Agility World Championship 2017

Agility World Championship 2017: året hvor jeg fikk stille til start med både Bea & Liz #drøm

Hele VM varte en uke for oss, fra mandag til mandag. Mandagen var ganske så hektisk for hundene, iallefall for Bea som måtte mellomlande i Sverige: sjekkes ut og inn igjen til Tsjekkia. Sånn ble det da begge hundene skulle med til Tsjekkia, siden Norwegian kun tar hund i kabin innenlands og flyr direkte, mens SAS ikke flyr direkte men tar hund i både kabin og cargo på utenlandsreise.

Det er alltid å trist å sende Bea i cargo, men siden hun takler det helt fint er det greit 🙂 For første gang hadde jeg også en overraskende positiv erfaring med bakkepersonellet til SAS på Arlanda. Jeg ble nemlig ropt opp på callingen fordi det var en ansatt som hadde observert Bea og sett at hun ikke hadde vann i skåla si. Jeg ble ropt på for bakkemannskapet mente Bea måtte ha vann på reisen (jeg fyller ikke på skålene hennes ved korte flyturer fordi vannet ofte skumper over og renner inn i buret = SUR og VÅT Bea i buret). Det står i veiledningen til SAS at hundene skal ha tilgang på vann, så jeg ga de tillatelse til å fylle på. Jeg kunne se igjennom vinduet at bakkepersonellet desperat prøvde å finne vann på bakkenivå, dette fant de ikke, så en mann marsjerte opp i flyet og hentet en splitter ny og kald vannflaske til Bea. DET gjorde meg fornøyd, men kanskje ikke Bea. Noen ganger fortjener slike historier å se dagens lys, for man hører stort sett kun om de negative erfaringene folk har.

Tirsdagen bruktes til å sove og lade opp til mesterskapet. Vi var så heldige at vi fikk veterinærsjekk og trening allerede på onsdag: som fungerte utmerket for oss. Slik at hundene igjen fikk slappe av og være klare til åpningsseremoni og første start for Bea på torsdagen.

Treningen gikk VELDIG bra for Bea. Jeg prøvde å fremprovosere riv og dårlige felt slik at jeg fikk korrigert dette – men Bea var flink og gikk ikke i fellene mine. Vi tok også pølsa, hjulet og oxeren. Liz derimot var heelt ute å kjørte på treningen, hun var helt gal og ufokusert – mest sannsynlig fordi jeg også kun fokuserte på Bea. Det var som om hundene mine hadde byttet personlighet.

Bea

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.06
@KOIRAKUVAT.FI

Dette bildet er det første bildet som ble tatt av meg og Bea etter vårt første løp i VM! Jeg ønsker å bruke betegnelsen: «et bilde sier mer enn tusen ord» for ord blir fattige i en slik situasjon. Bea, mitt monster, gjennomførte sitt første løp i VM FEILFRITT ❤ Jeg er stolt, rørt og ikke minst utrolig takknemlig for at Bea ga meg følelsen av samarbeid ❤

I begge våre to agilityløp fik vi vippe-feil. Jeg VET at vippa er et svakt punkt for oss og vi har jobbet utrolig mye med det hindret i løpet av sen-sommeren og høsten. I agility lag-løpet ga jeg Bea ansvaret for hinderpasseringen, noe som ble et skikkelig avhopp og som senere ble en disk. Det blir kanskje feil å si, men med en disk i første agilityløp benyttet jeg meg av sjansen og trente felt på de resterende hindrene. Hvem trener felt i VM? Jo, vi!

22382166_10212764073969482_2376254401845840671_o

I vårt individuelle hoppløp var vi et pinneriv unna topp 20 plassering og i vårt individuelle agilityløp var vi en vippefeil unna topp 10! Ja, det er selvfølgelig kjipt å tenke på men det er gøy å se at selv med 2×2 felt har vi sjanse i toppen. 

Jeg vil ikke bare trekke frem hva vi kunne gjort bedre for i det store og hele var vår helhetlig prestasjon bedre enn forventet av Bea. Vi banket inne vanskelige slalominnganger gang på gang OG satset perfekt på oxeren, HVER gang 🙂

De fleste som har fulgt oss vet at Bea er en svært stresset hund som er avhengig av sine startrutiner. Hvordan fungerte disse i VM? 
Startrutinen var var helt perfekt inn til alle startene våre. Nå skal det sies at vi tøyde grensene til arrangørene ganske så heftig, men med en ledelse som gjør alt for utøverne sine er alt mulig. Jeg ville nemlig ha minst mulig tid i slusene og det fikk vi!

En annen ting jeg også vil trekke frem er samarbeidet jeg og Bea gjorde nede i VM. Den følelsen vi opplevde på gressmatta i Tsjekkia må jeg prøve å ta frem oftere på stevner her hjemme. #Remember !

Uansett er jeg stolt av oss ❤

22491461_10211832055089720_8236394657575554028_n

Gjør deg klar for å få gåsehud av denne filmen:

Liz

Det er ikke å legge skjul på at under det mesterskapet her var det Bea som var prioriteringen min. Liz var liksom «bare» med på lag. For oss som er vant med å gå «alt» må jeg ærlig innrømme at det var litt rart. Med tanke på Liz sin alder var nok det beste at hun kun fikk gå to løp, et hoppløp og et agilityløp for laget vårt.

Til tross for en kaos-trening var det litt nervepirrende å gå inn til første start. Det var en bane med mye løping og lite handling med vanskelig slalominn-og utgang. Slike baner krever mer av meg og når jeg gjør jobben min gjennomfører Liz feilfritt ❤ Ikke bare gjennomførte vi hopp-løpet feilfritt men som eneste hund fra Norge i small gikk vi også agility lag-løpet feilfritt. Det vil si at vi gjennomførte 100% feilfrie løp ❤

 

Skjermbilde 2017-10-18 kl. 11.57.20
@KOIRAKUVAT.FI

Jeg er stolt av at jeg og Liz dro tilbake på arenaen vi debuterte i VM ❤ Liz er unik og et vidunderlig lite vesen som har fått drømmer til å gå i oppfyllelse. 

22308707_1407130876066214_7919051501211993517_n

Avslutningsvis vil jeg trekke frem hele prestasjonen av å kunne delta i verdens mesterskapet med både Bea og Liz, dette har vært en stor drøm. Dette kan være min første og siste gang noen sinne og jeg prøvde å nyte hele opplevelsen til det fulle. 

Jeg kjente på det å konkurrere med begge på et så stort mesterskap krever mer av meg, masse mentalitet og tilstedeværelse. Jeg er stolt av å kunne si at jeg klarte det! Jeg klarte å vise frem det beste i mine hunder i hver eneste bane ❤ Følelsen av å få banetegningene før breefing og faktisk vite at DEN BANEN HER KAN VI KLARE! Handlingen stod det ikke på, for det er kanskje vårt beste våpen?

Nå er sesongen 2017 avsluttet og vi er klare for å ta fatt på neste sesong og jeg skal ikke legge skjul på at vi skal kjempe hardt for å få enda et år på landslaget!

Advertisements

Siden sist

Det er en evighet siden jeg skrev til dere her inne, men skrivesperren meldte sin ankomst etter levert bachelor-oppgave. MEN! Nå er jeg tilbake og vil først gi dere en liten oppsummering på hva som har skjedd i løpet av våren.

Denne våren var viktig for meg: jeg stilte to hunder til landslagsuttak, Liz & Bea, samtidig som jeg og Windy debuterte i konkurranseringen. Tre hunder, i hver sin ende i konkurransenivå.

NM 2017

19055046_1292157064230263_1137214683428097818_o

❤ Bea blir Norgesmester i sin størrelsesklasse igjen!
❤ Liz løper inn til 2. plass.

Landslagsuttak 2017 

20785827_1355351177910851_6372006682431309121_o

❤ Resultatet av uttaket blir en uvirkelig drøm!

Både Bea og Liz kvalifiserer seg til landslaget både til VM og NoM!

DaniaCup 2017

Vi reiste til Danmark og presterte flere gode løp, alle sammen Liz, Bea & Windy

European Open 2017 Italia

20374449_1340210869424882_3058854406009125250_n

For første gang på reise med både Bea og Liz. Bea fikk til noen gode løp, dessverre litt uheldig med riv eller for første gang (!) feltfeil opp på stigen. Liz ble kjørt til nærmeste dyrlege for røntgen, heldigvis ikke noe farlig.

Nordisk mesterskap 2017 

Ingen god oppladning for oss da Bea skadet seg (brannsår på begge forlabbene) en uke før første konkurransedag i mesterskapet. Følelsen av å konkurrere med Bea på dette mesterskapet minnet meg om en krig, hvor jeg var så heldig å styre og stå bak den største kanonen.

Liz derimot var i sitt ess. Gjennomførte alle løpene feilfritt og ble hele 0,3 sekunder bak pallplass ❤ En kjip plassering, men en utrolig stor prestasjon som Norges beste small-hund.

Det kan ikke legges skjul på at vi har hatt en helt fantastisk vår-sesong! Hundene har vært i storform og for tiden forbereder oss til årets største begivenhet: VM i Tsjekkia 

 

 

Første uttaksstevne 2017

Ukene flyr avgårde. Prioriteringen den siste tiden har vært skolen, bachelor og eksamen. Viktige forutsetninger for videre i livet og derfor har dette gått foran agility. Heldigvis er jeg nå tilbake, for nå har jeg sommerferie!

Midt oppe i alt med bachelor og eksamen har jeg prøvd å fokusere på det kommenede uttaksstevnet og prøvd å forberede hundene mine så godt det lot seg gjøre. Vi har i løpet av den siste måneden hatt våre faste treninger, men ikke fått fokusert på momenter jeg ønsket vi kunne.

Våre forutsetninger før første uttaksstevne var derfor ikke de beste, derfor var forventningene mine heller ikke høye.

Heldigvis viste det seg at helgen ble fenomenal!

Liz 

Liz viste seg fra sin beste side. Denne helgen hadde hun motivasjonen på topp og utrolig engasjerende i sin prestasjon på banen! Det ga uttelling med hele tre av fire feilfrie løp – med pallplass 🙂 Vi var tette i toppen på tid, men utrolig nok var ikke Liz langt unna de beste tidene. Det er jeg stolt av med en alder på 8 år. Vi må faktisk ikke glemme at Liz er med for å kjempe i sitt 7. landslagsuttak 🙂 Bare det er jeg stolt av! Liz klarte i løpet av helgen å oppfylle landslagets krav om minimum 2 + 1 (ag + hopp) gjennomført med poeng. Så videre til neste uttak kan vi kun forbedre oss med mer poeng 🙂

Bea 

Jeg kan ikke tro hvor fantastisk Bea var denne helgen! Hun var en perfekt hund både i og rundt banen. Vi klarte å gjennomføre tre av fire løp feilfritt, det må nesten være rekord? Iallefall fikk vi poeng i alle gjennomførte løp, to hopp og et agility. Det betyr at vi mangler et gjennomført agilityløp med poeng for å være med i beregningen av landslaget. Heldigvis er vi ikke alene om å mangle dette kravet, for det har seg nemlig slik at INGEN i large har klart kravet enda – så våre 300 poeng gir oss et godt forsprang på over 100 poeng mellom oss og neste på lista. FOR BEA LEDER!

Listene ser slik ut før siste uttaksstevne i Trondheim:

Skjermbilde 2017-05-29 kl. 12.50.34Skjermbilde 2017-05-29 kl. 12.52.38

Mentalt for min egen del har dette vært en god helg. Agilityløpet til Bea på lørdagen var ikke bra. Hun unngikk de fleste kriteriene og jeg måtte ta meg skikkelig sammen for å ikke ta hun tilbake på felt. Frivillig disk i et uttak er skikkelig kjipt. Jeg måtte også akseptere at agility ikke alltid kan se bra ut, for det samme agilityløpet nevnt ovenfor var ikke pent, men jeg fortsatte å kjempe slik at vi fikk poeng! Klapp på skulderen til Silje 🙂 

Nå er det bare viktig å nullstille seg før avreise til Trondheim. Med to hunder som ligger godt an til mesterskap er det viktig å ikke fokusere for mye på resultat, men på gjennomføring. Ingenting kommer av seg selv, og en må fortsette å kjempe helt til siste slutt. Det skal iallefall vi!

Påsken 2017: del 1

Påskeferien startet med et fantastisk kurs i Kongsvingerhallen!

Jeg, Bea & Windy var på kurs med Petr Pupik og Jan Egil Eide. Jeg fordelte hundene på hver sin instruktør og det føltes trygt å la Windy få gå på gruppe med Jan Egil, mens Bea fikk trene på utfordringene fra VM-dommeren.

Både jeg og Bea fikk utfordret oss med Petr. Begge dager hadde han 40 hindersbane, med mål om å komme igjen de 20 første hindrene på første runde, deretter de siste 20 og tilslutt alle 40! Jeg liker instruktører som presser meg og det var gøy å se at Bea også kunne bli sliten. Det må ha vært første gang! 🙂

En ting som er sikkert er at vi må få mye bedre vippe! Derfor er Bea blitt inkludert i Windy sin vippetrening 🙂 For Petr hadde stort sett ALLTID vinkel ut av vippa, gjerne med sideveis avstand.

Windy viste seg fra sin beste side! Hun fikk teste ut mer fart i hoppehøyde på 50 cm og taklet dette veldig bra. Jeg er fornøyd med å få se hun mestre denne hoppehøyden i så stor fart, ettersom vi kun har trent hoppteknikk statisk. Windy kan enda ikke hjulet eller mønet, så vi måtte dele opp banene fra helgen. Vi utfordret oss selv til å utføre mange ulike løsninger for å kunne få max ut av treningen. Vi fikk muligheten til å prøve mange teknikker på slike momenter og det gleder meg å se at Windy viser forståelse for det meste 🙂 Ekstra gøy å se at grunntreningen vi har gjort får sin blomstring.

Windy fikk forespørsel om å få være demohund for Mona Grefenstein sitt foredrag om Running Contacts. Jeg syntes det var hyggelig å bli spurt for å kunne vise innlæringsmetoden. Mona bekreftet at Windy er en smart hund og så ikke vårt mål om å debutere i Dania Cup som urealistisk. Vi fikk tips til videre trening og la planen for hvordan vi skulle komme helt i mål 🙂

Etter påskekurset fortsatte det med uoffisielle konkurranser og mer trening i Kongsvinger. Vi tok valget om å reise over til Sverige og Gåsahoppet, noe som ga sin fortjeneste!

 

 

Crufts 2017

For en helt unik og spesiell opplevelse! 

Jeg var spent på hvordan Bea kom til å reagere på den lange reisen med fly, ferje og leiebil. Dette ville bli Bea sin første flytur, og med flyvetid på nesten 2 timer regnet jeg med at det ville gå bra.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg stresset over flyturen, for Bea var helt rolig og det hjalp meg med mitt stress. Menneskene som møtte oss på Gardemoen for å ta i mot hunden gjorde meg rolig med all deres kunnskap om hvordan hundene ble håndtert og fraktet under reisen. Vi fikk følge hundene neeesten hele veien. Det ble en liten tåre da jeg så at Bea ble behandlet så godt ute på flystripa.

Det kom en tåre til da jeg møtte Bea i Brussel når flyturen var over. Hun peste litt, men det ga seg med godbiter og litt kos. Det å få hundene inn i Brussel som en lek! De sjekket kun pass, men ikke chip. Tolleren forsvarte dette med at vi var fra Norge og hadde allerede strenge regler når det gjaldt å reise med hund. Jeg ble overrasket, men dette kunne ha vært et engangstilfelle.

Deretter bar det avgårde for å finne leiebilen, som skulle ta oss videre til Frankrike med ferje over til England. Vi fikk en fin og stor leiebil av Hertz. Det måtte litt struktur for å få plass til våre to store bur, men løsningen ble perfekt til slutt.

På litt over to timer var vi fremme ved ferjekaia og fikk reise med en tidligere ferje. Tommel opp for DFDS! Kontrollen for å komme ombord var veldig streng. Vi måtte igjennom flere «stasjoner» som sjekket vårt pass, samt hundene sine pass – med ormekur, chip og rabies. Jeg følte en trygghet i dette ettersom det å få innpass til Brussel var såpass «lett».

Da vi kom frem til England kom sjåførens frykt med venstrekjøring. Vi tok selvfølgelig feil retning i en stor rundkjøring, som gjorde at vi kom på «feil» side av London. Det ba på mye kø og hundene befant seg rolig de 4 timene det tok å kjøre. Det ble ganske så komisk at supporterne og medlemmene av Bea sin «fanklubb» kom kun en halvtime etter oss, som reiste fra Norge 16 timer etter oss.. 

På fredagen fikk hundene hviledag. Vi fant en park hvor de fikk kose seg og løpe, før resten av dagen ble brukt på hotellet. Vi jentene tok en tur bort på messa: The NEC for å finne svar på alt vi lurte på før den store konkurransedagen. Engelskmennene er så utrolig informasjonsrike og selvom ikke alle kunne gi oss svar på det vi lurte på, var de i det miste hyggelige! Et stort pluss, som vi nordmenn kan ta med oss videre 🙂

Lørdagen startet tidlig! Vi måtte være i hallen til 09.00 og beregnet en time til inngang. Vi fant Bea sin plass med engang og av vår kontakt fikk vi utdelt banene for dagen. Jeg fikk både hopp – og agilitybanen med en gang. Jeg valgte å kun se på hoppbanen først, siden dette ville være første start!

Banen var fin, jeg pugget banen mye før breefing – for vi fikk kun 3-4 min på dette. Jeg var spent og Bea var helt rolig! Før breefing varmet jeg opp Bea på oppvarmingshindrene på underlaget – hun satt bra på underlaget!

Bea var så rolig inn til start at hun ikke trengte å ha på grime, det er jammen ikke ofte! På de første hindrene hadde vi ikke helt kontakt, men etter den første tunellen spilte vi på lag 🙂 Det å få et riv, gjør meg ingenting. Vi skulle selvfølgelig vært feilfrie, men det at Bea river på et hinder som har ulik utforming enn hoppehindre vi har her hjemme er helt greit. Det er mange som har spurt meg om hvordan underlaget var, og det var helt supert å løpe på! Agility-kontakten min fortalte at de nettopp hadde fått nytt underlaget av typen Jutta-gras, som er det samme som har blitt brukt på VM. Tommel opp!

17191270_10208885843118465_1921849867239354439_n

Det var mange feilfrie og Bea ramlet langt ned på resultatlisten. Vi fikk en god pause mellom løpene våre og Bea klarte å slappe av i flyburet sitt mellom slagene 🙂

Vi hadde også tidlig start i agilityløpet. Denne banen var litt mer utfordrende og jeg slet med å huske den og hvor ofte skjer det at jeg glemmer banen? ALDRI! Men selvfølgelig må det skje foran 6000 mennesker med livesending og tv-dekning. Huff, vi reddet oss godt inn men tapte nok litt tid..


Til denne starten brukte jeg grima da Bea begynte å stresse og slik som i det første løpet var de første hindrene ikke helt optimale. Etter hinder 4 fikk vi samarbeidet på gli og løp reisen av banen feilfritt – såvidt! FOR en følelse ❤ Da jeg kom i mål og fikk oppleve at Bea var feilfri hadde det vært gøy å komme topp 10, og det gjorde vi med en fin 8. plass.


Da var det bare å krysse fingrene for å håpe på at vi fikk en finalebillett!

Det klarte vi akkurat!

Vi ble den siste ekvipasjen som kom til finalen, nr. 16 – først i finalen. Jeg var i lykkerus av å få finalebanen i hånden av agility-kontakten vår ❤

Banen ba på korte og lange avstander, typisk for engelsk agility hvor de har et sprik på 4 til 9 meter mellom hindrene.

Inn til start før finalen var Bea rolig og gikk igjen inn på banen uten grime. Hurra! En stor seier i seg selv 🙂 Jeg bestemte meg for å gi alt! Banen hadde både oxer, lengde og mur – som for Bea er vanskelige hindre å satse riktig på ved høyde 65. Det å hoppe på 65 cm er noe vi veldig sjeldent gjør her hjemme i Norge, men vi la ned god trening med hoppteknikk før vi reiste. Jeg krysset fingrene for at vår trening før vi reiste ville være godt for noe!

VI VAR FEILFRIE OG FIKK EN 5. PLASS

Jeg er utrolig stolt av hele Bea sin fremtreden! Så trygg og sikker, håndterbar og førbar 🙂 Det er absolutt ikke disse adjektivene som blir brukt mest for å beskrive Bea, men akkurat denne helgen var det akkurat disse ❤

17155528_10208885849438623_6904524085052894284_n

Det er jammen ikke alle som har tre rosetter fra Crufts!

17202688_10208885851998687_696527094283829794_n

Løpene kan sees igjen, og istedenfor å bla igjennom hele Crufts-programmet i hovedringen kan den sees her:

Jeg er så stolt av meg og Bea! Vi har aldri vært med på noe lignende og Bea takler alt på strak arm 🙂 Vi viser at vi faktisk med trening kan komme oss fremover og nå våre videre mål!

Jeg må med dette takke den lille gjengen som var med oss over til England, hele Bea sin egne lille fanflubb, «Bea-Ball Fanklubb». Hele gjengen var så heldige å få gensere sponset av hovedpersonen selv med hjelp fra vår sponsor Canider!

17264428_10208885852278694_5083770757746341303_n

 

Jeg må også dele to situasjonsbilder med dere:

  1. Det er ikke hver dag man ser seg selv på TV!
  2. En av de beste tingene Bea vet om er å ødelegge og dra i papir. Etterhvert som vi hadde kommet oss gjennom banene fikk hun stolt ødelegge de alle sammen!

Jeg kan heller ikke glemme våre fantastiske sponsorer som har hjulpet oss hele veien til Crufts:
❤ Farmen Agility
❤ Canider
❤ Aktiv dyreklinikk

 

 

Keep working

Hvert eneste år brukes en helg av februar på Moelv, i Limtrehallen. Denne gangen fikk alle tre hundene være med, to av de konkurrerende og en som supporter.

For Bea var dette vår siste konkurranse før avreise til England. Det er under en måned til vi setter snuta mot Internasjonal agility-klasse på Crufts. Derfor kan jeg ikke si at Bea har deltatt på offisiell konkurranse, men vår helt egne «treningskonkurranse». Mål nr. 1 for helgen var å holde våre kriterier på feltene.

I løpet av helgen fikk vi til masse fin trening og jeg vil kunne si at vi er godt i rute til England. Videre blir fokuset på hoppteknikk og 65 cm! For etter mail fra arrangøren blir dette hoppehøyden.

Liz var i slaget, igjen! Den lille superhelten overrasker meg med resultater jeg ikke forventer. På lørdagen tro hun i havn to pallplasser blandt de beste tidene 🙂 Slike små øyeblikk gleder hjertet mitt! Søndagen derimot ble med motsatt resultater. I det første agilityløpet kom vi ikke skikkelig igang pga dårlig oppvarming, og løpet viste sin helhet med dette. Første feltfeil for sesongen så dagslys. I hoppløpet disket jeg oss selv, for Liz ble hengende fast i en port på slalomen og jeg kan jo ikke risikere at noe skjer med lille musa.

16722604_1172481192864518_7599270278224168930_o

Vi snakkes!

Silje

Sesongstart 2017

Boom! Årets sesong er igang. Jeg har mange fine arrangementer og hendelser å se frem til i løpet av den kommende sesongen.

Jeg tror det var deilig å komme i gang med sesongen for både hunder og førere, for jeg merket at spenningsnivået vår på topp: iallefall i vårt agility-team.

15977252_1142183315894306_8170319123693370211_n

Liz tok store-slem i helgen! Hun viste seg fra sin beste side, med masse fart og iver. For en så liten motivert sjel er det lenge siden jeg har sett ❤ Det varmer hjertet mitt å se Liz fortsatt glede seg over vårt samarbeid i ringen. Vi fikk 3 x 1. plass og en 2. plass i løpet av helgen!

Bea derimot fikk med seg en god trenings-konkurranse!

Da jeg og Bea gikk inn til første start på lørdagen var vi begge litt «heite». Det var ingen overraskelse at det løpet endte i disk og korrigering av felt. Helt greit og absolutt den beste treningen vi kunne få.

Dommerene i helgen bød ikke på de letteste banene og jeg ble gira av at vi ble «satt på prøve» så tidlig av sesongen!

I hopp-løpene våre kjørte vi på 100% og ingenting ble overlatt til tilfeldighetene, uheldigvis var vi på feil side av tilfeldighetene denne helgen. Jeg & Bea fikk til mange gode momenter og «nailet» flere vanskelige situasjoner, ikke minst snakk om slalom-innganger!

I søndagens agilityløp ble alle felt-hindrene gjennomført perfekt og vi fikk en feilfri gjennomføring som ble premiert til 4. plass. Sesongenstarten kunne så absolutt startet verre.

Den viktigste og største seieren jeg & Bea fikk denne helgen var i agilityløpet på søndagen. Da gikk vi nemlig inn i ringen UTEN grime, for første gang på over et helt år! Jeg ble så overlykkelig og stolt at jeg nesten ikke klarte å konsentrere meg ❤

For meg og Bea er våre fremtidige stevner ganske så viktig! Vi må bruke konkurransene til trening, for vi har kun to stevner igjen på norsk jord før vi flyr over til England.

Til helgen blir vi å se på stovner-stevne, både fredagen for blåbær med Windy og lørdagen for «trenings-konkurranse» med Bea.

Hilsen Silje

Årskavalkade 2016

Vi hopper snart inn i et nytt år og det er på tide å oppsummere året som har gått. Året 2016 har gitt meg mange gode minner, lærdom og skuffelser jeg vil ta med meg i min fremtid!

Januar 

Vi avsluttet 2015 med å slippe nyheten om at Windy skulle bli en del av flokken vår, og i den forbindelse reiste vi på tur over til Danmark for å møte verdens søteste lille sjel.

Vi hadde en fin helg i Danmark og hjertes beslutning om å beholde Windy var ikke til å motstå. Denne lille frøkna skulle flytte til oss!

Februar 

Årets første stevne stod for tur, Moelven-stevnet. Det er alltid spennende ved årets første stevne i tanke på hvordan hundene vil oppføre seg med en så lang stevnepause. For vår del var dette absolutt en fordel. Et av målene for 2016 ble oppfylt da Bea ble hoppchampion!

Det var absolutt ikke et perfekt løp, men et feilfritt løp som holdt til en championat-tittel.

I februar var endelig ventetiden over for å få Windy hjem! Perioden ble med mange inntrykk og nye opplevelser for den nye jenta. Vi startet på valpekurs for sosialiseringen sin skyld.

Vi ble endelig et lite firkløver!

_DSC7028

Mars

I begynnelsen av mars stod Drammen hundefestival for tur! Liz var i slaget og fikk flere topp-plasseringer.

12794856_1540574149576755_8574564798917200157_o

Windy fikk være med på sitt første stevne og vi tok sosialiseringen til et nytt nivå ved å introdusere hun for hovedstaden med buss, trikk og tbane.

I slutten av mars reiste vi til Sverige og deltok på Gåsahoppet, der begge hundene kvalifiserte seg til finalen!

April 

Årets første uttaksstevne stod for tur og jeg skulle for første gang stille til uttaket med begge mine konkurransehunder! Vi hadde både stang inn og ut i løpet av denne helgen på Tromøya men var overrasket over resultatene og poengene vi fikk tatt med oss.

Mai 

Denne måneden hadde jeg eksamen til langt over hodet, men ville med mitt høyeste ønske også klare å prestere på det siste uttaksstevnet for året.

Bea røk tidlig ut av kampen om å få en plass på landslaget, sammenlagt endte vi på 11. plass i uttaket. Kun en liten plass fra å få være med i troppen til Nordisk mesterskap på hjemmebane. Vi tok sorgen med et smil, realiteten var at vi trengte mye mer erfaring og dette fikk vi ved å delta på uttaket.

Liz derimot viser å være best når det gjelder. Vi leverte flere stabile og gode løp, som fikk sitt resultat! Liz klarte å få enda en plass på landslaget for femte gang.

13305111_952004101578896_5285225832490981115_o

Jeg og Bea en tur til Oslo hundeshow i mellom all lesingen til eksamen og jammen vant vi ikke hele finalen!

Juni 

I juni stod NM for tur! Målet mitt i år var å få en pallplassering med Liz, mens Bea hadde jeg ikke store forhåpninger til i tanke på uttakssesongen. For første gang stilte jeg til start med både Bea og Liz i norgesmesterskapet og for meg som fører av disse to hundene følte jeg et stort ansvar.

Overraskelsen ble stor da både Liz OG Bea nådde pallen. Bea som norgesmester og Liz med sølv. Denne opplevelsen er brent fast på netthinna og vil alltid være med meg.

Denne opplevelsen er jeg utrolig stolt av, både hundene mine og meg selv. Mandagen etter NM hadde jeg min største eksamen for året. Så for min mentalitet og i tanke på NM´s resultater er jeg stolt av hvordan jeg klarte å strukturere mine egne tanker.

Helgen etter NM feiret vi de gode resultater med en hyttetur som endte i fiasko! Norgesmesteren ble skadet..

Vi fikk heldigvis oss en liten kort skogstur med sokketrollet.

DSC_0189

Juli 

Store deler av sommerferien ble tilbrakt i Danmark og Sverige på DaniaCup og HulaHopp. to fine uker med masse sol og sommer. Vi fikk med oss mange fine resultater og Liz overrasket meg å var i storform. Hun dro i land flere fine løp som ble premiert med pallplasser.

På vår rundtur i Danmark og Sverige fikk vi til en trening i Halmstad hundearena og Windy fikk leke agility

August 

Nordisk mesterskap på hjemmebane og jeg & Liz var klare for kamp! Uheldigvis hadde vi stang ut denne helgen, og fikk med oss en del små feil (som vi sjeldent pleier å ha). Jeg var litt skuffet etter dette mesterskapet, men stolt av at laget vårt klarte å kapre en 3. plass.

13880163_1001454073300565_3292878200585703970_n

September

I overgangen fra august til september var en usikker og spennende tid. Liz trakk et par tenner og ble uventet skadet i skogen. Den dårligste oppkjøringen vi kunne fått til årets største arrangement: VM i Spania.

Resten av måneden ble en stille og rolig periode for Liz. Vi tok tiden til hjelp og krysset fingrene for at hun ville raskt bli frisk.

Liz ble heldigvis etter noen uker frisk og vi fikk klarsignal for å kunne reise til Spania for å representere Norge i VM. Hvordan Liz ville reagere og være i ringen viste ingen, så i tanke på våre forutsetninger for oppkjøringen til VM er jeg stolt av det vi klarte å få til. Vi fikk noen små-feil her og der, men vi fikk en god plassering med laget og Liz viste en glede og et engasjement jeg sjelden har sett!!

14435235_1771985586413358_8147081156018841049_o

14470460_1392675520761424_4492454454471949093_n

Oktober

Første helgen i oktober arrangerte Norsk Kennel Klubb Ungdom Norgesmesterskap og komisk nok fikk hundene akkurat samme plassering som i det ordinære Norgesmesterskapet.

14481942_1043534212425884_4382253336120190368_o

Vi deltok på Norwegian Open uten de store resultatene og var sliten etter en hektisk høst, både Bea, Liz og jeg presterte ikke på det nivået vi burde i et så stort selskap.

Derimot fikk Windy mer oppmerksomhet og trening, hun fikk delta på sin første FitDog-camp og vi begynte å kvalitetssikre handlingsteknikker.

November & desember 

November startet med at Windy fylte 1 år! Hun ble myndig til å kunne delta på blåbærstevner og vi fikk noen fine stevne-erfaringer. Hun fikk til og med sin første seier og lille rosett ❤

15591270_1119650411480930_9104952686946334422_o

Vi hadde også årets siste stevne på Dogs4all med begge hundene og både Bea og Liz var perfekte! Bea fikk seier i agility og den største belønningen var hennes perfekte felt!

15073312_1090975334348438_8268105436603803015_n

Året 2016 har vært fantastisk! Flokken min viser seg å bestå av flere små stjerner som jeg er så uendelig stolt av. De presterer på et nivå som er vanskelig å kjenne seg igjen i og jeg klyper meg i armen for å tro at jeg ikke drømmer. Årets beste høydepunkt får bli NM, etterfulgt av at Liz sin stabilitet som deltager i landslagstroppen for sin 5. gang!

Neste år blir spennende! Jeg vil få tre konkurrerende hunder og er klar til å ta fatt på alle nye utfordringer som måtte komme. 

Til neste år har jeg en stor hemmelighet og nyhet som jeg gleder meg til å presentere for dere!

Blåbærhunden Windy

Blåbærkonkurranse er en uoffisiell konkurranse hvor hunder over 1 år, og klasse 1  hunder uten napp kan få delta. Blåbærklassen kan bestå av enkle hopp og tunell. Hoppehøyden for den enkelte størrelsene kan være 10 cm for small-hunder, 20 cm for medium-hunder og 30 cm for large-hunder.

Legg merke til at jeg skriver kan, for i bakgrunn til disse blåbærkonkurransene er det ingen retningslinjer eller regler fra NKK. Hele fenomenet om blåbærkonkurranser er vell hentet med inspirasjon fra Sverige. I deres «policy för agilitytävlingar» finner man dette:

Inofficiell tävling och blåbärsklass
Agility är en sport som har stor påverkan på en ung hunds växande kropp. Att påbörja hinderträning för tidigt kan vara skadligt. Svenska Agilityklubben rekommenderar därför starkt att så kallade blåbärsklasser ska ha en åldersgräns på minst 15 månader, och att sådana klasser endast ska innehålla låga hopphinder och tunnlar, slalom och balanshinder får inte förekomma. Inofficiella tävlingar som mer liknar officiella tävlingsklasser ska följa regler för officiellt tävlande även beträffande åldersgräns för deltagande. Hentet fra: http://agilityklubben.se/wp-content/uploads/2016/10/Policy-för-agilitytävlingar.docx.pdf

Blåbærfenomenet er relativt nytt for norsk agility og med bakgrunn for dette har de enkelte arrangørene for blåbærkonkurranser funnet reglene selv. På bakgrunn av det vi finner i svenskens «policy för agilitytävlingar» er reglene annerledes enn det vi opplever her i Norge, ved blant annet aldersgrensen.

Windy er nå 13 måneder og fått muligheten til å delta på et par blåbærkonkurranser. Vi har også vært så heldig at være private treningsgrupper har arrangert blåbærløp til årets juleavslutninger.

Jeg tok valget om å la Windy få være med på sin første blåbærkonkurranse da hun var akkurat 1 år. Bakgrunn for valget var å forberede hun på konkurransemiljøet og vår fremtidige startrutine. På de uoffisielle konkurransene vi nå har fått delta på, har dette vært vårt hovedmål. Windy har vært litt skeptisk til nye og stressende miljøer, så det å la hun få muligheten til å få smake hvordan en stevnesituasjon vil forgå før hun skal debutere så jeg som en gylden mulighet.

Nå viser det seg at Windy har taklet alt på strak arm! Hennes første blåbærkonkurranse var på et nytt sted, og ved første steg inn i hallen dempet hun seg litt, men med lek og kontakt vokste selvtilliten hennes. Etter dette har Windy vært trygg inn til alle våre blåbærstarter. På bakgrunn av dette har både jeg og Windy fått kjenne på følelsen om hvordan det vil bli da vi en gang i fremtiden vil sette vår fot inn på en offisiell konkurranse.

Jeg ville ikke vært foruten Windy sine blåbærløp. Vi har vokst sammen, og blitt kjent med hverandre i en konkurransesituasjon. Hun er nå 13 måneder og tiden fremover skal vi bruke på å bygge mer kjernemusklatur i ryggen, og deretter begynne å trene mer strukturert hoppteknikk.

Nå har vi juleferie og skal ta en velfortjent pause fra agility, helt til over nyttår!

 

Agility World Championship 2016

Hei!

Jeg syntes det er vanskelig å starte denne posten, nemlig fordi jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

VM er en opplevelse med så mange minner og emosjonelle hendelser at det nesten er vanskelig å få det ned med tastaturet.

Jeg kan jo starte med å si at forberedelsene før dette års VM var ikke den beste. Det at Liz ble skadet kun noen uker før avreise var ikke lett for min mentalitet. Jeg gikk hele tiden på tå for å se etter feil, eller vondter hos Liz – selvom både vår massør og kiropraktor konstaterte at Liz var frisk! 

På den offisielle treningen var Liz i fyr og flamme, så mye motivasjon og glede. Det kokte litt over, ettersom dette er en stressende situasjon men Liz taklet det bra. Det viktigste for meg var å få en god-følelse og se at Liz var seg selv.

14435235_1771985586413358_8147081156018841049_o
@Joakim Persson

De to første løpene til meg og Liz var skikkelig bra og perfekte! Disse to løpene var lagløp og som en lagdeltaker er man avhengig av andre. Det første løpet var Liz eneste feilfri, så laget vårt var tidlig ute av en sammenlagt-tittel. På agility-lagløpet, som hadde en vanskelig bane, viste alle de norske small-hundene hva vi var gode for: ALLE løp feilfritt 🙂 Agility-lagløpet i seg selv endte med 6. plass i rangeringen!

I de individuelle løpene våre var målet å gi bånn gass – tørre å satse! Dette gjorde vi, men med denne instillingen blir marginene små. Derfor ble det to disk.

I de to første lagløpene var Liz alltid ved min side og fulgte meg tett hele tiden – som om vi var i rutine og trening. I de to individuelle løpene hvor vi satset litt mer merket jeg at Liz ble litt tøffere. Om vi kanskje hadde vært i 100% trening og toppform ville kanskje forutsetningene vært annerledes, men det får vi ikke gjort noe med.

Det føles rart å ikke kunne være best mulig rustet for verdensmesterskapet, men prioriteringen vår var at Liz ble frisk. 

14470460_1392675520761424_4492454454471949093_n
@Yasuhiro Ohori 

Til tross for forutsetningene er jeg stolt av prestasjonene våre. Vi er ute av konkurranse – og treningsform, og det vil være feil å legge lista og prestasjonene til et nivå vi ikke er på.

Vi leverte et VM på de forutsetningene vi kunne – vi gjorde vårt beste, ga alt og gjerne litt til i hvert løp ❤

I forhold til vår VM-deby for noen år tilbake er det en seier i seg selv å kunne gå på gressmatta med en glede og motivasjon. For de av dere som kjenner oss og som husker opplevelsen vi hadde i VM 2012, vet hva jeg snakker om.

Vi har vært så heldige å få representere Norge i VM hele fire ganger, og har fortsatt Norges beste small-plassering individuelt sammenlagt, det siste årene ❤

Bildene i innlegget passer perfekt! På det første bilde kan en se hvor mye både jeg og Liz koser oss, vi begge smiler ❤ Det siste bildet er tatt på avslutningsseremonien og viser tydelig to slitne jenter.