Norwegian Open 2015

Vi hoppet fra et mesterskap til et annet. Ettersom årets Norwegian Open ble et så stort arrangement, var dette til stor sammenligning til VM.

I både Bea og Liz sin klasse var det et stort mangfold av gode ekvipasjer. Målet for NO var å komme til finalen med en av hundene mine og selvfølgelig satte jeg en knapp på Liz 🙂

Liz viste seg allerede fra lørdagen av at hun skulle til finalen. Vi dro til og fikk en 2. plass i åpen hopp, dermed direktekvalifisert til søndagens store finale. Resten av lørdagen viser Liz seg fra sin beste side. Hun leverer flere gode og feilfrie løp, med høy fart og motivasjon. Det å se Liz leke og ha det gøy i ringen er så utrolig viktig for meg.

Og for en gangsskyld har JEG det morsomt når vi løper agility sammen ❤ Jeg skal innrømme at motivasjonen ovenfor Liz ikke har vært på topp etter at Bea ble klasse 3 hund på heltid.

12108129_10154327165349418_1624431431323577158_n12186298_911896728905050_5206632219753979677_o

Jeg hadde selvfølgelig et lite håp om å kvalifisere Bea til finalen, men med godt over 200 ekvipasjer var håpet lite. I de individuelle løpene våre var det mye veldig bra, men med et feilsteg er man raskt ute av den feilfrie-kampen. I åpen agility leverte vi et feilfritt løp, men med alt for mye brannslukning her og der. Vi ble blant topp 20 og det var jeg godt fornøyd med.

Søndagen våknet vi alt for tidlig med innbrudd i hallen, heldigvis ble alt ordnet opp i raskt, men det å sove etterpå var ikke så lett. Liz fortsatte i det gode sporet og leverte gode løp. Bea hadde tydeligvis hengt seg på dette og sammen leverte vi et feilfritt løp, i åpen hopp. Banen var ikke en av de krevende, men med fine linjer som kunne bygge opp mye fart. Vi endte på 5. plass og ettersom de foran oss allerede var kvalifiserte til finalen, fikk vi også en plass! HURRA 🙂

12195065_891761777566865_1285984797688173356_o12182530_891761820900194_5218962409555613_o

Jeg og Liz startet sent ut i finalen ettersom vi kvalifiserte oss med et godt resultat. Sammen med meg og Liz var det mange andre gode ekvipasjer i finalen. Vi klarte å løpe inn til 3. plass i den fantastiske finalen! Jeg er såå stolt ❤

Liz har faktisk levert alle felt perfekt i helgen, både i vinkel og straight 🙂 Det er utrolig bra!!

12189152_10154329406209418_9120074945357149759_n 12182573_891784260897950_9102689947646864985_o

For meg og Liz er dette en utrolig stor motivasjonsboost! Jeg ser at Liz har blitt hurtigere og hun stråler ute på banen. Den gleden var mistet, men er funnet igjen 🙂

12183719_891776490898727_1158346361211947860_o 12189190_891776534232056_1201705571869966783_o

12184063_10153643590230132_2229370907633220500_o

Finalebanen for de store hundene var vanskelig. Det var alt for mange momenter jeg og Bea ikke kunne. Vi må rett og slett legge oss i hardtrening før neste sesong. Men det å i heletatt stå i en finale med begge jentene mine er jeg stolt av!

12184114_912610115500378_5727855551844380726_o 12186705_891761597566883_946301779610243805_o

Nå har vi to stevner igjen av sesongen. I dag reiser jeg og Liz opp til Kløfta for å løpe to klasser og i slutten av november tar vi turen over til Sverige for å delta på novemberrusket.

Silje

Bildene i innlegget er knipset av et knipe av alle fotografene som var tilstede: Maud, Christl, Mike & Åsta Viksøy 

Advertisements

Agility World Championship 2015

Endelig! En uke siden vi ankom Norge med et helt lass av nye opplevelser og erfaringer.

Selvom dette var vår tredje reise for å representere Norge i et verdensmesterskap så sitter vi igjen med så utrolig mye! Nye venner, nye resultater, latter, tårer, kos og god mat. Italia arrangerte et nesten helt perfekt VM. For min del mener jeg at veterinærkontrollen kunne vært mye bedre og resultatservicen kunne vært mer oppegående.

Vår VM-reise startet på onsdag. Vi var en av de siste norske ekvipasjene som ankom Italia. Etter mange timer med reising var det en glede å møte de andre nordmennene senere på kvelden.

12065774_10154292965309418_6422829795277700011_n11224740_10154293280124418_8552713801526052936_n

På torsdag var det tidlig opp for veterinærkontroll og trening, samt åpningsseremoni. Alle hundene kom glatt igjennom veterinærkontrollen, av alle de mesterskapene vi har deltatt på, var denne en av de dårligste jeg har vært med på. De sjekket chip, passet og hjertelyd. Mens åpningsseremonien var en glede! Endelig var mesterskapet igang og alle i troppen sprutet av energi. Det var så mye humor og glede i den norske gjengen 🙂
12115785_10154294873559418_5675938562536934815_n

På treningen var Liz helt gæren. Vi storkoste oss, lekte og hadde det gøy. For hennes tjuvstartproblem var det absolutt gull verdt å trene på å sitte stille mens de andre norske ekvipasjene løp agility! Liz trivdes på gressmatten og viste glede. Hurra

12106777_10156101913125632_8021829697319298739_n 12141628_10154294663759418_9033438033361008344_n

Fredag var vår første konkurransedag. Vi gjennomførte begge lagløpene på samme dag, dette var veldig veldig deilig. Etter første runde lå vi på 7. plass. Liz ble ikke tellende, fordi hun rev en plate på muren. Dette var utrolig synd da Liz hadde den beste tiden. Resultatlisten ble snudd til startrekkefølge til siste og avgjørende runde. Det norske laget kjørte på med enda tre feilfrie runder, og nå stod det kun på hva våre konkurrenter gjorde for vårt resultat. For første gang stod jeg igjen på startstreken og følte et press på å klare å gjennomføre, ettersom lagdeltageren før meg uheldigvis disket.

Tilslutt endte vi på en strålende og velfortjent 5. plass. Mitt lag og mine lagkamerater var helt fantastiske! Lagrekkefølgen vår ble annerledes enn først antatt. En av våre laghunder haltet før veterinærkontrollen og i samsvar mellom eier og dyrlege valgte denne ekvipasjen å trekke seg. Derfor måtte vår reserve stille til start og jeg ble plutselig den erfarne lagdeltageren! Gulp.

I tanke på at vi kom hjem med en 5. plass individuelt i fjor og i år med en 5. plass i lagklassen, tenker jeg som så at: det å oppnå 5. plass med et lag er gjevere enn individuelt. På et lag avhenger ekvipasjene av hverandre. Det er tre stykker som skal oppnå et godt resultat, ikke kun én (som i individuelt).

Lørdag var dagen før første individuelle løp. Det var en hoppbane med gode linjer og hundene komme opparbeide seg stor fart. Om man ikke markerte linjene enkelte steder, kunne det være lett å velge feil linje og komme på utur. Jeg, og mange andre ekvipasjer disket. Helt fra starten av hadde jeg lite kontakt med Liz. Under denne starten var Liz utrolig fokusert på tribunen. Hun fikk nemlig erfare at personer hun er utrolig glad i satt på den tribunen. Etter lagkonkurransen på fredag fikk hun komme opp på tribunen og hilse på de norske. Dette skulle jeg aldri ha gjort.. Etterpåklokskap er fint og da vet jeg dette til neste gang.

Vi røk på det samme stedet som mange andre. Resten av banen hadde utrolig god flyt og fart. Jeg har snakket med flere om hvorfor vi disket. Jeg gir Liz tydelig tegn på at vi skal bytte linje og vrir opp til henne for å forsikre meg om at hun kommer. Eneste jeg kan si er at vi mistet hverandre der ut.

Søndag var det klart for siste løp. Vi hadde ingenting å tape, ettersom vi disket første løp. MEN! Det var agility og jeg målet mitt var å kunne sette en god running om exiten på stigen var god. Da jeg så banen jublet jeg. Det var en utrolig kul finalebane, som hadde vanskelige momenter. Exiten på stigen var rett og jeg gledet meg til å endelig kunne kjøre running i VM.

Vi kom oss feilfritt igjennom banen og satt en god running! Det var utrolig deilig å avslutte hele VM-ballet med et feilfritt løp. Av alle de gjennomførte ekvipasjene kom vi på 17. plass av 63 stk. Det er ikke ille for oss ❤

Hele ballet ble avsluttet med seremoni og i forhold til hvordan åpningen foregikk med glede og sprut, så var de norske deltagerne slitne. Vi kjempet det vi kunne og ga alt! Senere på kvelden ble det arrangert 5 retters middag med alle supporterne!

12107808_10154301728024418_5904207906459664606_n

Enda en VM-reise er over og et kapittel kan lukkes. Alle minnene vil bli tatt vare på og vi får mer erfaring med i sekken. Jeg er så stolt av å kunne representere Norge i et slik mesterskap.

I år, som i fjor ble jeg overrasket. I fjor overrasket verdens beste Maud meg, da hun plutselig stod i Luxemburg. I år ble jeg overrasket med at verdens beste gutt, Marius stod i Italia! Herregud som tårene trillet. Jeg ble så glad, samtidig som tankene mine var på: HVOR ER BEA?! Selvfølgelig var hun plassert hos verdens beste «tante Stine» og alle mine bekymringer kunne vike 🙂

1606869_10154297087434418_6997052129152105536_n 12108708_10154296837354418_1260471252158940745_n

For å kunne være i dette sirkuset og kunne oppleve å representere Norge, er jeg utrolig stolt og må kunne få takket mine sponsorer. Team JBM og hele farmen gjengen som reiste ned for å heie på oss. Takk til Canider for å gi oss de beste lekene, og generelt alt det utstyret vi trenger.

En spesiell takk bør komme til alle de norske supporterne. Dere ble kåret til verdensmesterskapets beste supportere!

12108172_835220193257288_6550139656043561776_n 12144794_835220083257299_1084364769437696150_n

Til slutt må jeg takke verdens beste Nanny Maud. Min andre hånd og min «søster» – du er helt fantastisk og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg! Du skaffer meg sjokolade når jeg trenger det og stiller opp uansett situasjon ❤ Du skal vite at jeg er utrolig takknemlig. Siden du er sinnsyk-crazy og har dokumentert hele vår reise, er det på sin plass å dele den her:

Vi hopper rett fra et mesterskap til et annet, neste helg står Norwegian Open for tur!

Vi sees

VM2015 – forventninger

VM står for tur om kun noen dager – om under 48 timer er vi på reisefot og flere av våre troppmedlemmer har allerede ankommet Italia.

I fjor toppet vi hele vår agilitykarriere, vi fikk 5. plass i et verdensmesterskap! Meg og Liz, blant verdens beste.

En drøm som gikk i oppfyllelse, utrolig mange følelser og ikke minst utrolig gøy – for en opplevelse.

Jeg er så stolt! Stolt av det jeg har fått til og oppnådd. 

10704113_10153180409079418_1909075141942305645_n-2

Et bilde sier mer enn 1000 ord. 

I år skal vi igjen delta på verdensmesterskapet. Vi skal stå på startstreken med mange av de samme konkurrentene, og vi skal løpe sammen for å ha det gøy. Vi skal løpe agility sammen, på beste vis.

Med en høy plassering fra i fjor henger forventninger med. Det verste av alt er ikke at det er jeg som har forventninger, men alle andre. Jeg får melding av venner og kjente på facebook som ønsker oss lykke til og som har forventninger om at vi skal oppnå like gode resultater som i fjor. Forstå meg rett, lykkeønskninger er utrolig koselig 🙂

Jeg skal prøve så godt jeg kan å prestere på det samme nivået som jeg gjorde ifjor. Jeg vil ha det gøy og samarbeide med verdens beste partner, Liz. Liz er har en sart sjel, første gangen vi stod på startstreken i VM hadde jeg en hund som ikke ville løpe agility med meg. Hun var redd og trivdes ikke. I fjor var alle vonde tanker lagt vekk og vi stilte med blanke ark, på akkurat samme måte som i år: et nytt verdensmesterskap med blanke ark.

10702209_10202927721049137_8925326844462728583_n10620236_10153187859859418_805146040148180803_o

Målet mitt med dette års VM er ikke å tangere fjorårets plassering. Det kommer aldri i verden til å skje. Agility er en sport som har utrolig mange faktorer som spiller inn: hund, fører, samarbeid, konkurrenter. Mange av konkurrentene i fjor røyk på et vanskelig moment i en av de innledende rundene. Jeg og Liz kjempet oss gjennom banene og gjennomførte to feilfrie individuelle runder. Det var disse løpene som ga oss en fantastisk plassering. Så uansett hvor godt jeg og Liz presterer, så vil plasseringen være avhengig av mine konkurrenter. Konkurrentene er ikke bare bare – konkurrentene er et knipe av verdens beste agilityutøvere.

I pedagogikken i min utdanning har vi snakket om: forventing om mestring.

Forventning om mestring i forhold til dette års vm-reise handler om at jeg og Liz skal kunne takle de utfordringene vi vi få av dommerene. Jeg kan forvente at vi to sammen skal kunne mestre dommerens vanskeligheter, på best mulig vis, på den måten vi kan!

Sammen har jeg og Liz deltatt på to VM tidligere, dette vil bli vårt tredje verdensmesterskap. Vi har aldri leverte fire feilfri løp i et VM. I EO2015 leverte vi 6 feilfrie løp etter hverandre. Målet mitt for i år vi da være: å prestere alle løp feilfrie. 

Nå skal jeg bare kose meg den siste tiden før avreise, dra på trening på imorgen for å slite ut en bordercollie som skal være hjemme en hel uke sammen med pappaen sin. Jeg tror de to kommer til å storkose seg.

Jeg skal blant annet se et år tilbake i tid og kose meg med de gode minnene og lade opp på best mulig vis.

Skjermbilde 2015-10-05 kl. 09.43.59

Denne meldingen ble skrevet på veggen min for et år siden, av en norsk supporter som har vært med på alle mine VM prestasjoner. Det å se at supportere blir med år etter år, er utrolig gøy 🙂 I år er det er en stor norsk supporter-gjeng som reiser nedover og jeg som utdøver setter utrolig stor pris på dette. Samtidig som jeg vet at flere i agility-Norge sitter klistret til livestreamen.

Dere skal alle vite at jeg er utrolig stolt av å være norsk og representere norsk agility!

Vi snakkes igjen når jeg er hjemme fra VM.

Silje

En dag i Bea sitt liv

Det å bo med en fotograf, som i tillegg studerer sin lidenskap byr på mange bilder og nye oppgaver. I forrige uke hadde Marius en oppgave om å lage en dokumentar innenfor de fire veggene de bor. Valget var lett, og oppgaven omhandlet selvfølgelig: BEA!

Dagen starter med litt frokost:

Marius Kaniewski_Bea_01

Deretter er det ut på tur:

 Marius Kaniewski_Bea_02

Så må vi selvfølgelig trene litt:

Marius Kaniewski_Bea_04

Etter trening er det veldig viktig og leke litt:

Marius Kaniewski_Bea_03

Og etter at alle de tidligere bildene har blitt repetert 3 ganger, så er det på tide og finne senga:

Marius Kaniewski_Bea_05

Dette er en typisk dag av Bea sitt liv 🙂

Silje