg enn det jeg trodde.

Siste stevne for året var på dogs4all og vi hadde en god avslutning. Liz gjennomførte to bra løp, i agilityløpet fikk vi 1. plass og CACIAG. Veldig gøy 🙂 I hoppløpet disket vi på nest siste hinder. Men jeg var så utrolig sliten etter en hel dag og alt for lenge på varemessa.

For Bea sin del var det hennes første store konkurranse med max stressnivå. Vi deltok derfor bare for å øve på å takle dette stresset. Jeg viste det ville være dårlig plass rundt ringen og ingen muligheter for å varme opp. Før vi gikk inn i banen ble oppvarmingen lydighet og triks på utsiden. Jeg gikk tidligere inn på banen for å la hun kjenne på underlaget. Hun hadde tross alt aldri «kjent» på det..

I begge løp var hun veldig (overraskende) rolig. Hun stresset ikke og hadde godt fokus. I agilityløpet ble det et utrolig kjipt pinneriv, som gjorde at jeg disket oss på møne, for å så løpe ut å belønne et godt felt 🙂

Noe jeg er utrolig skuffet over er at de tre beste i hver klasse fikk ikke rosett. Det er da håpløst. Fy! Ikke engang certrosetter eller championatsløyfer. Hadde likt å se det skje i utstillingsringen.. 

Nå driver jeg å setter inn de siste resultatene til hundene i årsstatestikken deres, samtidig som jeg prøver å legge en plan for treningen i vinter. Vi har nå en lang treningspause og jeg gleder meg til å ta fatt på treningen som skal bli lagt ned i vinter.

– Silje

One year

Idag er det et helt år siden Bea debuterte i agilityringen. Hun er idag 2,5 år gammel 🙂 

10509724_10152987558064418_1538919955941908441_n

 

Det har vært både oppturer og nedturer. Slik det er med alle andre 🙂

I hennes første løp skjønte hun ikke helt at det var hennes tur. Hun satt rolig på start og det eneste vi fikk feil på var slalomen. Javell tenkte jeg? Så greit om det skal fortsette slik! Men det var litt for mye å håpe på.

I neste start var alt snudd. Hun prøvde å tjuvstarte og hun hadde bygd seg opp et stressnivå uten like. Hva? Hvordan skulle jeg takle det her..

Stressnivå hun hadde i en startsituasjon hadde hun ikke på trening. Så det vil si at jeg måtte konkurrere for å lære oss å takle det stressnivået som bygde seg opp. Det føltes feil å gå ut på banen og vite at vi kom til å diske. Nettopp fordi hun var så stresset, men jeg ville ta tak i problemet med en gang. Hva skulle jeg gjøre for å få ned stressnivået? Jeg hadde aldri vært borte i noe lignene. Jeg hadde jo bare erfaring med å gå med en sheltie som ikke hadde et slik stressnivå.

1. Jeg begynte å legge merke til startrutinene våre. Hva gjorde jeg og Bea før vi skulle inn til start? Mye leking fungerte ikke! Da var hun kun enda mer stresset. Hun kunne heller ikke sitte å se på startende før henne, da hylte hun inn til start. Det jeg har funnet ut som fungerer for oss er kontakt (gjerne lydighetsøvelser), triks (bruke hodet) og litt lek. Hun må for all del IKKE se på mange hunder før hun skal inn.

2. Når startrutinen vår var grei og hun forsatt bygde seg opp stress i banen. Ja, da måtte jeg finne på noe annet. Slalomen var et moment og hinder i banen som gjorde Bea veldig stresset. Hun bygde seg opp stress gjennom slalomen. Jo lenger hun kom utover i slalomen, jo mer stress bygde hun seg opp og hun hoppet gjerne ut av slalomen, fikk ikke med seg alle pinnene.

Det jeg konsekvent gjorde var å legge hun ned i dekk. Med en gang! Bea elsker agility, men når hun bygde seg opp det stressnivået hun gjorde viste hun ikke hva hun gjorde. Hun kunne skade seg og hadde ikke kontroll! Derfor måtte jeg hjelpe henne med å takle stressnivået, lære seg å bli kontrollert.

Så hver gang hun viste stress i banen så dekket jeg henne ned. Og vi fikk gjerne en vegring. Jeg har aldri blitt kastet ut av banen for å legge hunden min ned i banen!

Nå har Bea lært seg å takle stresset og er på god vei til å bli en konsentrert agilityhund. Det er deilig med de løpene våre som klaffer. Det er enten vinn eller forsvinn.

10411786_10152953080129418_3099896220680579505_n

Vi har på et år kommet oss fra klasse 1 til klasse 2. Vi mangler et napp i hopp og et i agility for å kunne rykke opp til klasse 3! Det er jeg veldig stolt av. Jeg hadde aldri trodd at de skulle gå så «bra», selv med våre problemer.

Målet vårt i løpet av neste sesong er å kunne delta på NM. Før det må vi selvfølgelig være i klasse 3, men det er ikke før i juni så vi har god tid til å prøve å nå dette målet 🙂

Her har dere en små klipp av alle løpene gjennom et år:

I morgen skal vi på konkurranse og jeg gleder meg veldig!!

– Silje

 

Tredje uttaksstevne – Bergen

Nå i helgen var det nest siste uttaksstevne, denne gangen i Bergen. Jeg valgte å gå med både Liz og Bea selvom hovedfokuset mitt var på Liz. Det ble en del løp ettersom det var trippelstevne med dobbel på lørdag og enkel på søndag. Så jeg er veldig glad for at jeg hadde med mamma som «manager» til å passe på når jeg skulle inn i ringen, til riktig tid 🙂 Det var totalt fire løp som telte til uttaket denne helgen og før neste helg så teller de tre første uttaksstevnene 50 % tilsammen og neste helg teller 50 %, så det vil si at det er mange poeng som kan sankes til helgen – på samme måte som om det kan bli mange minuspoeng om man disker. 

Agility 3 small (uttak):
Første løp på lørdagen telte til uttaket og dette var en agilitybane av Sacha. Det var vinkel ut fra stigen og jeg var spent på om Liz ville forstå svingsignal på stigen. Vi har jo tross alt trent på det nå i det siste 🙂 Og beste av alt, det fungerte som bare søren. Hun trakk inn stegene sine og fikk til et veldig bra treff! Jeg turte også å ta samme slaomminngang som vi fikk feil på i NM, og denne gangen fungerte det 🙂 Jeg holdte også på å glemme banen et sted, som jeg regner med vi tapte tid på. Man ser at Liz løper i en litt ekstra bue. Resultat: 1. plass

Hopp 3 small:
Banen var åpen og morsom, diskriminering med fart. Ettersom dette ikke telte til uttaket så følte jeg at skuldrene ikke var så høye og jeg prøvde en annen løsning på slutten enn det jeg egentlig ville gjort, som dere kan se på filmen så taper jeg tid. MEN! Jeg måtte bare prøve 😉 Resultat: 3. plass

Hopp 3 small (uttak):
På breefing av denne banen var det mange som smilte og undret seg. Sacha hadde satt en spesiell, liten nøtt til oss deltagerne. Tydeligvis for vanskelig for mange av oss nordmennene. Jeg irriterer meg grønn over at jeg disket, også så tidlig i banen da. Sånn går det da jeg ikke ser på henne en gang over skulderen og lukker meg i brystet. Da velger hun en annen tunellåpning..

Agility 3 small: 
Slik starten var på denne banen, hadde jeg akkurat på kurset med Veronika Herendy som jeg deltok på med Bea og da kunne jeg bare gå til nr. 2 og plassere meg, så wrape henne rundt vingen. Dessverre kan ikke jeg være så passiv med Liz, går jeg så langt unna så bare tusler hun imot meg. Vi får vegring fordi jeg beveger meg for fort, jeg skulle kanskje ha hjulpet hun over med en skulder eller et ekstra push. Det som jeg var veldig fornøyd med i dette løpet hennes var stigefeltet. Det at hun klarer å ha treff på rc etter at jeg har vridd hun ut i vinkel i forrige agilityløp gir meg smil om munnen. Da er liksom ikke treningen forjeves 🙂

Søndagen stod for tur og vi hadde enda ikke opplevd noe slags form for bergensk vær. Bare litt vind og sol 🙂 Sist gang jeg var i Bergen viste være seg fra sin beste side med masse masse regn! Føltes faktisk litt deilig å bare gå to løp med hver hund, etter lørdagens maraton. Jeg fikk denne dagen også brukt mer krefter på Liz, om det kan kalles det, men iallefall så gikk Liz ferdig sine løp før jeg trengte å konsentrere meg om Bea og det var tydeligvis en fordel 🙂

Agility 3 small:
Dagen startet med et agilityløp fra Bernd Hueppe. Det var en teknisk vanskelig bane syntes jeg. Man måtte jobbe fra start til slutt! Jeg var usikker på løsningen min etter stigen, og gjorde noe helt annet enn det jeg hadde breefet. Litt overhandling skjedde også før vippa.. Wopsii. Resultat: 1. plass

Hopp 3 small:
Jeg hadde ingen forventninger til dette løpet. Jeg hadde allerede et løp som jeg var veldig fornøyd med jeg 🙂 På breefing var jeg usikker på et par løsninger, men klarte heldigvis å bestemme meg før jeg gikk inn i ringen og slik jeg løste banen følte jeg var det beste for meg og Liz. Jeg ble såå overrasket og utrolig glad for at vi vant dette løpet! Det trodde jeg ikke.. Resultat: 1. plass (!!)

Etter helgen ligger vi nå på 2. plass inn til den siste helgen! YES 😀

Bea må også få et eget innlegg, det kommer i morgen. Hun gjorde det også overraskende bra i Bergen 🙂 

Silje