Bea’n!

Hei!

I helgen fylte Bea 7 mnd og det ble feiret med en lang tur i skogen, noe som hun elsker. Veldig deilig å kunne ha begge hundene løse, og ha kontroll på avstand. Perfekte hunder!

Bea vokser seg stor, hun er nå 52 cm høy, 55 cm i ryggen og veien 14 kg 🙂 Akkurat passe for min del. Jeg har jo aldri hatt en slik stor hund før, så for meg er alt stort. Det å ha et stort bur, store halsbånd, bruke seler som kunne passe meg selv og ikke minst kjøpe dekken som kunne vært min egen jakke. Dette er uvant. Jeg har jo hatt henne en stund, så det burde begynne å bli naturlig – men det er det dessverre ikke enda.. Det kommer nok med årene!

De fleste treningsøktene våre går til å trene lydighet. De gangene vi er i hallen får vi trent momenter og evt. hele øvelser. Hjemme trener vi triks og kontroll på seg selv. Hjemme i hagen har hun også fått lov til å begynne med hoppteknikk, øvelser om å lese kroppspråk og mine signaler.

Vi regner med å kunne gå opp til bronsemerket tidlig i desember. ENDELIG! Jeg trenger virkelig en pekepinn på hvordan vi ligger på i treningen, for jeg kan ikke bare være på det nivået jeg er nå med pirketrening. Det er slitsomt, men VELDIG morsomt å se fremgang på enkelte øvelser og momenter 🙂

Jeg regner med at vi debuterer rett over nyttår i klasse 1 og det frister veldig med å debutere på telemarksstevnet. Der har jeg alt! Mennesker, hall, bråk og MASSE forstyrrelser 😀

I november skal vi på gjeterkurs igjen og det gleder jeg meg masse til! Vi har fått trene på «ligg ned» og «gå vekk», kanskje hun har blitt mer moden? GLEDER MEG 😀

– Silje & Bea

Advertisements

Norwegian Open 2012

Endelig! Norges største og beste stevne. Mange deltagere, godt underlag og gode dommere.

Ifjor gikk det elendig, men iår over all forventninger 🙂 Vi hadde ikke de beste forutsetningene, da jeg på fredagskvelden hadde en hund som ikke ville gå stigen. Veldig frustrerende, men..

Derfor ble grunnlaget for stevnet: Å HA DET MORSOMT!

Jeg og Liz har kommet ned i en grop hvor det har vært mye press, press om å gjøre det bra og være på topp hele tiden. Dette har hatt en veldig dårlig innvirkning kan man si.. Dette må snu! Jeg orker ikke å «ikke ha det morsomt» lenger.

AGILITY SKAL VÆRE MORSOMT!

Derfor var det deilig å ikke være bekymret på stevnet, ha det morsomt og ha det dritkult med å løpe agility. Tusen takk til Nina Hansen som lærte meg igjen å gi litt faen! Det trengte jeg 😀

Løpene våre er jeg veldig fornøyde med, vi hadde morsomt og ga det vi hadde i henhold til forutsetningene våre. Til vår store overraskelse så vant Liz tunnelcup’en! Det hadde jeg aldri trodd, hun er ingen hund som suger mot tunnelene, men har en fører som løper HELE tiden. Det var helt jævlig å løpe og man fikk testet ut kondisen 🙂

Banene denne helgen var trange, ikke så åpne. Ellers var det jo å bare kjøre på og satse på det beste? haha 🙂

Pokalen tok seg iallefall bra ut på hylla:


Stor pokal og liten hund

Nå er en treningsplan lagt og vi er klare for å gjennomføre denne før neste sesong, slik at vi er klare med godt mot! 😀

– Silje & Liz

Agility World Championship 2012 in Liberec!

Hei. Endelig den store oppdateringen! Har sittet igjen med mange tanker som måtte sorteres og det har tatt litt tid..

Det å dra ned til Tsjekkia var en kjempe stor inspirasjonskilde til å trene hund, både for den lille og store hunden. Hundene og ikke minst menneskene som konkurrerer i toppen av VM er utrolig gode. Det er ikke kun hundene som trenger å være gode, men menneskene må faktisk være i god form. Veldig deilig å se andre mennesker med lange bein 🙂 Reisen med fly og ikke minst leiebil gikk veldig bra. Liz var flink og vi merket hun ikke på flyet engang!

I løpet av turen ble det mange blandede føleleser, det var mange meninger om hva som var rett og galt. Det viktigste var å kjøre på det du selv var komfortabel med!

Vi gikk 4 løp der nede, 2 av de er jeg fornøyde med. Det er selvfølgelig lagløpene! Da var hun virkelig med og brydde seg ikke noe om alle supporterne og lyden som var rundt, som hun gjorde i de individuelle løpene. Hun hadde hunder rundt seg som hun kjente og var ikke berørt i det hele tatt i lagløpene, men med en gang hun måtte stå på egne bein ble det for mye. I det første ind. løpet hadde vi ganske så sein start, jeg tok hun ut alt for tidlig og hun virket daff til start. Jeg måtte presse hun rundt hele banen og det var virkelig ikke morsomt. Vi fikk en vegring pga jeg ikke hadde nok is i magen ved et mottak, men det er liksom helt ok 🙂 Vi kom igjennom! I det andre ind. løpet gikk det enda verre. Jeg hadde til og med fått snille – Stine til å være med å varme opp (for at hun ikke skulle føle seg alene). Hun var veldig klar til å gå agility da hun ankom den grønne matta, men uheldigvis hadde vi to hunder som disket foran oss.. Dette ble hun ekstra dempet av!

Erfaringer som dette er det vi trenger å ta med oss videre. Eneste er at det er veldig sjelden vi får trent på akkurat den situasjonen igjen – det å være «alene» uten kjente hunder og med trykk rundt ringen. Liz er ung og trenger erfaring, verre er det ikke.

Alt i alt er jeg fornøyd. Vi gjennomførte alle løp og vi hadde muligheter vi kunne disket på. Banene var greie og jeg vil tro at det ikke var høy diskprosent (ikke liten iallefall). Beste av alt var at jeg ikke var nervøs når jeg skulle inn i ringen! Jeg var så innstilt på å gjøre det jeg skulle at jeg glemte helt det å være nervøs. Da jeg satt på tribunen og heiet på de andre norske, var jeg helt nervevrak..

Her er film ifra alle løpene våre:

For oss fra Norge var Tsjekkia et veldig billig land, vi fikk veldig mye for en billig penge. Det ble mye shopping, men jeg tror ikke lommeboka og alle hundetingene lider av det!

Jeg var så heldig å få ønsket mitt oppfylt om å ha med meg Maud nedover og det var kjempe gøy! Deilig å ha en som skjønner deg, i en så stresset situasjon. Takk Maud, for en herlig tur 😀

I helgen er det bare å forberede seg på noe like bra, nemlig Norwegian Open! Gud, jeg gleder meg 🙂

– Silje

Get – set – GOOO

Ågud, det er faktisk under 2 dager til vi reiser!

Vi reiser tidlig onsdags morgen og jeg er faktisk veldig glad for at jeg skal instruere de siste timene før jeg legger meg på tirsdagen. Da får jeg liksom tankene over på noe helt annet, når resten av dagen har sikkert gått til pakking.

I helgen dro vi innom Askim og fikk med oss litt selvtillit. Liz gikk 4 løp, med de 4 beste tidene og ingen feltfeil. Ble et lite riv på agilityløpet, men med et veldig bra stigefelt (med tunell under nedgang og vinkel ut av feltet) ER jeg veldig fornøyd 😀

Den siste tiden har vi brukt til å finne ut hva vi faktisk ikke er gode på. Alle har sine ømme punker. Disse har vi jobbet ekstremt mye, og det som var vanskeligst var å finne disse punktene. Testet ut to av de ømme punktene i Askim og treningen vi har lagt bak, ga resultat 🙂 Veldig-veldig morsomt.

Imorgen blir siste innspill og kombinerer det å instruere, med å trene litt vippe før vi drar. Dette er absolutt vårt dårligste hinder på agilitybanen!

Vil si tusen takk for alle lykkeønskninger vi har fått! 😀

Nervene er ikke på plass enda og det å dra ned til Tsjekkia blir spennende og en opplevelse, men tanken på at jeg og Liz skal være så heldige å få stå på verdens største arena for agility gir meg litt sånn røsk..

Vi sees i Tsjekkia, eller på livestream’en!

– Silje & Liz