2012, snart 2013!

Hei!

Nå er vi kommet til den siste dagen i hele 2012. Året som har gått har bydd på mye spennende og utfordrende ting, men samtidig har jeg og Liz oppnådd resultater og mesterskap man aldri skulle trodd!

Da jeg på min konfirmasjon i mai 2009 satt med en liten klump av en sheltie i fanget, viste jeg ikke hva hun hadde å by på. Et av mine store mål helt siden jeg var med et agilitykurs, tidlig i 2006 har vært å kunne representere Norge i et mesterskap. Mesterskap er mesterskap tenkte jeg i fjor, da vi kvalifiserte oss til Nordisk mesterskap i Finland. Vi nådde vårt mål. Dette året var da året som kunne toppe fjoråret – som det gjorde. Når du da blir tatt ut til å representere Norge i både VM og Nordisk, så er ikke et mesterskap, kun et mesterskap. VM er det største av alt! Før vi fikk prøve oss i VM, ble det en forsmak i EO. Vi fikk smake på nivået og sjekket ut utrolige gode ekvipasjer.

486479_10151297196494418_1237045760_n

Det å være Silje & Liz i et så stort sammenheng, føles ut som vi er veldig små – og det er vi. I EO fikk vi plassert oss som de beste norske og vi fikk utvidet vår horisont bland «agility-venner». Det å bli lagt merke til i EO og i tillegg da bli gjenkjent i VM var veldig morsomt 🙂

555464_10151300638989418_730577350_n

VM var et anspent mesterskap, mer enn de andre vi har vært med på. Det var så mye press om å være best, at man glemte at agility er morsomt fordi det er et samspill mellom hund og fører. Dessverre var det ikke så mye morsomt og samspill i det jeg og Liz gjennomførte i VM. Liz likte ikke å være «alene» nede på gressmatta. Alene menes som uten hunder hun kjenner. Liz er en myk og ikke en mentalt sterk hund – hun sviktet og det gjorde jeg. Hun var ikke seg selv og man så veldig godt at Liz løp agility fordi hun MÅTTE, ikke fordi hun hadde det morsomt. OG det var fryktelig å innse..

Selv om VM føler som kun en stor nedtur, fikk vi en veldig stor erfaring som ingen andre fikk. Vi opplevde mye og ble kjent med masse nye mennesker! Håper virkelig vi får sjansen til å gjøre dette igjen, kanskje være litt mer mentalt forberedt 😀

Missforstå meg rett, det var fantastisk å være der nede!

75167_516402585054032_681909254_n

Liz blir i mars 4 år og vi har innen den tid vært med på 4 mesterskap. Nordisk i Finland og Norge, EO og VM. Det er mye å oppnå på så kort tid. Det «verste» er at vi har mye mer å gi! Norge er ikke en god nok agilitynasjon om man ser på det hele. Man må bli bedre, selv om man allerede er god nok for Norge. OK, si at du er best i Norge, men i utlandet havner du da under gjennomsnittet av elendighet. Hvis man da tenker på Norge i et nøtteskall, så vil ikke enkelte ekvipasjer gjøre noe med det fordi det handler om å være best, innen for våre landsgrenser.

208030_10151449915584418_1597468463_n

Samtidig som dette året har brakt frem mye for meg og Liz, har Liz måtte krype til korset og dele sin treningspartner med noen andre. I juni ankom det et nytt familiemedlem – Bea. Hjertesukket jeg fikk etter å ha hilst på henne 10. juni og hentet hun hjem etter kun 4 dager. Idag har kun blitt 9 mnd og hun har lært meg så mye siden juni. Jeg har lært mye mer, enn det jeg kunne og vi har utviklet oss sammen. Jeg har aldri hatt en hund som krever så mye og hund jeg har lært så mye av. Bea har mye å lære og året som kommer blir nok spennende!

292557_10151651444045322_1412233006_n

Idag ville jeg aldri byttet ut hundene mine. De er perfekte, for meg. Vi har blitt en liten flokk, i blant den store flokken. Vi har innmari mye å gi det neste året og er klare for å ta utfordringene på strak arm!

– Silje, Bea & Liz

GODT NYTT ÅR TIL ALLE AGILITYVENNER!

Reklamer

Agility World Championship 2012 in Liberec!

Hei. Endelig den store oppdateringen! Har sittet igjen med mange tanker som måtte sorteres og det har tatt litt tid..

Det å dra ned til Tsjekkia var en kjempe stor inspirasjonskilde til å trene hund, både for den lille og store hunden. Hundene og ikke minst menneskene som konkurrerer i toppen av VM er utrolig gode. Det er ikke kun hundene som trenger å være gode, men menneskene må faktisk være i god form. Veldig deilig å se andre mennesker med lange bein 🙂 Reisen med fly og ikke minst leiebil gikk veldig bra. Liz var flink og vi merket hun ikke på flyet engang!

I løpet av turen ble det mange blandede føleleser, det var mange meninger om hva som var rett og galt. Det viktigste var å kjøre på det du selv var komfortabel med!

Vi gikk 4 løp der nede, 2 av de er jeg fornøyde med. Det er selvfølgelig lagløpene! Da var hun virkelig med og brydde seg ikke noe om alle supporterne og lyden som var rundt, som hun gjorde i de individuelle løpene. Hun hadde hunder rundt seg som hun kjente og var ikke berørt i det hele tatt i lagløpene, men med en gang hun måtte stå på egne bein ble det for mye. I det første ind. løpet hadde vi ganske så sein start, jeg tok hun ut alt for tidlig og hun virket daff til start. Jeg måtte presse hun rundt hele banen og det var virkelig ikke morsomt. Vi fikk en vegring pga jeg ikke hadde nok is i magen ved et mottak, men det er liksom helt ok 🙂 Vi kom igjennom! I det andre ind. løpet gikk det enda verre. Jeg hadde til og med fått snille – Stine til å være med å varme opp (for at hun ikke skulle føle seg alene). Hun var veldig klar til å gå agility da hun ankom den grønne matta, men uheldigvis hadde vi to hunder som disket foran oss.. Dette ble hun ekstra dempet av!

Erfaringer som dette er det vi trenger å ta med oss videre. Eneste er at det er veldig sjelden vi får trent på akkurat den situasjonen igjen – det å være «alene» uten kjente hunder og med trykk rundt ringen. Liz er ung og trenger erfaring, verre er det ikke.

Alt i alt er jeg fornøyd. Vi gjennomførte alle løp og vi hadde muligheter vi kunne disket på. Banene var greie og jeg vil tro at det ikke var høy diskprosent (ikke liten iallefall). Beste av alt var at jeg ikke var nervøs når jeg skulle inn i ringen! Jeg var så innstilt på å gjøre det jeg skulle at jeg glemte helt det å være nervøs. Da jeg satt på tribunen og heiet på de andre norske, var jeg helt nervevrak..

Her er film ifra alle løpene våre:

For oss fra Norge var Tsjekkia et veldig billig land, vi fikk veldig mye for en billig penge. Det ble mye shopping, men jeg tror ikke lommeboka og alle hundetingene lider av det!

Jeg var så heldig å få ønsket mitt oppfylt om å ha med meg Maud nedover og det var kjempe gøy! Deilig å ha en som skjønner deg, i en så stresset situasjon. Takk Maud, for en herlig tur 😀

I helgen er det bare å forberede seg på noe like bra, nemlig Norwegian Open! Gud, jeg gleder meg 🙂

– Silje

Get – set – GOOO

Ågud, det er faktisk under 2 dager til vi reiser!

Vi reiser tidlig onsdags morgen og jeg er faktisk veldig glad for at jeg skal instruere de siste timene før jeg legger meg på tirsdagen. Da får jeg liksom tankene over på noe helt annet, når resten av dagen har sikkert gått til pakking.

I helgen dro vi innom Askim og fikk med oss litt selvtillit. Liz gikk 4 løp, med de 4 beste tidene og ingen feltfeil. Ble et lite riv på agilityløpet, men med et veldig bra stigefelt (med tunell under nedgang og vinkel ut av feltet) ER jeg veldig fornøyd 😀

Den siste tiden har vi brukt til å finne ut hva vi faktisk ikke er gode på. Alle har sine ømme punker. Disse har vi jobbet ekstremt mye, og det som var vanskeligst var å finne disse punktene. Testet ut to av de ømme punktene i Askim og treningen vi har lagt bak, ga resultat 🙂 Veldig-veldig morsomt.

Imorgen blir siste innspill og kombinerer det å instruere, med å trene litt vippe før vi drar. Dette er absolutt vårt dårligste hinder på agilitybanen!

Vil si tusen takk for alle lykkeønskninger vi har fått! 😀

Nervene er ikke på plass enda og det å dra ned til Tsjekkia blir spennende og en opplevelse, men tanken på at jeg og Liz skal være så heldige å få stå på verdens største arena for agility gir meg litt sånn røsk..

Vi sees i Tsjekkia, eller på livestream’en!

– Silje & Liz