Den følelsen

#den følelsen.

Ja, den har jeg begynt å få med Bea nå. Vi startet å konkurrere i slutten av forrige år, og jeg hadde ingen ambisjoner når vi debuterte. Debuten gikk overraskende greit og det virket som om hun ikke helt viste hva hun var med på. Endelig var det hennes tur! Etter første debut vokste det frem et stressmonster uten like og vi bruker hver konkurranse som en ny treningsøkt på å takle og finne metoder for å få dette fjernet.

Til nå har vi vært på to nye konkurranser og vi har vokst oss større og bedre på hver eneste 🙂 Fremgang! Ja, det er fremgang. Det er greit at vi disker oss selv for å ta tilbake på felt, eller at en pinne ramler fordi jeg står i veien, så lenge vi gjør dette sammen 🙂 Jeg har også mye å lære, ikke bare Bea.

Sist konkurranse var i Mjøndalen, på hjemmebane 🙂 Ettersom det har vært lenge i mellom hver konkurranse nå i vintermånedene, regner jeg alltid med at jeg har med meg det lille stressmonsteret når jeg står på første startstrek. På denne konkurransen opplevde jeg noe nytt og spennende – at jeg og Bea var på lag! Vi jobbet sammen!! Jeg kunne sende hun inn i en oppgave, og hun gjennomførte oppgaven hun hadde fått beskjed om. Det er fremgang 🙂 Og når vi klarer å samarbeide på denne måten ender det stort sett i vinnerløp! Så teknisk sett så kan Bea faktisk gå i klasse 2 i hopp, men vi rykker ikke opp før vi har fått orden på startrutiner og vi vet at stressmonsteret ikke kommer tilbake. Stressmonsteret er der enda, det kommer bare helt an på hva slags startrutiner vi har før vi går inn i ringen. Det er også forskjell på positiv og negativt stess. Mye av det stresset som Bea raser ut i fra seg på agilitybanen er overslagshandlinger fra hva vi gjør som startrutiner. Hun blir jo selvsagt også enda mer stressa om jeg ikke klarer å være på rett sted til rett tid.

Jeg skal si dere at det å finne den følelsen av å få til, er deilig å føle på når man har den 🙂 OG den følelsen vil jeg ha stort sett hver gang! Det må være et av våre hovedmål.

OG den følelsen av å få til, den har jeg med Liz stort sett hver gang 🙂 Liz har funnet frem sitt hemmelige gir, som lå langt – dypt bevart i Bingens skoger, her vi bor. Etter at vi flytta har litt blitt mye tøffere og gir virkerlig mye mer av seg selv på agilitybanen 🙂 På starten av sesongen har vi fått et par disk som er min feil. Jeg har kanskje vært på feil sted, eller ikke vært tydelig i enkelte situasjoner.

På treninger er det en fryd å gå med begge hundene, Liz som gir alt og Bea som kommuniserer 🙂 Nå har jeg og Bea også tatt opp lydighetstreningen. Motivasjonen er på topp etter å ha blitt tatt så godt imot av lydighetsgruppa i HOHK! Så i løpet av året skal vi starte i klasse 2. Bare vent å se 🙂

– Silje, Bea & Liz

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s