Novemberrusket 2015

Årets siste stevne!

12278895_10154383802154418_2797769829486048328_n

I helgen var vi å konkurrerte i Sverige. Det å konkurrere i Sverige betyr mange deltagere og ikke minst et høyere konkurransenivå enn her i Norge.

I løpet av helgen imponerte begge jentene meg. De satte slaget og dro til med et par gode løp.

Liz 

Sist vi var å konkurrerte i Sverige var under Gåsahoppet i april. Målet mitt med Liz var å komme hjem med bedre resultater enn hva vi oppnådde sist.  Vårsesongen for meg og Liz var dårlig i år. Vi hadde ikke helt funnet gleden og vi bare løp agility bare «fordi». Resultatene fra Gåsa var ikke noe å skryte av. Dårlig tider i forhold til konkurrentene våre og jeg syntes det var aller mest gøy å konkurrere med Bea.

Svensketuren i helgen viser Liz sin enorme utvikling og glede.

11990620_10154385391954418_1390826686812602416_n

I løpet av helgen hadde vi en disk, i et agilityløp. Absolutt min feil da jeg er alt for sent i et bytte. De resterende løpene har gitt oss plasseringer blant topp 10! Beste plasseringen vi fikk var i en løpebane fra Jan Egil og vi havnet på 3. plass. To små sekunder fra toppen. I begge hoppløpene fra helgen har tidene vært utrolig tette.

Igjen, som på NO har Liz levert alle stigefelt perfekt! To stevner på rad med 100% treff (det blir nesten kryss i taket).

Her kan dere se Liz sine løp:

Bea

I helgen overrasket Bea med stort! Etter en del helger uten konkurranse hadde jeg regnet med at startene våre ville være et problem, særlig siden vi var inne i en hall.

MEN! Bordercollie-jenta hadde en annen plan 🙂 Hun hadde bestemt seg for at startene ikke skulle være noe problem og viste seg fra en eksemplarisk side. Hva hadde skjedd?

Ikke vet jeg. Men lørdagen var Bea sin dag. Hun leverte to gode og sikre løp – dessverre med et riv i begge løp, men en topptid. Jeg fikk prøvd meg på handling jeg ikke er komfortabel med (les: tråkke utenfor komfortsonen og gjennomføre en «japaneser» på konkurranse).

Søndag var diskedagen vår. Agilityløpet gikk til å holde på kriterier og hoppløpet ble disket da jeg viser hun feil.

Her er Bea sine løp:

Vi avsluttet sesongen på en perfekt måte. Nå er det bare å glede seg til jul, eksamen og masse masse pirketrening!

Silje

Advertisements

Alder, ingen hindring?

Over nyttår fyller Liz hele 7 år! Dette betyr at det er syv år siden jeg ble konfirmert og fikk min første hund.

7 år, hvor har de blitt av? 

 liz DSCN0423 SONY DSC

Heldigvis har jeg en blogg å se tilbake på. Jeg har stort sett brukt hele dagen idag på å bla i bloggarkivet mitt. Se på minner og alt vi har oppnådd 🙂 Vi har gjort litt av noen sprang.

Dette sitatet er hentet fra mai 2010:

Resultatet av dette ble 1 plass og vårt første napp + sølvmerket!

og dette er dokumentasjonen på vårt første løp:

Det er jammen bra at både løpestilen og filmingen har blitt bedre 😉

Hvem skulle visst alt det vi har oppnådd idag? Er det tilfeldigheter at det ble oss to. Meg & Liz? Hvem ville visst at vi skulle bli en landslagsekvipasje?

Realiteten 

Er alderen til Liz blitt en hindring for oss?

Gjennom flere år har Liz alltid vært ved min side, uten å gjøre noe tull. Alt som skulle gjøres uten mamma var veldig veldig skummelt. Korte svinger, ikke noe problem – fordi det å løpe uten mamma var skummelt.

Vi har oppnådd mye, på kort tid. Deltatt på flere mesterskap, vunnet mange premier og stått på pallen en del ganger. (les: av alle rosettene jeg har samlet opp gjennom tidene er vi kommet oss over 200 stk og stått på pallen over 190 ganger.) Da jeg startet med agility var det å oppnå et god resultat og hele tiden strekke seg til premier som var viktig. Det å stå på pallen var nesten viktigere enn å ha et godt løp. Da vi var i klasse 2 ville jeg ikke melde opprykk fordi jeg var så redd for å aldri komme på pallen igjen. Jeg har et konkurranseinnstinkt uten like.

Men er det faktisk viktig å stå på pallen?

Det viktigste for meg nå er å gjennomføre et godt løp – fordi jeg vet at om løpet er godt nok, så kan det belønnes med en pallplass.

Etter at Bea kom i hus fikk jeg en ny sheltie. Liz fikk bedre mentalitet og kom seg i bedre form. Den største endringen vi foretok var i treningsmetoder. Bea er trent opp på en helt annen måte enn Liz. Liz ble introdusert for grunntrening og økte grunnfarten sin. Vi ble et bedre team og kunne samarbeide på en mye enklere måte.

Det å få en bordercollie i hus var ikke bare positivt heller. Motivasjonen for å trene Bea var så mye større enn å trene Liz.

Bea kan stå å «tigge» om trening, og gir meg alltid 100%. Liz må jeg «spørre» om hun vil være med å trene, og alltid arbeide på hennes premisser.

IMG_0318

Jeg har to veldig forskjellige hunder og derfor er det veldig vanskelig å klare og blande de ved trening og på konkurranse.

Jeg følte meg urettferdig ovenfor Liz. Jeg kan ikke forvente at hun skal gi meg like mye som Bea. Det eneste jeg kunne gjøre var å prøve og trene hun på en annen måte. Og dette gjorde vi.

Vi jobbet med lek, gikk tilbake i trening og jobbet med at alt skulle være gøy. For agility skal nettopp være gøy! Ut av dette kom det en selvsikker sheltie! På dagen idag kan jeg ikke kjenne igjen Liz, i forhold til hvordan hun var for 2 år siden. Jeg har fått en helt ny hund.

 10704113_10153180409079418_1909075141942305645_n-2 12189190_891776534232056_1201705571869966783_o

I en periode tenkte jeg: «Liz har blitt for gammel, vi kommer aldri til å oppnå noe mer». Senere stod vi på toppen av pallen og vant hele av årets landslagsuttak.

I årets sesong har Liz vist seg fra en helt ny side. Statistisk vet jeg ikke om vi har oppnådd bedre resultater enn i fjor, men det jeg vet er at jeg og Liz har fått tilbake god-følelsen og samarbeidet. Vi har fått tilbake agility-gleden!

Så, er alderen til Liz en hindring?

Nei. Det er den absolutt ikke. Neste år skal vi fortsette å konkurrere og ha med oss gleden. Vi skal velge hvilke stevner vi skal delta på, litt selektivt. Fordi det er ikke noe vits for meg og Liz å delta på alle konkurransehelger. Da er jeg redd for at vi kan miste gleden igjen.

Målet er selvfølglig å delta på neste års landslagsuttak. Small-hundene i Norge begynner å bli ganske så gode, men vi skal prøve å prestere det beste vi kan for å få en plass på landslaget.

Liz er jo absolutt ikke en av de raskeste lenger, men det som vi har som veldig få andre har, er mange år med erfaring!

Så lenge Liz syntes agility er gøy og et samarbeid mellom oss to skal hun få lov til å drive med agility så lenge hun vil ❤