Keep working

Hvert eneste år brukes en helg av februar på Moelv, i Limtrehallen. Denne gangen fikk alle tre hundene være med, to av de konkurrerende og en som supporter.

For Bea var dette vår siste konkurranse før avreise til England. Det er under en måned til vi setter snuta mot Internasjonal agility-klasse på Crufts. Derfor kan jeg ikke si at Bea har deltatt på offisiell konkurranse, men vår helt egne «treningskonkurranse». Mål nr. 1 for helgen var å holde våre kriterier på feltene.

I løpet av helgen fikk vi til masse fin trening og jeg vil kunne si at vi er godt i rute til England. Videre blir fokuset på hoppteknikk og 65 cm! For etter mail fra arrangøren blir dette hoppehøyden.

Liz var i slaget, igjen! Den lille superhelten overrasker meg med resultater jeg ikke forventer. På lørdagen tro hun i havn to pallplasser blandt de beste tidene 🙂 Slike små øyeblikk gleder hjertet mitt! Søndagen derimot ble med motsatt resultater. I det første agilityløpet kom vi ikke skikkelig igang pga dårlig oppvarming, og løpet viste sin helhet med dette. Første feltfeil for sesongen så dagslys. I hoppløpet disket jeg oss selv, for Liz ble hengende fast i en port på slalomen og jeg kan jo ikke risikere at noe skjer med lille musa.

16722604_1172481192864518_7599270278224168930_o

Vi snakkes!

Silje

Reklamer

Sesongstart 2017

Boom! Årets sesong er igang. Jeg har mange fine arrangementer og hendelser å se frem til i løpet av den kommende sesongen.

Jeg tror det var deilig å komme i gang med sesongen for både hunder og førere, for jeg merket at spenningsnivået vår på topp: iallefall i vårt agility-team.

15977252_1142183315894306_8170319123693370211_n

Liz tok store-slem i helgen! Hun viste seg fra sin beste side, med masse fart og iver. For en så liten motivert sjel er det lenge siden jeg har sett ❤ Det varmer hjertet mitt å se Liz fortsatt glede seg over vårt samarbeid i ringen. Vi fikk 3 x 1. plass og en 2. plass i løpet av helgen!

Bea derimot fikk med seg en god trenings-konkurranse!

Da jeg og Bea gikk inn til første start på lørdagen var vi begge litt «heite». Det var ingen overraskelse at det løpet endte i disk og korrigering av felt. Helt greit og absolutt den beste treningen vi kunne få.

Dommerene i helgen bød ikke på de letteste banene og jeg ble gira av at vi ble «satt på prøve» så tidlig av sesongen!

I hopp-løpene våre kjørte vi på 100% og ingenting ble overlatt til tilfeldighetene, uheldigvis var vi på feil side av tilfeldighetene denne helgen. Jeg & Bea fikk til mange gode momenter og «nailet» flere vanskelige situasjoner, ikke minst snakk om slalom-innganger!

I søndagens agilityløp ble alle felt-hindrene gjennomført perfekt og vi fikk en feilfri gjennomføring som ble premiert til 4. plass. Sesongenstarten kunne så absolutt startet verre.

Den viktigste og største seieren jeg & Bea fikk denne helgen var i agilityløpet på søndagen. Da gikk vi nemlig inn i ringen UTEN grime, for første gang på over et helt år! Jeg ble så overlykkelig og stolt at jeg nesten ikke klarte å konsentrere meg ❤

For meg og Bea er våre fremtidige stevner ganske så viktig! Vi må bruke konkurransene til trening, for vi har kun to stevner igjen på norsk jord før vi flyr over til England.

Til helgen blir vi å se på stovner-stevne, både fredagen for blåbær med Windy og lørdagen for «trenings-konkurranse» med Bea.

Hilsen Silje

Årskavalkade 2016

Vi hopper snart inn i et nytt år og det er på tide å oppsummere året som har gått. Året 2016 har gitt meg mange gode minner, lærdom og skuffelser jeg vil ta med meg i min fremtid!

Januar 

Vi avsluttet 2015 med å slippe nyheten om at Windy skulle bli en del av flokken vår, og i den forbindelse reiste vi på tur over til Danmark for å møte verdens søteste lille sjel.

Vi hadde en fin helg i Danmark og hjertes beslutning om å beholde Windy var ikke til å motstå. Denne lille frøkna skulle flytte til oss!

Februar 

Årets første stevne stod for tur, Moelven-stevnet. Det er alltid spennende ved årets første stevne i tanke på hvordan hundene vil oppføre seg med en så lang stevnepause. For vår del var dette absolutt en fordel. Et av målene for 2016 ble oppfylt da Bea ble hoppchampion!

Det var absolutt ikke et perfekt løp, men et feilfritt løp som holdt til en championat-tittel.

I februar var endelig ventetiden over for å få Windy hjem! Perioden ble med mange inntrykk og nye opplevelser for den nye jenta. Vi startet på valpekurs for sosialiseringen sin skyld.

Vi ble endelig et lite firkløver!

_DSC7028

Mars

I begynnelsen av mars stod Drammen hundefestival for tur! Liz var i slaget og fikk flere topp-plasseringer.

12794856_1540574149576755_8574564798917200157_o

Windy fikk være med på sitt første stevne og vi tok sosialiseringen til et nytt nivå ved å introdusere hun for hovedstaden med buss, trikk og tbane.

I slutten av mars reiste vi til Sverige og deltok på Gåsahoppet, der begge hundene kvalifiserte seg til finalen!

April 

Årets første uttaksstevne stod for tur og jeg skulle for første gang stille til uttaket med begge mine konkurransehunder! Vi hadde både stang inn og ut i løpet av denne helgen på Tromøya men var overrasket over resultatene og poengene vi fikk tatt med oss.

Mai 

Denne måneden hadde jeg eksamen til langt over hodet, men ville med mitt høyeste ønske også klare å prestere på det siste uttaksstevnet for året.

Bea røk tidlig ut av kampen om å få en plass på landslaget, sammenlagt endte vi på 11. plass i uttaket. Kun en liten plass fra å få være med i troppen til Nordisk mesterskap på hjemmebane. Vi tok sorgen med et smil, realiteten var at vi trengte mye mer erfaring og dette fikk vi ved å delta på uttaket.

Liz derimot viser å være best når det gjelder. Vi leverte flere stabile og gode løp, som fikk sitt resultat! Liz klarte å få enda en plass på landslaget for femte gang.

13305111_952004101578896_5285225832490981115_o

Jeg og Bea en tur til Oslo hundeshow i mellom all lesingen til eksamen og jammen vant vi ikke hele finalen!

Juni 

I juni stod NM for tur! Målet mitt i år var å få en pallplassering med Liz, mens Bea hadde jeg ikke store forhåpninger til i tanke på uttakssesongen. For første gang stilte jeg til start med både Bea og Liz i norgesmesterskapet og for meg som fører av disse to hundene følte jeg et stort ansvar.

Overraskelsen ble stor da både Liz OG Bea nådde pallen. Bea som norgesmester og Liz med sølv. Denne opplevelsen er brent fast på netthinna og vil alltid være med meg.

Denne opplevelsen er jeg utrolig stolt av, både hundene mine og meg selv. Mandagen etter NM hadde jeg min største eksamen for året. Så for min mentalitet og i tanke på NM´s resultater er jeg stolt av hvordan jeg klarte å strukturere mine egne tanker.

Helgen etter NM feiret vi de gode resultater med en hyttetur som endte i fiasko! Norgesmesteren ble skadet..

Vi fikk heldigvis oss en liten kort skogstur med sokketrollet.

DSC_0189

Juli 

Store deler av sommerferien ble tilbrakt i Danmark og Sverige på DaniaCup og HulaHopp. to fine uker med masse sol og sommer. Vi fikk med oss mange fine resultater og Liz overrasket meg å var i storform. Hun dro i land flere fine løp som ble premiert med pallplasser.

På vår rundtur i Danmark og Sverige fikk vi til en trening i Halmstad hundearena og Windy fikk leke agility

August 

Nordisk mesterskap på hjemmebane og jeg & Liz var klare for kamp! Uheldigvis hadde vi stang ut denne helgen, og fikk med oss en del små feil (som vi sjeldent pleier å ha). Jeg var litt skuffet etter dette mesterskapet, men stolt av at laget vårt klarte å kapre en 3. plass.

13880163_1001454073300565_3292878200585703970_n

September

I overgangen fra august til september var en usikker og spennende tid. Liz trakk et par tenner og ble uventet skadet i skogen. Den dårligste oppkjøringen vi kunne fått til årets største arrangement: VM i Spania.

Resten av måneden ble en stille og rolig periode for Liz. Vi tok tiden til hjelp og krysset fingrene for at hun ville raskt bli frisk.

Liz ble heldigvis etter noen uker frisk og vi fikk klarsignal for å kunne reise til Spania for å representere Norge i VM. Hvordan Liz ville reagere og være i ringen viste ingen, så i tanke på våre forutsetninger for oppkjøringen til VM er jeg stolt av det vi klarte å få til. Vi fikk noen små-feil her og der, men vi fikk en god plassering med laget og Liz viste en glede og et engasjement jeg sjelden har sett!!

14435235_1771985586413358_8147081156018841049_o

14470460_1392675520761424_4492454454471949093_n

Oktober

Første helgen i oktober arrangerte Norsk Kennel Klubb Ungdom Norgesmesterskap og komisk nok fikk hundene akkurat samme plassering som i det ordinære Norgesmesterskapet.

14481942_1043534212425884_4382253336120190368_o

Vi deltok på Norwegian Open uten de store resultatene og var sliten etter en hektisk høst, både Bea, Liz og jeg presterte ikke på det nivået vi burde i et så stort selskap.

Derimot fikk Windy mer oppmerksomhet og trening, hun fikk delta på sin første FitDog-camp og vi begynte å kvalitetssikre handlingsteknikker.

November & desember 

November startet med at Windy fylte 1 år! Hun ble myndig til å kunne delta på blåbærstevner og vi fikk noen fine stevne-erfaringer. Hun fikk til og med sin første seier og lille rosett ❤

15591270_1119650411480930_9104952686946334422_o

Vi hadde også årets siste stevne på Dogs4all med begge hundene og både Bea og Liz var perfekte! Bea fikk seier i agility og den største belønningen var hennes perfekte felt!

15073312_1090975334348438_8268105436603803015_n

Året 2016 har vært fantastisk! Flokken min viser seg å bestå av flere små stjerner som jeg er så uendelig stolt av. De presterer på et nivå som er vanskelig å kjenne seg igjen i og jeg klyper meg i armen for å tro at jeg ikke drømmer. Årets beste høydepunkt får bli NM, etterfulgt av at Liz sin stabilitet som deltager i landslagstroppen for sin 5. gang!

Neste år blir spennende! Jeg vil få tre konkurrerende hunder og er klar til å ta fatt på alle nye utfordringer som måtte komme. 

Til neste år har jeg en stor hemmelighet og nyhet som jeg gleder meg til å presentere for dere!

Blåbærhunden Windy

Blåbærkonkurranse er en uoffisiell konkurranse hvor hunder over 1 år, og klasse 1  hunder uten napp kan få delta. Blåbærklassen kan bestå av enkle hopp og tunell. Hoppehøyden for den enkelte størrelsene kan være 10 cm for small-hunder, 20 cm for medium-hunder og 30 cm for large-hunder.

Legg merke til at jeg skriver kan, for i bakgrunn til disse blåbærkonkurransene er det ingen retningslinjer eller regler fra NKK. Hele fenomenet om blåbærkonkurranser er vell hentet med inspirasjon fra Sverige. I deres «policy för agilitytävlingar» finner man dette:

Inofficiell tävling och blåbärsklass
Agility är en sport som har stor påverkan på en ung hunds växande kropp. Att påbörja hinderträning för tidigt kan vara skadligt. Svenska Agilityklubben rekommenderar därför starkt att så kallade blåbärsklasser ska ha en åldersgräns på minst 15 månader, och att sådana klasser endast ska innehålla låga hopphinder och tunnlar, slalom och balanshinder får inte förekomma. Inofficiella tävlingar som mer liknar officiella tävlingsklasser ska följa regler för officiellt tävlande även beträffande åldersgräns för deltagande. Hentet fra: http://agilityklubben.se/wp-content/uploads/2016/10/Policy-för-agilitytävlingar.docx.pdf

Blåbærfenomenet er relativt nytt for norsk agility og med bakgrunn for dette har de enkelte arrangørene for blåbærkonkurranser funnet reglene selv. På bakgrunn av det vi finner i svenskens «policy för agilitytävlingar» er reglene annerledes enn det vi opplever her i Norge, ved blant annet aldersgrensen.

Windy er nå 13 måneder og fått muligheten til å delta på et par blåbærkonkurranser. Vi har også vært så heldig at være private treningsgrupper har arrangert blåbærløp til årets juleavslutninger.

Jeg tok valget om å la Windy få være med på sin første blåbærkonkurranse da hun var akkurat 1 år. Bakgrunn for valget var å forberede hun på konkurransemiljøet og vår fremtidige startrutine. På de uoffisielle konkurransene vi nå har fått delta på, har dette vært vårt hovedmål. Windy har vært litt skeptisk til nye og stressende miljøer, så det å la hun få muligheten til å få smake hvordan en stevnesituasjon vil forgå før hun skal debutere så jeg som en gylden mulighet.

Nå viser det seg at Windy har taklet alt på strak arm! Hennes første blåbærkonkurranse var på et nytt sted, og ved første steg inn i hallen dempet hun seg litt, men med lek og kontakt vokste selvtilliten hennes. Etter dette har Windy vært trygg inn til alle våre blåbærstarter. På bakgrunn av dette har både jeg og Windy fått kjenne på følelsen om hvordan det vil bli da vi en gang i fremtiden vil sette vår fot inn på en offisiell konkurranse.

Jeg ville ikke vært foruten Windy sine blåbærløp. Vi har vokst sammen, og blitt kjent med hverandre i en konkurransesituasjon. Hun er nå 13 måneder og tiden fremover skal vi bruke på å bygge mer kjernemusklatur i ryggen, og deretter begynne å trene mer strukturert hoppteknikk.

Nå har vi juleferie og skal ta en velfortjent pause fra agility, helt til over nyttår!

 

Crufts 2017

Jeg kommer med en stor nyhet til dere!

I mars 2017 skal jeg og Bea få delta på verdens største hundeutstilling, Crufts i England. De fleste tenker på show og utstilling ved arrangementet, men det har seg slik at det også blir avholdt agilityklasser.

En av klassene på Crufts heter International Invitation og i denne agilityklassen er det kun store, internasjonale hunder som får delta. Det er ulikt hvordan land velger å sende representanter til denne klassen, men for Norge er det norgesmesteren som får muligheten.

 

crufts2017-copy-copy

 

Det vil si at jeg og Bea, som eneste norske ekvipasje får muligheten til å løpe agility på verdens største hundeutstilling!

Nå er alt booket av fly, leiebil, hotell og snart ferje! Hele reisen er i boks, og vi er så heldig at vi får med oss en liten fanklubb 🙂

Get ready for Bea-ball Tour 2017! 

 

 

Windy 1 år

I begynnelsen av denne måneden hadde vi et bursdagsbarn i flokken vår, det var ikke hvilket som helt barn heller – det var den lille valpen som endelig fylte 1 år.

Gjerulff White Wild «Windy» Tiger ble født for akkurat et år siden på datoen 9. november, Windy er faktisk førstefødte og resten av kullet ankom rett etter midnatt. Så teknisk sett er det kun Windy som er født 9. november i kullet 🙂

På tidspunktet for et år siden viste vi heller ikke at Windy skulle bli vår. Bekreftelsen på at Windy var blitt vår fikk vi lille julaften, så Windy var fjorårets beste julegave.

Ventetiden var lang og tung før vi kunne få hun hjem, men endelig i februar fikk hun flytte fra Danmark til Norge. Windy er den første kennel Gjerulff hunden på norsk jord 🙂 Fra Windy´ s første øyeblikk i Norge har hun elsket snøen:

View this post on Instagram

Når Dansken kommer til Norge og ser snø 😂

A post shared by WeBeLive Agility 🌟 (@webeliveagility) on

Windy ble tatt godt i mot av resten av gjengen. Bea var overlykkelig som endelig hadde fått en lekekamerat, mens Liz syntes det å få ny valp var helt unødvendig. Windy kom raskt inn i flokken og forstod hvor sin plass var, jeg har hele tiden vært overrasket over hvor flink Bea har vært i oppdragelsen av Windy 🙂

_DSC7028

Oppdragelses-mor Bea og overlegne-bestemor Liz:

Windy begynte på valpekurs med engang hun kom hjem, og dette trengte hun. Ettersom hun var litt eldre enn andre valper da hun kom til oss, var hun blitt knyttet til den flokken hun begynte å komme inn i hos kennelen. Vi meldte oss på valpekurset for sosialiseringens sin skyld.

Vi brukte mye tid på å sosialisere hun i forskjellige miljøer:

På tbanen & på skistevne for barn

Jeg var også veldig spent på hvordan Windy ville reagere på å være med på sitt første stevne, men det var jo ingenting å grue seg til. Hun tok det på strak arm og strålte av selvtillit.

Jeg har nesten glemt at hun har vært så liten jente ❤ 

Fra Windy var 4 måneder og kom til Norge begynte vi å jobbe med triks som videre kunne utvikles til agility via forskjellige ferdigheter ved kroppskontroll.

På et år har Windy fått være med og oppleve masse, hun tar alle nye oppgaver og miljø på strak pote. Hun er en pliktoppfyllende og smart jente, hun bruker hode godt ved trening og viser lite antydninger på stress.

Windy er alt det jeg kunne ønske meg i en team-player. Jo mer vi trener sammen, jo mer samspilte blir vi. Vi bygger opp forståelse sammen, og jobber som et lag.

Under kommer forskjellige treningsfilmer som vi har fått samlet opp:

Gjennom vår trening har jeg har stor fokus på forståelse. Jeg skynder meg sakte fremover, hvilket tempo vi går i er det Windy som bestemmer. Da Windy hadde fylt 10 måneder fikk hun være med på sitt første kurs.

På dette kurset var det mye nytt for Windy, men viktigst var alt det nye hun fikk oppleve. Vi hadde lenge jobbet med mye grunntrening, og begynte nå å sette sammen fler og fler øvelser sammen. Etter denne helgen følte jeg at Windy forstod hva agility var. Alle våre små grunn-elementer kunne nå settes sammen til noe større.

Etter følelsen fra kurset fortsatte vi på bølgen med å sette mer og mer sammen. Et viktig steg i riktig retning var Windy sitt første møte med stigen. Av alle metoder en kan finne for å trene løpende felt valgte jeg å ta utgangspunkt i Mona Grefenstein sin teori. Største grunn til valg av denne teorien er på bakgrunn av mine treningsmuligheter. Med Mona sin teori kunne jeg fint trene felt hjemme i min egen lille stue 🙂 

På dette tidspunktet hadde vi lenge hatt gode treff hjemme i  vår egen stue, og jeg følte Windy var klar for overgangen til nytt miljø og ny planke. Det var hun også: hun gjennomfører med gode og sikre treff ❤

Nå er vi på stedet hvor vi forsetter å kvalitetssikrer alle våre nye momenter, som er videreføring av grunntreningen vår.

Om en liten uke står Windy til start på sin første blåbærstevne. Dette er et stevne for hunder over 1 år og som ikke har napp i klasse 1. Høyden på hindrene er 30 cm og består kun av enkle hopp og tunell. Jeg gleder meg til å ta fatt på å bygge vår første start-rutine.

Jeg blir lamslått av tanken på at jeg ikke har kjent Windy i et år enda, hun er en utrolig kjærlig hund som viser mye glede rundt seg. Enn så lenge har jeg ikke sett Windy sinna, hun er alltid ei glad jente.

Jeg er takknemlig og ikke minst stolt av å kunne få eie Windy. Jeg har ikke angret et sekund på at hun fikk bli en del av vår lille familie ❤ 

 

Agility World Championship 2016

Hei!

Jeg syntes det er vanskelig å starte denne posten, nemlig fordi jeg ikke vet hvor jeg skal starte.

VM er en opplevelse med så mange minner og emosjonelle hendelser at det nesten er vanskelig å få det ned med tastaturet.

Jeg kan jo starte med å si at forberedelsene før dette års VM var ikke den beste. Det at Liz ble skadet kun noen uker før avreise var ikke lett for min mentalitet. Jeg gikk hele tiden på tå for å se etter feil, eller vondter hos Liz – selvom både vår massør og kiropraktor konstaterte at Liz var frisk! 

På den offisielle treningen var Liz i fyr og flamme, så mye motivasjon og glede. Det kokte litt over, ettersom dette er en stressende situasjon men Liz taklet det bra. Det viktigste for meg var å få en god-følelse og se at Liz var seg selv.

14435235_1771985586413358_8147081156018841049_o
@Joakim Persson

De to første løpene til meg og Liz var skikkelig bra og perfekte! Disse to løpene var lagløp og som en lagdeltaker er man avhengig av andre. Det første løpet var Liz eneste feilfri, så laget vårt var tidlig ute av en sammenlagt-tittel. På agility-lagløpet, som hadde en vanskelig bane, viste alle de norske small-hundene hva vi var gode for: ALLE løp feilfritt 🙂 Agility-lagløpet i seg selv endte med 6. plass i rangeringen!

I de individuelle løpene våre var målet å gi bånn gass – tørre å satse! Dette gjorde vi, men med denne instillingen blir marginene små. Derfor ble det to disk.

I de to første lagløpene var Liz alltid ved min side og fulgte meg tett hele tiden – som om vi var i rutine og trening. I de to individuelle løpene hvor vi satset litt mer merket jeg at Liz ble litt tøffere. Om vi kanskje hadde vært i 100% trening og toppform ville kanskje forutsetningene vært annerledes, men det får vi ikke gjort noe med.

Det føles rart å ikke kunne være best mulig rustet for verdensmesterskapet, men prioriteringen vår var at Liz ble frisk. 

14470460_1392675520761424_4492454454471949093_n
@Yasuhiro Ohori 

Til tross for forutsetningene er jeg stolt av prestasjonene våre. Vi er ute av konkurranse – og treningsform, og det vil være feil å legge lista og prestasjonene til et nivå vi ikke er på.

Vi leverte et VM på de forutsetningene vi kunne – vi gjorde vårt beste, ga alt og gjerne litt til i hvert løp ❤

I forhold til vår VM-deby for noen år tilbake er det en seier i seg selv å kunne gå på gressmatta med en glede og motivasjon. For de av dere som kjenner oss og som husker opplevelsen vi hadde i VM 2012, vet hva jeg snakker om.

Vi har vært så heldige å få representere Norge i VM hele fire ganger, og har fortsatt Norges beste small-plassering individuelt sammenlagt, det siste årene ❤

Bildene i innlegget passer perfekt! På det første bilde kan en se hvor mye både jeg og Liz koser oss, vi begge smiler ❤ Det siste bildet er tatt på avslutningsseremonien og viser tydelig to slitne jenter.

 

 

Forberedelser før årets VM 

Hei fra Spania og Zaragoza! 

Vi ankom på mandag til sol og sommer. Reisen gikk veldig bra både for meg og Liz. Både Liz og jeg var rolige under flyturen 🙂 Etter forrige VM-tur hadde vi litt turbulens som jeg reagerte på, derfor hadde jeg en liten klump i magen da vi skulle reise nå. Den forsvant raskt da flyturen var eksemplarisk! 

Igår var vi turister og vandret rundt i VM-byen Zaragoza. Byen har mye historie en kan se på 🙂 

Idag er det viktige forberedelser som står for tur: lakke negler i landslagsfarger, klippe klør og potehår, og sist men ikke minst trening! 

Jeg syntes det har vært bra å komme ned såpass tidlig før VM, både jeg og Liz tror jeg syntes det har vært deilig. Det at vi faktisk er i Spania og på vårt fjerde verdens mesterskap – dagene før har brakt mye tanker på banen. 

Helgen før vi reiste nedover var jeg på menatal-trening med Vappu fra Finland. Vi snakket mye om mål og den ene oppgaven vi fikk var å plassere oss selv på en linje mellom 0 – 10 i forhold til hvor vi var på skalaen om å ha oppnådd vår agility-drøm. 

Jeg plasserte meg mellom 8 og 9 fordi jeg har oppnådd min agility-drøm. Jeg har blitt plassert blant i beste i hele veien! Vappu ville sette igang tankeprosesser hos oss og ville at vi skulle tenke på hva som måtte til for at vi skulle nå denne drømmen. 

Denne oppgaven ble vanskelig for meg, for jeg vet at jeg aldri kan oppnå noe høyere resultat sammen med Liz i VM. Det samme problemet hadde jeg før uttaket også. 

Jeg hadde ingen motivasjon til å gå uttaket fordi jeg viste at jeg ikke kom til å klare noe bedre resultat i VM. Jeg måtte gå mange runder med meg selv – hvorfor går jeg agility? 

Agility handler alt for mye om resultater og prestisje – jeg driver med agility fordi det skal være gøy!! 

Gjennom hele uttaket jobbet vi med motivasjon og glede – at det skulle være gøy. Vi skulle samarbeide, jeg og Liz til å få til det beste vi kunne på grunnlag av glede. 

Dette hjalp oss mye og jeg vil ha den samme innstillingen årets VM. Samtidig skal jeg nyte! Jeg har vært heldig som har fått være med hele tre ganger tidligere – og nå skal jeg stå på startstreken for fjerde gang 🙂 Bare det er en drøm i seg selv! 

Jeg er glad for at jeg har dette synet og vinkling nå – det hjelper meg så mye i prosessen med å mestre sammen med Liz ❤

Så i helgen skal vi prestere det beste vi kan, vi skal skal ha det gøy – og nyte vært sekund av å være her. 

Silje 

Uventet dyrlegebesøk

Etter nordisk har vi hatt to dyrlegebesøk.

Mandagen etter nordisk lå Liz på dyrlege-benken for å sjekke tennene sine – jeg trodde jekslene måtte gå i denne omgang, men det var kun 2 små fortenner som måtte ut. Alt gikk veldig bra og Liz kom seg raskt etter tanntrekken. Dette dyrlegebesøket var nøye planlagt i forhold til VM kun var 5 uker unna.

Liz fikk treningsfri og pause i en uke – før vi skulle begynne å gjøre oss klare til vårt neste mesterskap.

Fredag 26. august gikk jeg tur med hundene i skogen etter skolen. Runden skulle være litt kortere enn den vanlige skogsturen vår, for senere på kvelden skulle jeg kjøre avsted til Bamble for å holde kurs hele helgen.

Alle hundene var storfornøyde med skogstur og spesielt valpen får utløp for mengder energi nå som båndtvangen er over. I skogen vår er det mange hunder som går løse og jeg vet at jeg har kontroll på mine hunder, men jeg  vet også (!) at så alt for mange andre hundeeiere ikke har innkalling og kontroll – så hundene mine blir jevnlig kalt inn og får ikke ha stor radius.

Ved en vanlig innkalling kommer valpen alltid i en rasende fart, Liz står alltid meg nærmest og Bea kommer tuslene etter. Men for denne turen gikk noe galt.

Alle hundene blir kalt inn – Liz står foran meg og Windy kommer løpende. BANG!
I et nano-sekund ser jeg Liz løper i sirkler og hyler i smerte. Pulsen min stiger og jeg tar Liz opp til meg – tett til brystet for å roe hun ned. Jeg holdt hun hard for å motkjempe at hun prøvde å bite meg.

Tårene trillet – for Liz hadde vondt, innmari vondt. Hva var det som skjedde? For Windy løp hun ikke ned og var nesten ikke i nærheten av Liz..

Da pulsen på oss begge faller setter jeg hun ned. Jeg sjekker alt av ben, drar og strekker, men får ingen reaksjon og ingen halting. Jeg tar de to store i bånd og Liz får gå i sitt tempo. Jeg prøver å legge merke til feil – og plutselig ser jeg det! Halen henger rett ned..

Jeg tar Liz mot meg og kjenner på halen hennes – reaksjonen var hyl og biting med en gang. Jeg fant den raskeste veien ut skogen med de to store i bånd og Liz på armen.

Da vi kom hjem ringer jeg dyrlegen med en gang. Vi fikk komme inn så fort som mulig! Da vi ankom dyrlegen hadde Liz mye smerter, men rolig. Dyrlegen sjekken halen hennes og vi tok røntgen – det var ingen brudd. Vi blir sendt hjem med smertestillende og «forstuet» hale. Liz hadde vondt selv med smertestillende, det vondeste var å løfte halen og å bjeffe.

Etter smertestillende i 5 dager valgte jeg å oppsøke en annen dyrlege for å få en gjennomgående sjekk av Liz – med behandling og laser.

Heldigvis var det ingen andre skader Liz fikk av «smellen», ingen låsninger og stive muskler. Jeg snakket med dyrlegen for det å si at hun har forstuet halen er egentlig litt feil. Etter undersøkelser viste det seg at problemet var å løfte halen, for alle leddene i halen var helt fine.

Den beste forklaringen vi har kommet frem til er at Windy kom i en så stor fart at halen til Liz rett og slett har blitt dyttet innover. På røntgen-bildene kan man se at det ligger en minimalistisk liten forkalkning i halefestet som kan har vært med å gjøre smerten verre. Du kan jo tenke deg selv når man ramler hard ned på halebeinet? Jeg vet iallefall at det gjør skikkelig vondt.

Idag har vi vært hos dyrlegen igjen for laser. De siste to ukene etter smellen har gitt oss bedre og bedre prognoser for hver eneste dag som har gått. Nå er det ikke antydninger til smerte å løfte halen! 🙂 Liz er en sart og skjør hund – så nå vil treningen starte opp med å overbevise Liz om at det faktisk ikke er vondt å få halen løftet.

Dette var jo absolutt ikke den beste oppladningen vi kunne hatt til VM! Fredagen for to uker siden viste jeg ikke om jeg hadde en hund som kunne stille til start i mesterskapet, prioriteringen har vært å få Liz frisk 🙂 

Vi har tydeligvis hatt lykken på vår side (igjen), for det er jo ikke første gang at vi «hviler» oss i form til VM. Nå er det to uker til avreise og vi får ta opp treningen igjen – første økt blir på søndag med resten av landslaget. Deretter skal vi sakte men sikkert opparbeide kondisjon før vi hopper inn sporet hvor vi var før nordisk. 

Silje

 

 

 

Bea er friskmeldt!

Helgen etter NM skulle vi ta en frihelg på hytta med telttur og kun avslapping – men den planen ble endret drastisk!

1465601825184

Etter kun 10 minutter på hytta så jeg Bea kom inn med blod på alle labbene. I første omgang trodde jeg det kun var ulvekloa som hadde blitt knekt, men det var det ikke – for over ulvekloa på det ene beinet var det et langt og dypt kutt. Vi ringte dyrlegevakta med en gang og fikk komme inn så fort vi kunne.

Så da var det bare å sette seg inn i bilen igjen for å reise ned til Stav Veterinærsenter. Der ble vi tatt i mot av ei veldig hyggelig dyrlege som virket fornøyd med å få «besøk» på kveldsvakta si.

Heldigvis var det kun et overflatesår og ingen sener eller lignene var berørt. *fjoh*

Besøket endte med 10 sting og ro i 14 dager for Bea sin del – ikke akkurat det vi håpet på men det viktigste var at Bea ble frisk.

Det som så skjedde var at kun noen dager etter klarte Bea å fjerne stingene sine selv (!) Da ble det en ny tur til dyrlegen for å finne ut hva vi skulle gjøre. Såret var blitt betent og det kunne kun bli sydd to nye sting og det ble en ny uke med hvile.

Bilder av hvordan prosessen med såret har grodd. Første bildet er uten sting – andre bilde (oppe) er etter Bea fjernet stingene selv – tredje bilde (nede) er etter to nye sting – fjerde bilde viser hvordan såret er etter fjerning og laser av såret. 

Nå har hele hvileperioden ferdig og stingene fjernet samt laserbehandling foretatt –
BEA ER FRISKMELDT OG KLAR FOR DANMARK! 

I løpet av denne lille perioden med skade har vi hatt «hell i uhellet», for en gangs skyld passet jo taimingen perfekt til skade da vi ikke hadde noen slags store hendelser på agendaen.

Silje