Agility World Championship 2014

WOW! For en opplevelse.

For to år siden deltok jeg og Liz for første gang i VM. Det gå oss både gode og dårlige erfaringer. Nedturen var at Liz var redd.Liz er en sart sjel og «dårlig» mentalt. Hun blir veldig fort redd og usikker. Alt bråket, og publikum gjorde slik at Liz følte seg presset og var ikke komfortabel med å gå agility. Det å se hunden sin være redd for å gå agility var ikke noe morsomt. Det ble felt tårer av både meg og de rundt meg. Den gode erfaringen var at vi gjennomførte alle løpene våre, ingen disk.

På to år har vi brukt tiden fornuftig. Vi har prøvd å delta på andre store mesterskap og tatt dette som trening frem mot VM2014. Vi har blant annet vært i EO, gåsahoppet, NO og andre store finaler. Den viktigste lærdommen vi har tatt med oss videre fra disse mesterskapene og finalene er presset. Vi har faktisk trent på det å kunne takle presset rundt ringen.

Selvfølgelig er det vanskelig å forutse om man skal kunne delta på VM. Slik det er i Norge og mange andre land så må man delta på et uttak. Dette års uttak har vært spesielt for oss. Vi har blitt rammet av feil på alle uttaksstevner utenom ett! Så når vi endelig var utdelt en plass på landslaget så var gleden delt. Har jeg fortjent en landslagplass? I ettertid sitter jeg igjen med tanker som er delt etter dette års uttak og dette års mesterskap (NoM og VM).

Jeg følte lenge at oppkjøringen til dette års VM var bra. Vi hadde stabile løpende felt og vi hadde det stort sett gøy på konkurranser ved å presse oss til løsninger vi kun hadde trent på. Helt til..
.. to uker før avreise.

Vi skulle reise på trening og Liz haltet. Jeg sjekker labben hennes, og hun har en utvekst mellom to av tærne. Jeg prøvde å ta og se hva det var men hun bare blødde. Så neste dag ble det avgårde til dyrlegen. Jeg ga dyrlegen klar beskjed om at vi (mest sannsynlig) skulle delta i VM om to uker, så han måtte sjekke dopinglista! Liz ble dopet ned og da jeg kommer tilbake for å hente henne fikk jeg beskjed at hun har en vorte mellom tærne. Masse betennelse i kroppen og hovne lymfeknuter. Javell, kan hunder få vorte? Tydeligvis! Det ble antibiotika og hvile. Vi gikk glipp at landslagssamlingen, der alle de andre landslagsekvipasjene trene på spesialiteter fra dommerne som skulle dømme i VM. Jeg følte jeg gikk glipp av så mye trening. Det viktigste for oss var å bli friske, slik at vi kunne delta i VM. Liz ble også sjekket av landslagsveterinæren, så etter en samtale og undersøkelse av henne kunne vi konkludere med at betennelsen og hevelsen på vorten gått ned. Det gikk iallefall riktig vei! En uke før VM sluttet vi på antibiotika for å være innenfor dopinggrensa (4 dager), vi valgte å slutte tidligere på kuren for å være på den sikre siden. Fire dager før avreise ble det sjekk hos veterinæren igjen og vi var friskmeldte – HURRA! Vi rakk akkuratt en trening før avreise 🙂 Vi fokuserte på fart, og at alt var morsomt, ingenting var feil.

Vi skulle kjøre bil til Luxemburg. Mange timer! Første dag kjørte vi Norge – Sverige – Danmark. Det ble noen timer søvn i Danmark før vi reiste videre. Heldigvis kjørte ikke jeg, men satt å leste skolepensum.Det å være borte fra undervisning i en uke har sin pris..  Neste dag ble Danmark – Tyskland passert før vi endelig var i Luxemburg! Liz ble uheldigvis syk på vei ned. Det ble noen unødvendige stopp pga oppkast. Liz ble av en eller annen grunn bilsyk.

Jeg og Liz hadde en natt på hotellrommet før våre roomies ankom på onsdagen. Vi reiste bort til hallen og fikk omvisning og sett på banen samme dagen!

10672324_10154589971305564_242410647735069528_nSmå jenter klare for VM! 

Torsdagen var det duket av for trening, veterinærkontroll og åpningssermoni. Jeg var veldig spent ettersom jeg og Liz ikke hatt noe skikkelig trening før vi reiste. På så kort trening blir det mye stress og vi konsentrerte oss om å ha det morsomt å forstå hverandre. Teste underlaget og hindrene. Jeg tok alle hindrene utenom stigen. Vi fikk en missforståelse på trening og fikk et inntrykk av hvor tydelig en måtte være med stemme der ute på banen. Veldig kult at på åpningssermonien fikk se «Living for agility» LIVE! Det var dritkult 🙂 Jeg valgte å ikke ta med Liz, ettersom hun var redd sist gang jeg var med. Det var ikke noe vits å oppsøke den bråkete hallen om hun var redd for den.

Fredag skulle vi ut i ringen med laget, hopp. Jeg var veldig spent på hvordan Liz ville være. Banen vi fikk var overraskende lett, og jeg følte at jeg hadde planen klar for en feilfri runde. Inn i slusene var jeg spent, veldig spent på hvordan Liz taklet dette. Hun viste ingen dempende signaler og virket veldig klar for å gå agility. Yes! Det ble dobbelt så bra ettersom vi gjennomførte et feilfritt løp 😀 Hurra! Liz hadde det morsomt og var ikke redd, mens jeg var spent og gjorde en del handlingsvalg som jeg ikke hadde planlagt. Det å holde seg til planen er jeg dårlig på..

10633260_918865141474439_4029344161786942157_o

@ agility-fotos

Lørdagen ble to løp gjennomført. Første start var individuell hopp! Jeg fikk meg en innmari overraskelse før jeg skulle ut å breefe. Vi hadde fått banetegningen og jeg smilte fra øre til øre. Denne banen passet oss perfekt! Rett før jeg skulle inn på breefing kom MAUD! Min beste venninde dukket opp i Luxemburg 🙂 Jeg hoppet og gråt av glede, det betydde så mye for meg å ha Maud nede i Lux sammen med meg 🙂

Ettersom jeg følte banen passet oss godt, var jeg klar bestemt på breefingen. Banen hadde en del feller i seg, fører måtte handle 100% hele veien.  Selvfølgelig håpet jeg på at så mange som mulig ville misse! Jeg var klar bestemt på min handling. Vi skulle starte som nr. 6 og mens jeg varmet opp la jeg merke til at det kom mye musikk fra hallen. Det var mange som disket før meg. Dette viste jeg ikke når jeg gikk inn på gresset. Liz virket like trygg og viste ingen tegn på at hun var redd. Nå var det viktigste at vi begge hadde det morsomt. I det første lagløpet var jeg veldig spent, mens Liz hadde det morsomt. Nå måtte vi ha det like morsomt! Og det hadde vi. Jeg var klar og tydelig i handlingen min og så på banen full av oppgaver. Jeg klarte å løpe gjennom alle oppgavene og vi løp feilfritt! For en opplevelse, VI var de første feilfrie! For en følelse..

Neste løp ut var lag agility. Det var et sted i banen jeg var usikker og der disket vi. Jeg vrir meg inn i en posisjon etter blindbytte som gjør at jeg sender Liz ut på neste hinder. Hundene skulle hoppe rett over og ikke hente hindret. Resten av banen, samt feltet var strålende. På oppløpet av dette løpet tråkket jeg over. Jeg kjente ikke mye før jeg skulle gå ned Liz. Jeg var plutselig veldig hoven og ankelen var vond.. Hvordan skulle dette gå til morgendagens finale?

Resten av dagen levde jeg på en sky. Etter hoppløpet individuelt lå vi på 15. plass! Det var mye mer enn forventet. Det å være blandt topp 20 i et hoppløp kunne jeg smile bredt over. Gledestårene kom i hytt og pine 🙂

På lørdagskvelden ble det god middag der resten av familien bodde sammen med våre belgiske venner.

10609611_10202927728809331_1041454646827178644_n

 

Søndagen kom alt for kjapt og det var klart for finaler. Jeg og Liz var i siste breefing gruppe! Jeg smilte like mye som jeg gjorde når jeg fikk den første individuelle banetegningen. Jeg dirret før jeg skulle inn. Jeg var så spent og gledet meg til å gå agility 🙂 Det var nervepirrende å sitte og se på alle de andre ekvipasjene gå. Plutselig så jeg feller og andre løsninger. Kanskje jeg hadde valgt feil linje? Nei! Jeg var klar bestemt på mine oppgaver.

Liz virket fin på oppvarmingen, vi begge var veldig gira. Det å se adferden til Liz før vi skulle inn i ringen roet meg ned. Hun var gira, hun hadde det morsomt. Nå skulle vi for siste gang ut på gressmatta! Det eneste jeg måtte gjøre var å gjennomføre oppgavene mine. Gjennom hele banen var jeg så fokusert på oppgavene mine at jeg tenkte ikke på hvordan det gikk. Da siste hinder var hoppet og alle de norske supporterne jublet: da skjønte jeg at vi var FEILFRIE! Vi hadde gjennomført et feilfritt løp i finalen 🙂 Hvem hadde trodd det? Det tror jeg ikke mange satset på.

10648426_920947301266223_1304081011723687256_o

@ agility – fotos

Følelsen av å se navnet sitt på den store tavla, med alle de andre store navnene. Mange som lenge har vært mine idoler og forbilder, nå stod jeg og Liz på samme liste som de! Til og med foran noen av de beste i hele verden! Resultatet endte med 5. plass.

Jeg og Liz kom på 5. plass i VM! Vi er blandt de 5 beste i hele verden.. 

Det er helt ubeskrivelig.

Her er film av alle løpende våre. Jeg får fortsatt tårer i øynene av å se den. Alle følelser og minner kommer opp igjen!

10702209_10202927721049137_8925326844462728583_n

Følelsen av å klare å prestere når det gjelder er virkelig god. Det å vise at det man faktisk kan når man må. Jeg hadde ingen nerver inn til siste løp. Jeg var bare utrolig spent og gira. Jeg er veldig glad nå i ettertid alle jeg hadde rundt meg før start. Kjetil Harms roet meg ned før jeg skulle inn i slusene og var klar bestemt på at 1. jeg måtte ikke løpe fra hunden min 2. jeg skulle jobbe et og et hinder. Inn før HVER start fortalte han meg dette!

Videre inn i slusene tok Peter meg i mot. Han hadde hele tiden kontroll på når jeg skulle inn. De siste ordene han alltid sa til meg var: «Ikke løp fra hodet ditt». Det er faktisk noe jeg sliter med. I Nordisk blandt annet ble jeg for iverig i handlingen min på dro oss en vegring. Det føltes veldig trygt ut å ha både Peter og Kjetil rundt meg ved start. De begge kjenner både meg og Liz godt 🙂

10620236_10153187859859418_805146040148180803_oEt bilde sier mer enn tusen ord.  

Følelsen av å komme i mål og se alle de norske supporterne var bare helt herlig. En utrolig stor støtte fra dere alle sammen, TUSEN TAKK 🙂 Og ikke minst Eivind Fossum, som kom å ga meg en klem før jeg skulle inn i ringen, ønsket meg lykke til og fortale meg at det her ville jeg klare. Han var den første personen som stod utenfor gjerdet og gratulerte meg! «Jeg klarte det» var det første jeg sa til han! Fordi ja, JEG KLARTE DET!

Hvis jeg nå tenker tilbake til uttakssesongen som var rammet av mange feil. Kanskje det var en grunn til dette? Selvom mange timer med sinne og frustrasjon har blitt tilbake lagt var det en mening med det her. Gjennom alle feilene som ble i perioden taklet jeg det. Jeg klarte å komme meg gjennom feilene og levere selvom. Derfor er det så innmari deilig å klare å prestere i VM! Jeg fikk iallefall en bekreftelse nå i VM at vi hadde noe å gjøre der. Vi klare å prestere i VM, og vi klarte å prestere i et surrete uttak 🙂

Jeg vil avslutte med å si at jeg er utrolig stolt. Veldig stolt av å være norsk, og innmari stolt av hunden min.

For to år siden satt jeg på tribunen med tårer i øynene fordi hunden min var redd, i år satt jeg med tårer av glede. Liz hadde det morsomt, hun var ikke redd. Det å se at jobben med mentaliteten hennes hadde fungert! Det å se at hunden din har glede av å gå agility, glede av å prestere. Det var det viktigste for meg!

Lille Liz og meg plasserte oss blandt topp 5 i hele verden. 

 

 

 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s