Prøver å finne formen

Om en uke går startskuddet til årets NM og jeg her jeg ligger nå, føler jeg ikke at vi har den beste oppkjøring med et av årets høydepunkt rett rundt hjørnet.

Jeg vil så gjerne blogge om både konkurransehelgen vår i Tønsberg, på NO og på Kløfta – men det er viktigere saker som kommer først som f.eks helsa mi.

På søndag etter en konkurransedag med Bea, stoppet jeg og Ole Kristoffer på Shell. I det jeg skulle gå ut av bilen, ramler jeg. Det jeg husker er at jeg tok i bilhåndtaket og døra åpnet seg, jeg setter den ene foten ut av bilen og neste jeg ser hendene mine fulle av blod mens jeg sitter på bakken. Jeg har aldri sett såå mye blod komme ut av nesa mi først.

På legevakta ble vi tatt i mot og jeg fikk konstatert at jeg hadde en brukket nese og en hjerneskade aka. hjernerystelse. Jeg fikk time hos øre-nese-hals lege mens jeg var der, fordi jeg kunne ikke få nesa brukket på plass før hevelsen hadde gått ned. Igår var dagen jeg fikk nesa brukket på plass og det var helt jævlig vondt! Enda jeg fikk masse smertelindring, i form av sprøyter og papir i nesa.  Jeg skjønner virkelig ikke de menneskene i verden som retter på nesa frivillig..

Oppe i alt dette har hundene mine ikke fått noen trening. Liz er sjeleglad for at jeg er syk, slik at hun kan få kos og ligge oppå meg til alle døgnets tider, men Bea derimot – hun liker det ikke. Da vi kom inn på legevakta på søndagen, kom tante å hentet Bea i bilen (ettersom vi ikke viste hvor lenge vi skulle være der) og når jeg kom å hentet henne senere på kvelden ville hun ikke hilse på meg. Hun syntes jeg var ekkel! Ettersom uka har gått har hun blitt mer og mer sikker med meg. Hun kan iallefall nå leke med meg (men kun til nød, om ingen andre vil). Hun overser meg og vil ikke ha noe med meg å gjøre. Tidligere denne uka satte jeg meg ned foran henne, og bare satt der. Til slutt luktet hun over ansiktet mitt. Hun bevegde snuta over de stedene jeg hadde mest smerter. Hun skjønner værtfall at jeg har det vondt!

Idag er den første dagen jeg våknet til uten å ha noen smerter! Det føltes utrolig bra 🙂 Så nå har jeg alt for mye skolearbeid å ta igjen og to hunder som viberer etter trening.

– Hilsen Silje

Advertisements