Forberedelser før årets VM 

Hei fra Spania og Zaragoza! 

Vi ankom på mandag til sol og sommer. Reisen gikk veldig bra både for meg og Liz. Både Liz og jeg var rolige under flyturen 🙂 Etter forrige VM-tur hadde vi litt turbulens som jeg reagerte på, derfor hadde jeg en liten klump i magen da vi skulle reise nå. Den forsvant raskt da flyturen var eksemplarisk! 

Igår var vi turister og vandret rundt i VM-byen Zaragoza. Byen har mye historie en kan se på 🙂 

Idag er det viktige forberedelser som står for tur: lakke negler i landslagsfarger, klippe klør og potehår, og sist men ikke minst trening! 

Jeg syntes det har vært bra å komme ned såpass tidlig før VM, både jeg og Liz tror jeg syntes det har vært deilig. Det at vi faktisk er i Spania og på vårt fjerde verdens mesterskap – dagene før har brakt mye tanker på banen. 

Helgen før vi reiste nedover var jeg på menatal-trening med Vappu fra Finland. Vi snakket mye om mål og den ene oppgaven vi fikk var å plassere oss selv på en linje mellom 0 – 10 i forhold til hvor vi var på skalaen om å ha oppnådd vår agility-drøm. 

Jeg plasserte meg mellom 8 og 9 fordi jeg har oppnådd min agility-drøm. Jeg har blitt plassert blant i beste i hele veien! Vappu ville sette igang tankeprosesser hos oss og ville at vi skulle tenke på hva som måtte til for at vi skulle nå denne drømmen. 

Denne oppgaven ble vanskelig for meg, for jeg vet at jeg aldri kan oppnå noe høyere resultat sammen med Liz i VM. Det samme problemet hadde jeg før uttaket også. 

Jeg hadde ingen motivasjon til å gå uttaket fordi jeg viste at jeg ikke kom til å klare noe bedre resultat i VM. Jeg måtte gå mange runder med meg selv – hvorfor går jeg agility? 

Agility handler alt for mye om resultater og prestisje – jeg driver med agility fordi det skal være gøy!! 

Gjennom hele uttaket jobbet vi med motivasjon og glede – at det skulle være gøy. Vi skulle samarbeide, jeg og Liz til å få til det beste vi kunne på grunnlag av glede. 

Dette hjalp oss mye og jeg vil ha den samme innstillingen årets VM. Samtidig skal jeg nyte! Jeg har vært heldig som har fått være med hele tre ganger tidligere – og nå skal jeg stå på startstreken for fjerde gang 🙂 Bare det er en drøm i seg selv! 

Jeg er glad for at jeg har dette synet og vinkling nå – det hjelper meg så mye i prosessen med å mestre sammen med Liz ❤

Så i helgen skal vi prestere det beste vi kan, vi skal skal ha det gøy – og nyte vært sekund av å være her. 

Silje 

Advertisements

Uventet dyrlegebesøk

Etter nordisk har vi hatt to dyrlegebesøk.

Mandagen etter nordisk lå Liz på dyrlege-benken for å sjekke tennene sine – jeg trodde jekslene måtte gå i denne omgang, men det var kun 2 små fortenner som måtte ut. Alt gikk veldig bra og Liz kom seg raskt etter tanntrekken. Dette dyrlegebesøket var nøye planlagt i forhold til VM kun var 5 uker unna.

Liz fikk treningsfri og pause i en uke – før vi skulle begynne å gjøre oss klare til vårt neste mesterskap.

Fredag 26. august gikk jeg tur med hundene i skogen etter skolen. Runden skulle være litt kortere enn den vanlige skogsturen vår, for senere på kvelden skulle jeg kjøre avsted til Bamble for å holde kurs hele helgen.

Alle hundene var storfornøyde med skogstur og spesielt valpen får utløp for mengder energi nå som båndtvangen er over. I skogen vår er det mange hunder som går løse og jeg vet at jeg har kontroll på mine hunder, men jeg  vet også (!) at så alt for mange andre hundeeiere ikke har innkalling og kontroll – så hundene mine blir jevnlig kalt inn og får ikke ha stor radius.

Ved en vanlig innkalling kommer valpen alltid i en rasende fart, Liz står alltid meg nærmest og Bea kommer tuslene etter. Men for denne turen gikk noe galt.

Alle hundene blir kalt inn – Liz står foran meg og Windy kommer løpende. BANG!
I et nano-sekund ser jeg Liz løper i sirkler og hyler i smerte. Pulsen min stiger og jeg tar Liz opp til meg – tett til brystet for å roe hun ned. Jeg holdt hun hard for å motkjempe at hun prøvde å bite meg.

Tårene trillet – for Liz hadde vondt, innmari vondt. Hva var det som skjedde? For Windy løp hun ikke ned og var nesten ikke i nærheten av Liz..

Da pulsen på oss begge faller setter jeg hun ned. Jeg sjekker alt av ben, drar og strekker, men får ingen reaksjon og ingen halting. Jeg tar de to store i bånd og Liz får gå i sitt tempo. Jeg prøver å legge merke til feil – og plutselig ser jeg det! Halen henger rett ned..

Jeg tar Liz mot meg og kjenner på halen hennes – reaksjonen var hyl og biting med en gang. Jeg fant den raskeste veien ut skogen med de to store i bånd og Liz på armen.

Da vi kom hjem ringer jeg dyrlegen med en gang. Vi fikk komme inn så fort som mulig! Da vi ankom dyrlegen hadde Liz mye smerter, men rolig. Dyrlegen sjekken halen hennes og vi tok røntgen – det var ingen brudd. Vi blir sendt hjem med smertestillende og «forstuet» hale. Liz hadde vondt selv med smertestillende, det vondeste var å løfte halen og å bjeffe.

Etter smertestillende i 5 dager valgte jeg å oppsøke en annen dyrlege for å få en gjennomgående sjekk av Liz – med behandling og laser.

Heldigvis var det ingen andre skader Liz fikk av «smellen», ingen låsninger og stive muskler. Jeg snakket med dyrlegen for det å si at hun har forstuet halen er egentlig litt feil. Etter undersøkelser viste det seg at problemet var å løfte halen, for alle leddene i halen var helt fine.

Den beste forklaringen vi har kommet frem til er at Windy kom i en så stor fart at halen til Liz rett og slett har blitt dyttet innover. På røntgen-bildene kan man se at det ligger en minimalistisk liten forkalkning i halefestet som kan har vært med å gjøre smerten verre. Du kan jo tenke deg selv når man ramler hard ned på halebeinet? Jeg vet iallefall at det gjør skikkelig vondt.

Idag har vi vært hos dyrlegen igjen for laser. De siste to ukene etter smellen har gitt oss bedre og bedre prognoser for hver eneste dag som har gått. Nå er det ikke antydninger til smerte å løfte halen! 🙂 Liz er en sart og skjør hund – så nå vil treningen starte opp med å overbevise Liz om at det faktisk ikke er vondt å få halen løftet.

Dette var jo absolutt ikke den beste oppladningen vi kunne hatt til VM! Fredagen for to uker siden viste jeg ikke om jeg hadde en hund som kunne stille til start i mesterskapet, prioriteringen har vært å få Liz frisk 🙂 

Vi har tydeligvis hatt lykken på vår side (igjen), for det er jo ikke første gang at vi «hviler» oss i form til VM. Nå er det to uker til avreise og vi får ta opp treningen igjen – første økt blir på søndag med resten av landslaget. Deretter skal vi sakte men sikkert opparbeide kondisjon før vi hopper inn sporet hvor vi var før nordisk. 

Silje