En utfordring

Nå byr agilitykarrieren min på en utfordring.

«Hjertet dunker og pulsen er høy. Jeg har akkurat løpt Windy sitt første feilfrie hopp3 løp. Jeg vil belønne hun, på akkurat den måten hun fortjener. Masse lek og kos. Jeg er så stolt!

Nei, vent.

Jeg har enda en hund inn til start. Pust rolig. Vi tar en rask seanse med belønning og inn i buret. Pulsen min må ned. Bea kan ikke kjenne på den gleden jeg har ovenfor Windy: da øker stresset til Bea enda mer. Jeg må konsentrere meg, ikke kjenne på gleden fra Windy, men vise styrke og gi Bea den strukturen hun trenger»

Ikke nok med at man konkurrerer mot andre utøvere, men man konkurrerer også mot seg selv.

To hunder i klasse 3 large.

Dette betyr:

Mindre breefing-tid pr. hund:
Enkelte ganger, stort sett alltid,  på stevner her i Norge så kjører arrangører en breefing og det kan by på utfordringer. Dette krever enda mer av meg. Enda mer fokus og tunga rett i munnen på hvordan banen skal løses. Ikke minst hvordan banen skal løses i forhold til hvilken hund. Bea og Windy er ganske så forskjellige hunder.

Endring i start-/belønnings-rutiner:
To hunder inn til start gjør at rutinene må gjøres om. For det å lufte, varme opp, inn til start og ut av banen med to hunder krever organisering. Enn så lenge er det kun luftingen før og etter løp jeg kan gjøre felles for både Windy og Bea. For Bea sin del med stresset sitt er det viktig å holde rutinen så lik som den alltid har vært. Windy krever ikke samme rutine slik som Bea gjør.

Høyere stressnivå på både hund og fører:
Jeg har fått erfare på de to stevnene jeg har konkurrert med to hunder i klasse 3 at pulsen min stiger. Spesielt hvis den første hunden jeg har gått inn til start med har gått feilfritt. Jeg kjenner virkelig på viljen om å klare å få det til med begge jentene mine. Jeg vil vise de frem på best mulig måte.

Nå byr agilitykarrieren min på en utfordring og jeg er klar! 

Jeg gleder meg til å ta steget videre og utfordre meg selv. Det er det som gjør denne sporten så innmari morsom. Med over 10 år i hundesporten er det nesten som at det er tent en ny glede ved denne utfordringen.

52475693_247405172862418_7010091100492791808_n

 

Det er noen av dere som tenker:  «Herregud, så heldig du er da: som får to sjanser til å gå banen» Bare slutt å si det. Det er tull.

Det er ingen fordel å løpe banen flere ganger. Iallfall ikke for meg, med to så ulike hunder. Det krever mye mer av føreren. Bare les det som kan ansees som utfordringer ovenfor.

Så svare mitt til dere som syntes at jeg er så heldig som får flere sjanser på banen: «Jo, takk. Det er bare å skaffe seg flere hunder så får du også være like heldig».

Motivasjonen min er på topp og jeg gleder meg til å den kommende sesongen. Dette blir en sesong hvor jeg, Bea og Windy skal bli bedre kjent med hverandre og finne stabiliteten i klasse 3.

Silje

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s